Som om tristheten er det røret jeg puster gjennom, som på gode dager har gjennomstrømming og på dårlige dager tetter seg

Barn har jo ingen barndom. Det er det bare vi voksne som har. En ren tankekonstruksjon, med andre ord. Og som voksen trenger man barndommen, på samme måte som den enig tyvende bokstaven i alfabetet trenger de foregående tyve for å kunne si til seg selv at den er hva den er.

Jeg beklager å måtte si det, men det er som jeg i skrivende stund er knyttet til livet med en ytterst tynn tråd. Jeg svever i en mellomtilstand. Tilstanden er kritisk, men stabil, er det ikke det man pleier å si? Jeg er online med dødens domene. Men noen selvmorder er jeg altså allikevel ikke. Hva skulle man kalle det, når noen inderlig oppriktig ønsker sin egen død, men ikke selv er rede til å avstedkomme den?

Sterke og vakre og påvirkelige kommer vi til verden, stivbente, impotente og anonyme forlater vi den, alle som én

Og med vissheten følger den lammende tanke, at ingen, aller minst vi selv, har noe å stille opp mot den vei som alt er lagt,

Det er riktig som Gombrowicz skriver, at litteraturen har en dobbelt mening og en todelt rot. Den er på den ene siden en uegennyttig streven etter sannhet, på den andre siden et redskap i opphavsmannens personlige kamp for å posisjonere seg selv i samfunnet, i litteraturen, i historien. Den er skriving for skrivingens skyld, men også en måte å sikre sitt eget personlige drama et publikum på.

Verden ble delt i to. Og i ingen av dem kunne jeg trives.ikke i den der ute, hos de andre, hvor jeg ikke hadde tanker for annet enn alt jeg gikk glipp av, alt jeg skulle ha gjort, figurene jeg skulle ha malt, borgen jeg skulle ha bygget videre på, hærene jeg skulle ha stilt opp, slagene jeg skulle ha utkjempet. Og ikke i den der inne, hos meg selv, formørket sim den var av samvittighet for alt jeg ikke deltok i, alt jeg ikke var en del av, hele den menneskelighet jeg med dette lot meg utestenge fra

Smilet ditt er skjønt men
øynene lyver

når jeg skal sove klarer jeg ikke
verden holder meg våken

Ikke vær
redd
det er
barndommens musikk
som spiller
deg et puss

Hun kunne ha sparket Erlend på leggen om hun hadde nådd frem, hvorfor pokker skulle Frank Skår vite hvor mange soverom hadde, enn si få tankene brakt over på senger i det hele tatt. Han var kjapp til å trekke konklusjoner, den frekke københavnerhomsen.

Og hun visste ikke hva mer hun skulle gjøre for å lindre sorgen, annet enn å vende seg mot neste nattesøvn, trampe videre inn i neste morgen, neste dag, nye plikter og gjøremål, livet og livet og livet. Hele tiden dette helvetes livet som måtte leves.

og Laura Djupvik skriver
at hjertet er ingen logrende hund,
hun har kanskje rett.
Eller kanskje ikke,
kanskje hjertet bare har glemt
hvordan det er å logre,
at det sitter med slakk hale
og venter på noen,
slik hunder ofte gjør

og det gikk bra
helt til det ikke gjorde det lenger,
men det var ikke hjemmets feil,
For hjemmet hadde advart meg,
kysset meg på kinnet
og sagt at jeg måtte være forsiktig der ute,
at hvert skritt vekk førte med seg risiko,
at jeg aller helst burde holde meg hjemme,
slik alle helst burde holde seg hjemme
i hjemmene sine, i armkorker,
under det svake lyset av stuelamper

Jrg sier ja og ja og ja og ja,
for det går bra,
for det går bra så lenge det går bra,
og det går bra,
helt til den dagen jeg sier nei

for så lenge vi ler,
gråter vi ikke,
og så lenge vi ikke gråter,
går det bra,
hører vi til her,
og jrg kan sette over vannet
til potetene

Kan jeg noen gang unnslippe et hjem?
Den trange genseren, den stramme kragen?
Moren min med der fuktige hjertet sitt i hånden,
faren min og steintavlene
han bar ned fra fjellet?

Eller vil hjemmet følge etter,
finne meg uansett hvor jeg drar,
oppsøke meg om kveldene,
overtale meg,
leie meg tilbake
dit tankene går
når det blir natt

Hjem til personligheten min,
denne identiteten
som påstår at hun er meg,
som jeg trodde jeg hadde klart å riste av meg
på veien hjem,
det er derfor jet løp opp trappene,
men så vener hun på meg
rett innenfor døra,
og jeg som trodde jet kunne starte på nytt,
riste bekymringene ut av sengetøyet,
senke meg ned i sofaen,
lene meg inn mot sofaens skulder,
lukke øybene
og være en annen
Men det er hit jeg skal,
det er her hjemmet samler smulene mine

Gunnar Ekelôf sier
at vi kan være hjemløse hjemme

Jeg sa det til alle
Jeg hadde en lykkelig barndom,
sa jeg, vi hadde det så fint.
Moren min lagde fiskegrateng.
Men et sted der inne
står moren min og gråter,
tårene hennes sprer seg i elver,
elvene deler seg opp i deltaet,
fyller grunnvannsbassengene
under et helt rike
for her skal det aldri mangle,
her er det mer enn nok tårer å ta av,
mer enn nok til de neste generasjonene