Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Siri Hustvedt har en dypt personlig grunntone i alt hun skriver. I denne essaysamlingen utdyper hun mange av sine romaners temaer og føyer til andre. De selvbiografiske elementene kommer ikke minst fram i essayet Det sårede selv, om kuvøsebarnets ensomhet. Bibliotekets gleder og mysterier flettes inn i historien om oppvekst blant de norskættede i Minnesota, og hennes innsiktsfulle forhold til litteratur nedfelles i originale nærbilder av Charles Dickens romaner og F. Scott Fitzgeralds Den store Gatsby. New York var hennes drømmemål i ungdomsårene . Å leve blant fremmede gir glimt av den blandete fryden det kan være å leve tett innpå larmen, søppelet, undergrunnstogenes menneskelige mangfold. I tittelessayet fremmer Siri Hustvedt En bønn for eros, der amerikansk skrekk for erotikk eksemplifiseres i den komiske, kanskje velmente «Antioch-loven». Siri Hustvedt har skrevet fire romaner . Med bind for øynene, Lily Dahls fortryllelse, Det jeg elsket og The Sorrows of an American (kommer på norsk høsten 2008). Hun har et stort og beundrende publikum og er oversatt til en rekke språk.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2008
Format Innbundet
ISBN13 9788203210990
EAN 9788203210990
Genre Personlige beretninger
Språk Bokmål
Sider 218
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Som bokleser er jeg overbevist om at ord har en nærmest magisk kraft til å generere ikke bare flere ord, men flyktige bilder, sinnsstemninger og minner
Jeg hadde aldri sett noe som lignet på New York, og i alt det nye lå løftene om min fremtid: Et liv spekket med alle de erfaringene jeg higet etter å gjøre - innen kjærlighet, storbyliv, intellektualitet. Når jeg tenker tilbake på den tiden, tror jeg det var måten jeg definerte mine "store forventninger" på som reddet meg fra skuffelser. Jeg nærte helt ærlig talt ingen konvensjonelle tanker om å finne trygghet eller lykke. Selv når jeg var "lykkelig" på dette stadiet i mitt liv, var det ikke fordi jeg forventet det. Slikt hørte til hos mindre romantiske personer enn jeg. Jeg forventet ikke å bli rik, mett eller likt av alle. Jeg ville leve dypt og helt ut, forsyne meg av alt byen måtte ha å by meg, og selv om dette skulle påføre meg en og annen følelsesmesige rystelse, kanskje til og med sjokk, hvis det skulle innebære dårlige, og kanskje bare sjeldne måltider, hvis det skulle bety en seig strøm av fæle jobber, så la det skje.
Writing fiction is like remembering what never happened. It mimics memory without being memory.