Ingen lesetilstand
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Forlag De norske bokklubbene
Utgivelsesår 1982
Format Innbundet
ISBN13 9788252506808
EAN 9788252506808
Genre Klassisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 148
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det er en nerve i denne boken, en undertone, som gjør den nesten umulig å legge fra seg.
Kvinnen og den svarte fuglen blir i etterordet av Ebba Haslund presentert som en "pasifistisk roman". Men denne romanen lar seg ikke sette i bås. Nini Roll Anker skriver om krigens meningsløse gru, den enkeltes ansvar for uretten og kristendommens rolle, men romanen rommer så uendelig mye mer. For meg er dette en bok om livsvalg, om det å være kvinne, mor, ektefelle - og menneske.
Nini Roll Anker beskriver Betts og søsterens Gabrielles liv gripende og innsiktsfullt. Vi lever med i deres strev for å finne sin vei gjennom livet, hva som er riktig og sant for dem. Hvordan deres meninger, holdninger og erfaringer brytes mot hverandre. Her er gryende kvinnebevisstgjøring og frigjøring - og forståelse for mennene og deres rolle. Personene blir aldri klisjeer, men sammensatte personer, med styrke og sårbarhet, tvil og overbevisning.
Roll Anker skriver godt. Hun tegner levende og troverdige bilder personer og miljøer. På 150 sider skaper hun personer som kryper under huden på meg. Får meg til å tenke over mitt eget liv og mine egne valg. Gir meg ikke fred.
Roll Anker må ha vært en usedvanlig forutseende kvinne. Hennes problemstillinger er sørgelig aktuelle den dag i dag, om mulig enda mer (selv om kvinnenes syn på seg selv har endret seg mye). Dette er min første bok av henne og definitivt ikke den siste. Hun er blant de forfatterne som ikke må gå i glemmeboken.
En meget sterk 5-er fra meg.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg lå våken lenge, disse kveldene, kunne ikke sove for lykke. Tankene mine dro utover, framover. Til millionene som har et barn i seg, til dem som skulle føde, kanskje i denne selvsamme timen, til alle dem som sto midt i barneflokken sin. Jeg ville sprenges av fryd - jeg var blitt en av dem, jeg var utvalgt - jeg også kunne gi kraft til det veldige, som er jordens liv - jeg var med. Jeg tenkte på markene som grønnes under menneskehender, på hjemmene som reises av dem - på blomster, frukter og dyr, som vernes av dem. Flyene, automobilene, maskinene som skapes av dem, ble kjære for meg, som de var det for Just. Alt vakkert kom til meg, sett og lest, malerier og dikt, gavene jeg hadde fått og som skulle bli barnas.
Og jeg lå og tenkte på kvinnenes innsats - som et spinn av usynlige, men å så sterke tråder syntes jeg den var. Uten den ingen verden. Husstellet, barnestellet, barmhjertighetsarbeidet - alle tusenene i hjemmene, på sykehusene, i fabrikkene, på kontorene, de var nær meg, de hadde håp og lengsler som mine, vi var en søskenkjede, og vi bar jorden på skuldrene våre og eide stjernene over oss.
I denne tiden mintes jeg så ofte alle fars eventyr, de første han fortalte oss om Askeladden, om troll og hulder, - men mest de siste, da han begynte å forklare oss naturen, om arbeidet sitt - eventyr det også, men hans egne. Plantenes opplevelser og trærnes, basillenes dulgte liv, menneskekroppens bortgjemte verden, - molekyler, atomer, elektroner. En gang sa han: Selv har vi skjønne stjernebilder inne i oss, barn, fine og lovbundne, like vakre og beundringsverdige som dem vi ser på natthimmelen.
03.10.2020 ble det lånt første bok på bokstav A på biblioteket.
Jeg hopper over bøker jeg har lest før og husmorporno