Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Alle trodde den lille gutten var hjernedød.
Men han skjønte alt de sa...
I januar 1988 blir 12 år gamle Martin uforklarlig syk. Han slutter å snakke og spise. Han sover konstant og er umulig å få kontakt med. Legene skjønner ikke hva som er galt og mener han lider av en ukjent, degenererende sykdom. Martin blir flyttet til en institusjon for funksjonshemmede barn. Familien innser at gutten de elsker er borte.
Tror de.
Da jeg var usynlig har tatt verden med storm. Boken forteller en hjerteskjærende og gripende historie om en gutt som i 12 lange år er fanget i sin livløse kropp. Ved hjelp av håp og kjærlighet kjemper han seg ut av mørket og tilbake til livet.
I denne boken fortelles historien om foreldres motstandskraft, konsekvensene av en feildiagnose, misbruk av grusomme pleiere og den ubegripelige mentale styrken og utholdenheten til Martin. Det er en bok om at det alltid er håp, om at drømmer, kjærlighet og sinnets kraft aldri må undervurderes.
Boken om Martins vei tilbake til livet hjelper oss å verdsette vår egen tilværelse og inspirerer til å kjempe for at andre skal få det bedre. En bok du aldri vil glemme.
Forlag Pantagruel
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788279007630
EAN 9788279007630
Omtalt person Martin Pistorius
Språk Bokmål
Sider 293
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Martin Pistorius har skrevet ei bok som i sannhet gir leseren gåsehud og ettertenksomhet så det holder. Tenk å få med seg og forstå absolutt alt som foregår rundt seg, men ikke ha mulighet til å meddele dette til omverdenen, over så mange år? Jeg blir svett bare ved tanken på et slikt levende mareritt.
Martin beskriver dette på en ærlig og saklig måte, som ikke bikker over i det melodramatiske, eller dynger leseren ned med tåredryppende skildringer. Nettopp derfor er boka så rørende, rystende og paradoksalt nok fylt av håp. For plutselig er det et menneske som ser Martin, han blir tatt med på tester som bekrefter det som mange tilslutt skjønner; Martin er fanget i sin egen kropp. Han er omgitt av et skall som ikke forteller noe om det som egentlig foregår under denne overflaten, og som gjør at han blir forhåndsdømt av nesten alle som møter ham. Veien tilbake til et mest mulig normalt liv blir brolagt med spørsmål og bekymringer som alle mennesker er opptatt av: kjærlighet, selvstendighet, løsrivelse, arbeid og seksualitet. Mer skal jeg ikke avsløre fra handlingen.
Noe stort litterært mesterverk er denne boka ikke, såpass ærlig må jeg være. Den er lettlest uten de helt store språklige utbroderinger, selv om jeg også her blir positivt overrasket innimellom. Men Martin får meg til å gråte, over ham selv og det marerittet han måtte gjennomgå. Han får meg til å smile over at i den mørkeste skog så finnes det håp. Han får meg til å grøsse og bli sint over yrkesutøvere som skulle gjort noe helt annet enn å være ansatt innenfor helse- og omsorg.
Ikke minst får han meg til å bli oppriktig bekymret over alle andre Martin'er der ute som også er fanget i sin egen kropp, men som ennå ikke har blitt oppdaget. All ettertanke og bekymring til tross; stol på meg, dette er også ei "feel good" bok, som alle burde lese. Kanskje vi da ville verdsatt livene våre litt bedre, og ikke klage over materielle bagateller som når alt kommer til alt ikke betyr noen verdens ting.
Martin Pistorius; du modige, modige menneske. Jeg ønsker deg alt godt her i verden, og takk for at du gav meg en leseopplevelse jeg med hånden på hjertet kan si jeg aldri vil glemme. Måtte du for resten av ditt liv alltid bli sett og forstått og aldri mer bli usynlig. Terningen i dag lander på en femmer, fordi historien din er så viktig at den burde vært pensum for alle som skal arbeide tett med mennesker i sårbare posisjoner.
Very touching story about amazing courage and spirit.
Recommended!
For en historie, for en bok, for en mann! Anbefales på det varmeste!
En rørende historie og et tankekors, finnes det flere som Martin, som aldri lykkes å "komme ut"? Denne boken burde vært pensum for de som jobber med denne type pasienter. Det ligger for øvrig mange bilder og informasjon om Martin om man googler navnet.
En spesiell historie fortalt av ham selv.
Ei fantastisk bok!!!!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketIngen av oss vet hva vi tåler før vi må
Jeg har brukt så lang tid på å godta at jeg er fanget i kroppen min - på å avfinne meg med det umulige - at jeg er redd for å tro at jeg kanskje kan greie å snu skjebnen. Men uansett hvor redd jeg er, så føler jeg vingene til en fugl kalt «håp» slå mykt inni brystet mitt. For kanskje kommer noen endelig til å skjønne at jeg er her.
Når jeg hadde behov for å glemme, kunne jeg alltid slippe fri. Uansett hvor fortvilet jeg ble, fantes det alltid et sted der jeg visste at jeg kunne miste meg selv, i fantasien min. Der kunne jeg være alt jeg ville være.
Uansett hvor viktige vi tror vi er, er vi ikke annet enn en fotnote i naturens kretsløp.
Men jeg lærte for lenge siden at fantasien er min største gave, og kommer alltid til å være takknemlig for det: Den var nøkkelen som åpnet fengselsporten og lot meg slippe ut, døra jeg gikk igjennom for å finne og erobre nye verdener - stedet der jeg var fri.
Hun har fortalt meg at måten jeg nyter ting på, er en av de største gledene jeg gir henne. Hun har aldri før sett noen fryde seg over ting slik jeg gjør. Stadig oppdager jeg nye ting og nye måter å føle glede på, og det gjør henne glad.
Det er riktig å si at folk faller for hverandre. Vi glir ikke, sklir ikke, snubler ikke inn i det. I stedet ramler vi med hodet først utfor et stup og ser om vi greier å fly sammen. Kjærligheten er kanskje irrasjonell, men vi velger å risikere alt for den.
De fleste snakker ved, rundt, over eller om meg, så alle som snakker til meg som om jeg er noe mer enn en rotgrønnsak, er uforglemmelige.
Jeg vet at folk flest tar tusenvis av avgjørelser hver eneste dag, om hva de skal spise og ha på seg, hvor de skal gå og hvem de skal møte, men jeg er ikke sikker på om jeg vil greie å ta en eneste èn. Det er som å be et barn som har vokst opp i ørkenen, om å stupe ut i sjøen.
«You've got to eat a little salt,» sier sørafrikanske mødre til barna sine når de kommer gråtende hjem fra lekeplassen. De prøver å lære dem at ingenting i livet er perfekt.