Og så var hun ikke mer, annet enn i bildene bak øynene mine hver gang jeg la meg for å sove, i lyden av telefonen som ikke ringte og i det vage avtrykket i madrassen på hennes side av dobbeltsenga

Jeg liker å tro at om jeg ikke har lært unga all verden, så har jeg lært dem én ting:hva det vil si å være fattig på en rik måte

Og vi vokste ikke opp sammen, vi vokste opp ved siden av hverandre

Sikkerhetsbrosjyrene om bord i flyet, menneskene alltid tegnet uten trekk, atypiske, de gir inntrykk av å være så rolige, på illustrasjone rusler de ut av flyene, i en panikk, alltid alene, aldri sammen, aldri noen som holder hverandre i hendene, de vet bare at det gjelder å holde deg flytende trekke i stroppene, så ordner det seg. De vet at noen skal komme. Det er det tristeste jeg vet. Det hadde jeg svart. Om noen hadde spurt

Jeg er veiet og funnet for lett. Jeg og Sarah. Vi trenger lodd for å ikke legge fra bakken

Det var ikke det at far min ikke tenkte gjennom sine handlinger, det var bare det at han aldri gjorde det på forhånd

Og i det blå skimmeret ser hun yngre ut enn hun har gjort på mange år. Og det er da jeg forstår det, disse sprekkene i mamma, det er ikke der lyset siver ut, det er der det fortsatt slipper inn

Alkohol er det skapende menneskets friminutt

Overbærenheten overskygget kjærligheten

Drit i himmelen, den er bare et blått tak over livet vårt

Frisyren er annerledes enn sist. Mer moderne. Kortklipt på sidene med langt, bakovergredd hår oppe på hodet. På avstand ville jeg kanskje tenkt at han var fått livet sitt opp på veien igjen, men øynene hans får meg til å tenke på solbær som så vidt har overlevd den første nattefrosten. Det er lite ved meg som tyder på at jeg har klart å akspetere ‘den belastningen livet kan gi’, som terapeuten kalte det

De eneste barna som bodde alene med fedrene sine på Skogli da jeg var gutt, var de som hadde mistet mødrene sine. Mistet som i døde. Som barn lurte jeg ofte på hvorfor vi brukte et slikt uttrykk, det fikk det hele til å virke så tilforlatelig, som om disse personene bare var blitt forlagt som et nøkkelknippe eller en genser, noe man kunne finne igjen bare man tok seg tid til å lete. Jeg mistet virkelig mora mi, men jeg lette aldri etter henne

Vi har funnes, vi har vært her og satt vårt preg på alt, vi har vært her og nå er vi borte og ungene våre står der nede og ser opp og de blir stive i nakkene og så går de hjem og ligger med konene sine ig mennene sine og så får de barn og så forsvinner de og slik skal det fortsette hele tiden, hele tiden fødes det mennesker du kan elske, hele tiden, og alt her oppe er bra

Og jeg har tenkt at man må holde ut, det gjelder bare å holde det ut. Ta på seg redningsvesten, holde seg flytende

Nederst på skjermen ruller tekstmeldinger fra mobiltelefonener fra høyre mot venstre, stort sett ungdom, små gutter og jenter på rommene sine rundt omkring i Norge, som ikke har noe bedre å ta seg til, som burde vært ute, med hverandre, sammen, tenker jeg, ligget med hverandre og vært glade i hverandre

Men jeg blir stående ved siden av henne, forsøker å finne på noe å si, men jeg har klor i hjernen

Og hvis jeg bare er stille nå, hvis jeg bare sitter helt stille og later som jeg ikke finnes, da vil jeg kanskje ikke bli oppdaget, da vil jeg kansjke slippe å gjøre dette en gang til før siste sjanse kommer om to uker. Men jeg vet også at det er akkurat det hun ser etter, disse svakhetene, elevene som forsøker å gjemme seg bort, late som de ikke eksisterer, de skal peiles inn med varmesøkende utstyr for ansiktene deres gløder av bekymringens fortvilelse, de kan ikke dykke, de kan ikke stå i gym

Og hun smiler, men hun er fortsatt ikke pen

Vi fant deg liggende inne i leiligheten din, på gulvet, liggende på ryggen foran reven, inntil sofaen, innpakket i plast, tettet igjen alle åpninger, for du ville ikke bli funnet, du ville ikke at vi skulle lukte oss frem til deg, snuse oss innover gangene, opp trappene, inn til deg, så du gjemte deg. Men det er alltid boken som lurer, alltid noen som blir nervøse, og vi fant deg til slutt. To måneder for sent. Vi åpnet ikke posen

Klokken er halv åtte om morgenen, det er tirsdag, tirsdagsmorgen i februar, og det finnes så mange mennesker å redde der ute, så mange som ligger og henter, ligger og ser i taket, eller med lukkede øyne, forsøker å ignorere smertene i ryggen, i bena, utover i armene respirasjonsproblemer, eller de har fått over i sjokk, blitt apatiske, likegyldige til om noen vil komme, men der skal det, noen skal komme og redde også deg, vi skal få antennen til å stå, vi skal lese avisene, drikke kaffen, og du skal bli oppdaget, noen skal ringe og fortelle om deg, vi skal ta på oss jakkene, løpe ut til ambulansene, vi skal hente deg ut av rommet, opp igjen, vi skal gi deg alt du vil ha tilbake, men du må oppdages flest. Du må holde ut. Uansett hvor du er