Et kjærlighetsbrev til Västerbottens fattige

«Under hele oppveksten tenkte jeg ikke på annet enn hvordan jeg skulle beskrive min hjembygds storhet. Jeg ville beskrive min barndoms syner med så presise ord at alle som leste skulle bli grepet av kjærlighet til menneskene og av vrede over deres harde betingelser. Jeg føler meg som en som har skrevet et kjærlighetsbrev.»

Dette utsagnet av Sara Lidman (gjengitt av Marit Håverstad) beskriver presist mitt møte med hennes roman «Multelandet».

Med få, skarpe karaktertrekk tegner Lidman opp menneskene i Västerbotten i Nord-Sverige for oss. Gir oss de lutfattige statsforpakterne, de som får disponere et stykke statlig jord mot å oppfylle visse, nærmest uoverkommelige krav, som å oppfostre en ku. Levende beskrevet i all deres smålighet og raushet, sinne og godhet, dugelighet og udugelighet. Vi ler av deres stivsinn og snarrådighet, og lider med dem i deres bunnløse slit og ensomhet.

Jeg stusset litt over tittelen Multelandet, et multeland – en betegnelse på dette karrige livsgrunnlaget. Svaret kommer på side 141 (av totalt 189): «Men så en sommer, hvert syvende eller tiende år, holdt uværet seg borte den farlige uken. Luften var mild og stille og lot blomstene setter frukt og modnes. Et slikt år var ikke myren til å kjenne igjen. Da så en ikke bakken for gulrøde bær. Da gråt ikke engang de krokete trærne. Sol eller ikke sol – det strålte slik fra myren at alt ble fortryllet.»
I all elendigheten finnes det alltid et håp.

Åpningssetningen fanger med få ord bokens essens: ØEN – en strimmel fast land i en myrlendt ødemark, et skjær av fellesskap i et hav av ensomhet.

Sara Lidman har en mesterlig formuleringsevne. Hun skriver godt og presist, humoristisk og respektfullt. Hun har en dyp innsikt i det hun skriver om - det være seg menneskesinnet, naturen, arbeidet. Og hun har en utpreget evne til å se at ingenting er «rett frem», alt har flere sider.

Som Lidman selv ønsket; det er ikke til å unngå å bli grepet av kjærlighet til disse menneskene og vrede over deres livsbetingelser. Hun ser storheten, som hun sier, i bygden og i mennesker som mange vil kalle samfunnets «små». En bok som har gjort dypt inntrykk på meg.

Etter hvert ble det stor aktivitet blant en del bokelskere for å svare på Haralds utfordring fra New York Times: Hvilken bok utgitt de siste 125 år er den beste? Jeg har nå saumfart boksamlinga mi uten å finne eksakt svar - kandidatene er jo så altfor mange. Dette er ei liste over mine nominerte, forsøksvis inndelt geografisk: Norden, Nord-Europa, Sør-Europa, Afrika, Asia, Nord-Amerika, Latin-Amerika og Oseania. Om jeg greier å sile ut en "vinner" fra hvert av områdene, vil vise seg.

Her er bøkene jeg har lest som medlem av Lesesirkel 2014 på Bokelskere.no -

Må innrømme at jeg har en forkjærlighet for svenske forfattere, og her er en del utgivelser som jeg ønsker at flere kommer til å lese. Kanskje ingen litterære klassikere, men mye her som er bra! (Bøkene er ikke rangert, bare tilfeldig lagt inn.)

Bøker av Sara Lidman