Jeg kjenner at jeg vil heller forvises til Sibir, som en annen Mandelstam, enn å delta, gi av meg sjøl, dele noe som helst, i dette jobbsøkerkursforumet.

Det er ikke alle forunt å ha kjent seg lykkelig

Jeg har hørt at jeg ligner på pappa. Så lenge jeg kan huske har jeg hørt: Herregud, hvor lik du er på far din! Av alle ting jeg misliker her i livet, misliker jeg aller mest å høre dette. Hvem vil ligne på en fraværende far? En kjærlig og omsorgsfull far vil jeg ligne på. Aller helst det. Men også en respektert far. En kjent og respektert, men også kjærlig og omsorgsfull far. Fins en sånn far? I så fsll: En sånn far vil jeg ligne på. En sånn far vil jeg være.

Hvorfor vikler jeg meg inn i fortida når det fins en framtid?

Jeg unner ingen å bli fotfulgt av sine egne nerver

det her
klarer du
du er ikke alene
om å føle deg alene
sier jeg til
meg selv

Men Katrina slipper alltid unna, hun er et år eldre enn oss og det sies at hun går dette året om igjen fordi hun er så dum at hun engang ikke vet hvor hun bor, det er i hvert fall det som er den allment aksepterte grunnen til at hun kommer og drar i taxi fra skolen hver dag, selv om ingen har spurt

Dette mørket som minner meg på at jeg forakter meg selv. Dette mørket som tar mer og mer plass, som graver, sultent, dypere og dypere i meg.

Jeg er endelig meg selv igjen. Utilstrekkelig, usikker, paranoid, nevrotisk

Så alene man kan være blant andre

Nedbemannet. Det er det jeg er, og i alle ordets betydninger

Jeg aner ikke hvordan det er gått med disse gutta som hadde sånn glede av å banke opp sine klassekamerater. Aner ikke om de la knyttnevene på hylla i rett tid eller ikke. Samme kan det være. De er uansett ute av mitt liv. Eller nei. Det er de ikke. Skrekken de sådde sitter i meg. Hva mennesker kan gjøre mot hverandre. Det skjer jo hele tida. Volden finnes. Her og nå. Fortsetter sin rekruttering, sin gnagende indre og sin knusende ytre ødeleggelse.

Jeg har dager hvor jeg føler meg mer død enn levende. Det har vi alle. Og sånn holder vi det gående

Jeg er ikke herre over korttidsminner eller langtjdsminner, ingen minner når alt kommer til alt, jeg bestemmer ikke selv hvor lenge et minne skal vare, heller ikke øyeblikkene rår jeg over, de som flimrer forbi, melder seg hulter til bulter, strekker på seg, forstørres eller krympes, alt etter situasjon eller humør eller lover sånn det velter mot meg eller sneier meg på i forbifarta

Carl I. Hagen ligner på Donald Trump, jeg ser det tydelig nå, utseendemessig, men også politisk. To fettere, to misantroper, to idioter som står for alt det verden ikke trenger

Vasker all skitten av ørene, potene, den lange pelsen under buken, på hunden mora mi på død og liv ville jeg skulle ha

Jeg mener ikke å si at det var hans måte å ordlegge seg på som til slutt drev mor bort, men mange kvinner når et punkt i livet da de trenger mindre en dikter og mer en gjører

Det slår henne: Hun har god tid. Det er også en slags lykke. Men den kommer for fort. Man skal ikke ha god tid når man er tjue år. Man skal ha det travelt. Man skal rekke alt

Jeg husker alt som skjedde denne Lofotsommeren, hva C og jeg gjorde, hvor hodestups og komplett idiotisk forelska jeg vsr men jeg er ikke sikker på om jeg i morges husket på å pusse tenne til Simon, guten min som fyller sju år i neste uke, eller hva jeg brukte som pålegg på brødskivene da jeg jeg smurte matpakka hans

Han ville gå inn til henne og si unnskyld. Fy faen, sa han i stedet, halvhøyt og rasende. Jævla fittetryne!