Hm, - jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om denne boken. Jeg har lest flere bøker av henne før, og har vært veldig begeistret, så da det på omslaget av denne sto at det var en av de vakreste bøkene anmelderen noensinne hadde lest, fikk jeg veldig store forventninger.

Det er en nokså tynn bok, snaue 170 sider, og jeg må innrømme at jeg underveis gjennom de første hundre sidene ble nokså lei og oppgitt. Det var en litt rotete fremstilling av hovedpersonens stillestående liv og hennes fascinasjon av sin grandtante, - hvis lett forvirrede utsagn blir sitert i ett sett! Grandtanten har etterlatt seg noen manuskripter med sine refleksjoner over menneskets natur, lyset og livets tilfeldigheter og disse spiller etter hvert en sentral rolle.

Forfatterinnens skildringer av livet på Island og nettopp lysets betydning er fin lesning, og interessant er det også at der kalles jordmødre for lysmødre. Både hovedpersonen og grandtanten var «lysmødre» - et ord som også blir brukt i den norske oversettelsen – så det dreier seg mye om deres jobb, fødsler og barnets møte med verden, - sammenlignet med dyrenes. Grandtanten mener dyrene er menneskene overlegne, og det er vel det som er bakgrunnen for tittelen.

Men etter omtrent to tredjedeler av boken opplevde jeg at noe endret seg. Det begynte å skje noe i hovedpersonens stillestående liv, og det tredje temaet, livets tilfeldigheter, blir aktualisert. Og når man så får høre grandtantens konklusjon på spekulasjonene rundt menneskets natur og dets uforutsigbare atferd, skjønner man at det ligger en tanke bak den rotete fortellingen i bokens første hundre sider.

For å forklare det, gjengir jeg litt fra bokens slutt, - noe som ikke går på handlingen, men på forståelsen av den. Hvis noen ikke vil ha den «hjelpen» må de slutte å lese her.

Hovedpersonen skriver om grandtantens etterlatte manuskripter: «I begynnelsen syntes jeg de manglet både en rød tråd og en sammenheng, men etter hvert som jeg leste, begynte jeg å få mine tvil, og opplevde at det jeg tidligere hadde opplevd som uorden eller mangel på sammenheng, nettopp var tanken bak verket, formålet og meningen med det. At organiseringen lå i det uorganiserte, at det var et system i misfosteret.» - Og da skjønner jeg jo at også boken er skrevet i denne grandtantens ånd, og det er jo ganske fikst og godt gjort!
Så dermed steg boken fra terningkast fire til terningkast fem fra meg!

Nytt år nye muligheter for nye lese opplevelser. Vet ikke om jeg klarer å slå 2021

Bøker lest i 2023.