Velkommen til oss. Her bor døden

Bacchus fikk ikke cellegift. Lillehjernen hans ble ikke strålt i stykker. Han gikk ikke på hormonkur så han føyk opp i vekt. Han måtte ikke gå på morfin, begynte aldri å skjelve, slet ikke med depresjoner og søvnløshet. Bacchus fikk aldri dårlig råd, måtte aldri gå til Nav for å tigge om hjelp. Han mistet ikke jobben, mistet ikke det sosiale livet sitt, ble aldri ensom, ble aldri uføretrygda

Alt vi ønsker å si, som vi ikke får sagt, og som vi fortsetter å ønske å si, ikke fordi vi ønsker å si det, men fordi vi ikke får sagt det

ekte kjærleik rustar ikkje
men ein må belaga seg
på å gå over den
med jamne mellomrom

seier

at eg ikkje
skal stryke sorga med pulsen

for du har óg andre kjensler
som treng kos og stell

korleis kan eg elska den
du er no

når du held meg i handa
og ikkje

er her lenger

googlar hendene dine
munnen

augo

får ingen treff

du
er i eit område utan dekning

De var sikkert bare veldig redde for ham.
Og det er ganske vanlig at voksne blir sinte når de egentlig er redde
Barn også, egentlig
Hvorfor er det sånn?
Nei, det vêr jeg ikke
Det er uansett ikke noe lurt, for det er ingen som trøster når man er sint

Jeg skjønner bare ikke hvorfor alle følelsene vil kle seg ut hele tiden. Det hadde vært bedre om de bare var sånn som de var

et menneske lever så lenge man husker det

Angsten eter sjelen. Som hadde vært en presis ting å si, hadde sjelen funnes. Men det er nok mer omfattende enn som så. Dessverre. Angsten eter nemlig alt. Den er en bendelorm

Vi er i stand til å misunne nær sagt hva det skal være, bare det er noen andre som er i bisittelse av det og ikke vi

Hun søkte selskapet, men avviste nærheten

Det hender jeg spør meg selv, hva i all verden jeg kan ha foretatt meg, all den tiden jeg ikke har noen erindring om

Når det er sagt kan man jo ikke drive og ta livet av seg hver gang man trenger litt forandring heller, det sier seg selv

Hva skjer, eller mer presist: hva har skjedd med det menneske for hvem angsten for natten og forventningen til dagen har byttet plass? Jeg vet at jeg snakker for flere, og antar at jeg snakker for mange

Hva skjer, når en mann, eller en kvinne for den sakens skyld, men statistisk nok som oftest en mann, sovner inn hver eneste kveld med et oppriktig ønske om å ikke våkne igjen dagen etter? Og hva skjer når denne tanken med tiden utvikler seg til å bli et beroligende middel snarere enn et skremmende,

Konklusjon: arv er et folkehelseproblem

Bitterhet er som å drikke gift og håpe det vil ta livet av dine fiender

I hvert fall for min del er det ikke til å unngå å tenke slik, i en miks av fortvilelse og glede, at javel, så uteble det forferdelige denne gangen også, dette vi stadig vekk går og forestiller oss som en mulig utgang, og som vi legger slik flid i å beskytte oss mot, samtidig som vi aldri, tror jeg, gir slipp på det ørlile håpet om at det en dag skla inntreffe allikevel, at det skal skje fyldest, katastrofen vi nok stunder etter like mye som vi håper å unngå den, den som slår oss over ende med slik kraft at alt sammen blir bragt ut av bane, som tvinger oss til å gi opp alt, den som redder oss behendig ved å ødelegge oss fullstendig. Er det ikke derfor vi holder ut i Paradiset da, fordi vi driver og samler mot til å avlegge et besøk i Helvete?