Mario Vargas Llosa har skrevet mange perler av noen bøker, så forventningene er alltid store hver gang jeg åpner en ny bok av denne forfatteren. Om det var tidspunktet jeg startet opp med den på eller noe annet som gjorde at den fikk en noe treg start, skal være usagt, men FOR en bok da jeg bare hadde pløyd meg gjennom de 100 første sidene!

Vi møter maleren Paul Gauguin, som levde i perioden 1848 – 1903, og hans mormor Flora Tristan, som levde i perioden 1803 – 1844. Gauguin følger vi i hans siste leveår, som han stort sett valgte å tilbringe på Tahiti etter en del bitre år i Frankrike. Etter at han valgte å følge sitt kunstnerkall og forlot sitt gode borgerlige liv med kone og fem barn, skulle hans liv følge en nedadstigende spiral hvor han til slutt mer eller mindre gikk til grunne. Ikke bare ble han fullstendig demoralisert, men sykdommen han pådro seg, hele tiden omtalt som ”den unevnelige sykdommen” og som mest sannsynlig var syfilis, gjorde livet hans til et helvete på jord. Han var for øvrig i konstant opprør mot det etablerte samfunnet. Tilbakeblikkene på hans tilværelse i Europa, hvor hans samtidige Vincent van Gogh og en rekke andre kunstnere innenfor impresjonismen, påvirket samfunnet og kunstnerlivet den gangen, er spennende lesning! Det var også spennende å bli bedre kjent med denne kunstneren og bakgrunnen for alle hans polynesiske bildemotiver.

Parallelt følger vi bestemoren Floras liv. I sin samtid var hun en meget spesiell og sterk kvinne, som forlot sin voldelige og incestuøse mann sammen med sine to små barn. Med loven i hånd forsøkte ektemannen gang på gang å tvinge henne tilbake, og livet hennes ble til slutt en evig flukt. I første rekke oppsøkte hun farsslekten i Peru. Senere ble hun en foregangskvinne som reiste rundt i Frankrike og England for å vekke undertrykte arbeidere fra dvalen. Elendigheten som møtte henne over alt var helt ubeskrivelig. Hun møtte stor motstand fra det etablerte samfunnet hvor hun enn kom, og ble betraktet som en oppvigler. Som enslig kvinne ble hun dessuten forsøkt holdt nede med holdninger vi i dag grøsser av. For den gangen kunne ikke en kvinne farte rundt på egen hånd uten å bli betraktet som et ludder. I forhold til det puritanske livet Flora tross alt levde, blir dette et paradoks.

Llosa har valgt en meget spennende fortellerteknikk der han alternerer mellom Flora og Pauls liv. Han henvender seg til dem i dus-form, og på den måten kryper vi som lesere nesten under huden på hovedpersonene. Her er den typiske latin-amerikanske magiske realismen helt fraværende. Det synes jeg var befriende! Llosa skriver fantastisk godt! De svært forskjellige historiene om en bestemor og et barnebarn – på den ene siden et dypt, dypt alvor og på den annen side en fullstendig demoralisert verden hvor ingenting tas skikkelig alvorlig – ga boka en fin balanse. Jeg gir denne boka toppkarakter!

Boken er en dobbelbiografi av maleren Paul Gaugain og hans bestemor Flora Tristán. Hun var opptatt av å kjempe for kvinnene og arbeidernes rettigheter. Dette møtte selvsagt stor motstand fra arbeidsgivere og overklassen i 1830-årene. I tillegg var Flora motstander av ekteskapet og kirken, noe som ikke akkurat hjalp saken hennes.

Floras barnebarn, Paul, skulle ikke bli kunstner, men først sjømann, senere børsmegler i Paris. Han var gift med danske Mette, og hadde 5 barn med henne. Plutselig får han det for seg at han skal dra til Tahiti, og der føler han seg umiddelbart hjemme. Han begynner å male de innfødte, samtidig som han har uhemmet sex med unge jenter. Han er fri og lykkelig, men inntekten blir etterhvert fraværende, og han ser seg nødt til å forlate øyparadiset.

Fascinerende fortellinger om to fargerike personligheter, som gjorde alt for å leve ut drømmen.

Noe av det beste jeg har lest på år og dag! Fantastisk, superb litteratur. Blir ikke bedre. Kritikernes ovasjoner er samstemte og jeg gir mitt besyv med. Som en kritiker skriver, Vargas Llosa skriver, i denne boka, skoene og klærne av samtlige forfattere!! Sterke ord, men jeg tror jaggu meg det stemmer. Om boka kan du lese via Google, men jeg bare nevner her at Paradiset... er historien til to meget fascinerende historiske personer, nemlig maleren Paul Gauguin og historien til hans mildt sagt radikale og fantastiske mormor, Flora Tristan. Ok, les denne! Du vil ikke angre.

Interessant

Etter tips her på bokelskere.no kjøpte jeg "Røde mølle" av Pierre la Mure på loppemarked. "Røde mølle" er en roman basert på kunstneren Henri Toulouse-Lautrecs liv. Det fikk meg til å tenke på andre romaner basert på store kunstneres liv - noen har jeg lest, noen har jeg bare hørt om. Jeg vil gjerne ha flere tips! (De bøkene jeg kjenner til, handler om europeiske kunstnere - dét er ikke noe vilkår for denne listen! Derimot har jeg lagt som premiss for meg selv at historiene skal være knyttet til kunstnere som faktisk har levd; romaner som f.eks. Lars Saabye Christensens "Modellen" faller utenfor i denne sammenheng, fordi den ikke er basert på en kunstner som faktisk har eksistert.)

I stor grad er mitt utvalg av litteratur basert på forfattere som har fått anerkjennelse for fremragende kvalitet, på sin litterære produksjon. Følgelig er det stort sett utenlandske forfattere, med hederlige norske unntak, som bl.a. Knut Hamsun, som tilhører mine favoritter.