Hva slags skolegang har du? Hun la hodet på skakke, som om hun syntes synd på ham. Skolegang? Han hadde faen ikke skolegang, han hadde utdannelse

Jeg trenger ikke forandre meg, dagene, tida, gjør det for meg

Jeg var så blakk som bare en tjuefire år gammel litteraturstudent med en forfatter i magen kan være

Fortida dundrer videre i meg, ødelegger til tider nåtida, og dermed det som ligger foran meg. Alle som har betydd noe for meg flimrer gjennom meg, i mdg. Menneskene og stedene. Landskapene. Opplevelsene. Mellomromene. En evig strøm. Jeg bruker mer tid på å se og forstå alt dette i etterkant enn jeg gjorde da jeg sto i det

Ein gong vil et setje meg på ein buss, eller eit tog, eller eit fly. Og vere ein annan stad. Bli noko anna. Og ikkje vere redd meir.

I bilen spurte Adams far: 'Er du homo, Adam'?
'Unnskyld'?
Faren brøt ut i latter. 'Jeg bare tuller. Du er metroseksuell. Du er et urbant produkt av det postindustrielle, kapitalistiske forbrukersamfunnet. En mann som bruker mye penger på klær og utseende.
' Hvis du sier det så'
' Det har ingenting med seksuell legning å gjøre'
'Jeg tror ikke metroseksuell blir brukt så mye lenger, pappa. Kjønn er uansett utdatert. Vi er ikke-binære nå'.

'Men er det bra?' spurte al-Kabir. 'Å være gift, sånn generelt?' Adam smilte. 'Det kommer vel litt an på hvem du gifter deg med'

Psykologen smilte igjen. 'Vil du heller snakke om faren din? Det var der vi slapp sist'. ''Det er vel stort sett alltid der vi havner hver gang', sa Adam, og psykologen lo, før han svarte, ikke uten spydighet i stemmen:'Vi psykologer snakker gjerne om barndommen, det vet du jo. Men mindre nå enn før. Det skal du vite. Før snakket vi nesten bare om den'

Psykologen kikket gjennom brillene på ham. 'Hvordan går det med iris og deg?'. Adam likte ikke at psykologen insisterte på å trekke henne inn i timene deres. 'Det går vel bra', sa han. 'Snakker dere sammen om veien videre?'. 'Burde jeg svare ja på det'?. Adam smilte. Psykologen lot det være stille lenge. 'Sist gang fortalte du jo at du fantaserte om å partere henne og legge henne på glass' .

Han var faen ikke nitten og revolusjonær lenger, tenkte Adam med et smil om munnen. Drakk igjen. Han var akkurat det han ville være. Han var førtiseks, og han var jævlig forbanna

Han går inn etter en bøtte med vann, et håndkle. Vasker all skitten av ørene, potene, den lange pelsen under buken, på hunden mora mi på død og liv ville jeg skulle ha

Tårene presser på når jeg ser på jalla, for den minner meg om henne da hun var glad og ville ting, da hun var sterk og løfta ting selv. (...). Ja, jeg er sikker på at jakka er den samme, men mora mi er annerledes

Jeg veit ikke om jeg får lov, sier jeg, selv om jeg aldri ikke får lov

Adam var opplært til å tenke at de som hadde noe negativt å si, var dem man skulle lytte til. Og ingen hadde mer negativt å si om Adam enn Adam selv.

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?

Jeg har aldri sett på livet mitt som et bankinnskudd der jeg kan leve av rentene i alderdommen. Tida er en ferskvare, og den skal brukes

Det tristeste jeg kan huske er alle de som var alene da det virkelig gjaldt

Ikke alle kan være ekstraordinære. Middelmådighet er er fint ideal

Det første faren min gjorde da de satte opp trafikklys inne i Kongsvinger, var å kjøre på rødt. Det gikk bra den gangen, og det gikk bra den neste også, men som på de fleste andre områder i Elias Kamphsugers liv, har ikke alle gode ting alltid vært tre.

Det er noe usigelig trist over det at den du var før, skal definere hvem du er nå