For å demonstrere at han kunne kjøre bilen i revers, lot han den nå rygge i siksakk oppover hele gaten, uten et øyeblikk å snu hodet for å se om det kom noen. Endelig gjorde franskmannen i forsetet ham oppmerksom på at vi nu beveget oss i feil retning, og at vi på denne måten ikke ville nå flyplassen uten å kjøre rundt hele jordkloden.

"Uansett navn og benets plassering er en amerikansk steak alltid omkring 1 tomme tykk, og dens overflate svarer omtrent til hodet på en tennis-racket. Det er således ikke alltid at hele den får plass på en tallerken. Og det tør være innlysende at bare en tømmerhugger som har fått skjegget fast i en sprekk i en granlegg, og som har stått alene ute i skogen i 6 dager og netter uten å ha smakt hverken vått eller tørt, har appetitt og magamål til å kjøre i seg en hel steak."

Det vanskeligste er å få sove. Som jeg fortalte deg i siste brev, er lugaren min helt foran i båten, så jeg beregner nå differansen mellom høyeste og laveste punkt i mitt luftsvev til å være noe sånt som 10 meter. Først 10 meter opp i luften, så 10 meter ned. Det hele gjentas inntil videre 4-5 ganger i minuttet, og må være en ypperlig øvelse til utdannelse av fallskjermtropper. Men på grunn av min sjøsyketablett kiler det ikke i magen. Derimot ligger jeg på en deilig myk springmadrass, hvilket gir meg et ekstra svupp oppover når båten går nedover, slik at jeg da ligger klistret fast til bunnen av køyen over meg. (Og den har ikke springmadrass på undersiden!) Og når båten atter går opp, synker jeg ned igjennom min myke madrass, så dypt at jeg ikke skjønner at ikke madrassen sprekker, og jeg selv havner på lugargolvet. Det tar meg alltid en time før jeg sovner.

Vi passasjerer har lært små finesser, nå. En dyrekjøpt erfaring har lært oss at kaffekoppen bare skal fylles halv, hvis vi ikke ønsker å dele innholdet med bordduken. Suppetallerkenen som kelneren setter på vårt bord, inneholder bare en liten skvett nederst i tallerkenen. Det gjelder så å få fanget den skvetten i skjeen, akkurat i det øyeblikket suppen sklir fossene fra den ene siden av tallerkenen til den andre. Beregner du galt så du bommer, ser du ikke mer til denne suppen.
I går havnet min suppe i øyet på en dansk-amerikansk prest ved nabobordet. Jeg prøvde å smile så kristelig jeg kunne, men hans blå pupiller var dekket av brun oksehalesuppe, så jeg kunne ikke riktig se hvordan han tok det.

Det å falle er en skrekkelig fornemmelse, Lille Moff. Du tror ikke det er sant. Et voksent menneske faller ikke. Du kjenner at kroppen ligger i en uvant vinkel i forhold til jordoverflaten, men du tror at det er bare å ta et skritt for å gjenopprette likevekten. Og så hender altså det forunderlige, at det ekstra skrittet hjelper ikke likevel, ja, det lar seg simpelthen ikke ta. Du faller. Faller! Til min grenseløse forundring braste jeg overende, med hele kroppsvekten på 78 kilo, midt oppi eller midt nedi noe digert og hardt som sa knakk. Jeg hadde lyst til å si noe annet, men sa: "Excuse me!"
Senere ble jeg en smule sjenert, da jeg fant ut at jeg i det stummende mørket hadde stammet denne unnskyldning frem for en trillebør.
Fallet hadde gitt meg et sjokk. En stund ble jeg liggende og føle efter med fingrene, hvem av oss som hadde brukket flest ben, jeg eller trillebøren. Men da vi begge lot til å ha sluppet med forskrekkelsen, reiste jeg meg og ga den et spark.
Det skulle jeg ikke ha gjort.
Har du noensinne sett en blå stortå, Lille Moff? Ikke en stortå med en blå negl, men en stortå som er blå - dyp indigo - over det hele? Jeg forsikrer deg: der er et eventyrlig syn.
Igår kjøpte jeg meg en lommelykt.
Skal jeg vende levende hjem igjen, må jeg unngå flere møter i mørket.

Det har aldri hendt meg - når jeg skulle ut på en lengre reise - at ikke en drosje kom og laget tulliball, som oftest ved ikke å komme. (Denne setningen er slik skrevet av hensyn til Odd Eidem i "Verdens Gang", som studerer forunderlig norsk språk fra uke til uke.)