Far ble et spøkelse, en kraft som holdt til under en polert sten på Vestre Aker kirkegård, mor ble en kvinne som trakk seg inn i seg selv og tok meg med. Hun var enebarn. Jeg var enebarn. Det kom ingen på besøk.

(...) var Rikard ein litt kortare, men langt kraftigare gut med ein sunn og frisk hudfarge som-når eg ser han for meg no i dag-får meg til å tenke på kald mjølk, grovt brød og lange skiturar i fem minus

Dei forstod ikkje at Rikard hadde ein oppførsel som gjorde at dei sjølve begynte å føle seg som dårlege og moralsk forvakla menneske når dei var i nærleiken av han. Eller dei forstod det kanskje, men som barn var dei ikkje i stand til å sette ord på det.

Hva var det med oss på Belsize som var så annerledes enn pikene som spilte bridge og sladret og leste på colleget som jeg skulle tilbake til? De pikene satt også under en slags glassklokker

Rektor hadde eit stort, trillrundt og nesten alltid smilende ansikt som fekk han til å likne ein fluortablett

Når vaksne folk snakka om Janne, sa dei ting som at ho "ikkje var heilt heldig med utsjånaden" og at "ho var snill og god, men kanskje litt seinare enn enn andre på same alder"? Men slik snakka dei berre fordi dei ville innbille kvarandre at dei var hyggelege, for dei meinte så klart det som eg og Bendik sa rett ut, nemleg at Janne var stygg og dum.

På kveldane satt han for det meste inne i det illeluktande skuret og koste seg med heimbrent og kaldvatn i skimmeret frå ei 20 watts lyspære, og det lengste han kunne strekke seg i å være raus og gavmild, var å invitere det einaste barnebarnet sitt på den nye kinarestauranten i Namsos, for ho hadde anoreksi og var aldri svolten likevel.

Jeg prøver alltid å gjette hva du tenker på, mamma
Gjør du? sier jeg. Jeg snakker jo hele tiden.
Nei, sier hun. Du gjør ikke det.

Hun stelte ofte i stand selskaper. Men hun lo sjelden.

Hun forsto at det var noe inderlig trygt over andres gråhet og hjelpeløshet. Det gjorde din egen møye så mye gjevere at naboungene var verre

Han slapp ut de underlige strupelydene som han brukte når han lo sammen med folk han kjente. Dersom det var fremmede til stede, lo han alltid lydløst.

Men det holdt hardt med solskinnet for fjortenåringen. Mørkt var det ute og hjemme var det beksvart.

Elisif på kvisten var gudelig, og hadde latt Tora vite at skammen var oppfunnet av Gud

Den som kunne gå uten klær alltid. Foran ovnsvarmen. På svabergene. I sola. Bare være slik en var, uten at noen syntes det var rart eller stygt. Det kom for Tora at det måtte være det fineste av alt.

Krig er den ytterste konsekvens av at folk er så redde at de slutter å snakke

Det var tungt å være far til en satan

Hos Hieronimus! Denne mann som hadde skrevet noen avhandlinger som hadde vakt oppsikt, og som holdt forelesninger som interesserte de unge medisinere! Annet visste ingen om ham. Jo, man visste også at han hadde dårlig mage, og at han var nokså gretten.

Som lege har jeg tillit til ham. Som menneske kjenner jeg ham ikke.

Hun er så menn av en pen familie. Hennes far var adjunkt, tror jeg. Han var uhelbredelig spiller, og da han hadde bortspilt alt like inntil sengeklærne, skjøt han seg en kule for pannen. Og moren var det også noe galt med.

History is that certainy produced at the point where the imperfections of memory meet the inadequacies of documentation