Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Så enkelt, så vakkert åpner Tomas Espedals nye roman, Året. Tomas Espedals prosa har alltid hatt en poetisk undertone, og i denne boken er det poetiske enda mer fremtredende enn tidligere. Året er en bok om å elske den samme hele livet, selv når kjærligheten ikke blir gjengjeldt. Det er en bok om aldring og desperasjon, om stillstand og gjentagelse. Handlingen starter den 6. april, den datoen den italienske dikteren Petrarca første gang så sin elskede Laura, da hun var 13 år. Hudløst og vakkert undersøker Tomas Espedal om kjærligheten til den ene, kjærligheten som ikke tar slutt, den kjærligheten Petrarca beskriver i diktene til Laura, om den fortsatt har relevans i vår tid, den store kjærligheten. Er den fortsatt mulig? Anmelderne mener: «Denne boken er så rik, så full av skarpe poetiske observasjoner, dynamiske bildeutvekslinger, og av dikterisk klokskap. Dette er litteratur på sitt ypperste, som i en estetisk gjennomarbeidet form byr på innsikt, og melankolsk trøst over alt vi skal miste. Men den er samtidig en hyllest til det vakre, skjønne og smertefulle som finnes. Gi den til en du setter høyt.» Silje Stavrum Norevik, Bergens Tidende «Espedal fornyer seg [formmessig] fra bok til bok. Bøkene makter å ta inn en fylde - et menneskeliv, døden, verden omkring - i Året på nye, ufoutsigbare måter. (...) Året er en kompleks tekstvev, som styrker og utvider et allerede betydningsfullt forfatterskap.» Tom Egil Hverven, Klassekampen «Tomas Espedal har skrevet en sorghistorie han ikke vil slukke. Om våren, det unge, kjærlighetens begynnelse. Om høsten, alderdommen, tapene, sorgen man må være i, drikke i eller slå seg ut av. Og om hvor nær våren og høsten er hverandre. Det er blitt bevegende litteratur.» Torborg Igland, Fædrelandsvennen «Det er blitt et insisterende, erfaringstett og livsnært stykke prosa som nærmer seg poesien i uttrykk og form. Det er også en hyllest til utholdenheten, at man skal tåle smerte og motgang i livet, men ikke uten kunst og skjønnhet. Jeg tror at man blir et bedre menneske av å lese Tomas Espedal.» Stein Roll, Adresseavisen «Tomas Espedal hører til blant de store i norsk samtidslitteratur. (...) Den nesten lyriske formen han har valgt denne gangen fungerer fint hos en forfatter som har sin styrke i å skildre kjærligheten prosaisk. Dante løftet kjærligheten opp i skyene eller ned i helvete. Espedals styrke er evnen til å holde seg på jorden.» Knut Hoem, NRK P2 «Fremfor alt er boken en følsom dybdeboring i kjærlighetssorgens muligheter, en skisse over et liv i ensomhet - 'uten andre kvinner', 'uten seksualitet'.» Ingunn Økland, Aftenposten «Espedal er en litterær pioner med en uvanlig, årvåkenhet og følsomhet for eksistensens mange nyanser.» Maya Troberg Djuve, Dagbladet «Det er de ulike refleksjonene som står sterkest i denne romanen. (...) Det ligger i de små, poetiske setningene, i refleksjonene til et menneske på randen.» Ida Vågsether, Stavanger Aftenblad ...
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788205495678
EAN 9788205495678
Språk Bokmål
Sider 206
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Tomas Espedal sier her at han har tatt fatt på slutten av sitt liv: - «Jeg håper jeg har to bøker igjen å skrive.»
Jeg håper det blir flere bøker selv om hans livsførsel med mye alkohol, og som han ikke legger skjul på også brukes som en form for selvmedisinering, neppe er helsebringende. Nå har jeg lest Året som ble utgitt for kort tid tilbake. Det er få forfattere som gir meg en altoppslukende leseopplevelse som Tomas Espedal – selv om ikke alt er behagelig å lese om. Eksemplaret jeg har lest er lånt av biblioteket.
Forlaget kategoriserer boken her som en roman og beskriver innholdet slik:
«Så enkelt, så vakkert åpner Tomas Espedals nye roman, Året. Tomas Espedals prosa har alltid hatt en poetisk undertone, og i denne boken er det poetiske enda mer fremtredende enn tidligere. Året er en bok om å elske den samme hele livet, selv når kjærligheten ikke blir gjengjeldt. Det er en bok om aldring og desperasjon, om stillstand og gjentagelse. Handlingen starter den 6. april, den datoen den italienske dikteren Petrarca første gang så sin elskede Laura, da hun var 13 år. Hudløst og vakkert undersøker Tomas Espedal om kjærligheten til den ene, kjærligheten som ikke tar slutt, den kjærligheten Petrarca beskriver i diktene til Laura, om den fortsatt har relevans i vår tid, den store kjærligheten. Er den fortsatt mulig?»
Året er som mange de andre bøkene til Espedal selvbiografisk der han utleverer seg selv. Et gjennomgående tema i boken er kjærlighetssorgen han fortsatt har etter at kjæresten forlot han for en del år tilbake. Formen han har valgt er som å lese et langt dikt.
«Aah det er godt å bo alene
i et hotell
en mørk glede er det
å bo i denne store stillheten
i et lite rom.
Du er jo her for å kjenne på ensomheten savnet
av den du elsker.
Når noe gjør ondt
så skal du ikke unngå det
nei
du skal møte det ondeste
med all din svakhet
og la deg bli ødelagt.
Du skal oppsøke ensomheten
for å kjenne at du er alene
for å kjenne at du er forlatt
for å kjenne at du har elsket
for å kjenne kjærligheten
som kan ødelegge deg fullstendig.
Kjærligheten
hva vet du om den
for du har mistet den du elsker
for du forstår at du ikke kan leve uten henne
og likevel skal du leve
uten henne.
Selv om du tror at du skal dø
uten henne
skal du leve
og nå vet du hva kjærligheten er
og hva den kan gjøre med deg
her du er på livets grense
mot døden
nå kan du velge
om du vil leve eller dø.
Og når du vil leve
hvordan skal du leve uten den du elsker
hvordan leve alene
uten kjærlighet
jeg vet det ikke.»
Det var i dette intervjuet med Aftenposten 27. august 2016 jeg leste om romanen første gang. Sitat fra intervjuet:
«Som alltid med Espedals bøker dras vi inn i et eget univers. I høstens bok handler det om kjærlighetssorg og det handler om årstidene.
Jeg leser boken som et budskap om «å være i sorgen, om å ta seg tid til sorgen». Det står i kontrast til sterke føringer i vår tid som handler om å komme seg videre, legge ting bak seg, forte seg inn i nye forhold, raskere karrieresprang, materiell progresjon. Du sier på en måte «vær i det»?
– Det er helt riktig, jeg sier vær i det. Det er en utfordring når noe blir vanskelig. Når noe blir vondt er det lett å flykte inn i noe annet. At du er i stand til å føle noe så sterkt er også en god ting. Men man kan jo gå til grunne.»
Det er krevende å være nær et menneske som opplever sorg. Det er slik jeg opplever å lese boken. Nå handler ikke romanen på litt over 200 sider bare om kjærlighetssorgen, men det er hovedtema. Derfor skal jeg avslutte innlegget med dette sitatet:
«Å miste noen
som ikke blir borte
er nesten verre
enn å miste den
som er borte
for godt.
Å leve med kjærlighetstapet
samtidig som den du elsker
elsker en annen.
Det er en sang.
En novembersang.
En kjærlighetssang
i november.
Jeg elsker deg.
Det tar ikke slutt.
Heller ikke sangen tar slutt.
Det er noen andre som skal synge den.»
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketÅ miste noen
som ikke blir borte
er nesten verre
enn å miste den
som er borte
for godt
Han tar mindre og mindre plass
i leiligheten som om han forbereder seg
på å forsvinne helt.
Om kvelden flytter trærne seg
nærmere hverandre
i mørket og blir en eneste stor
sort familie.
Hvordan henger en familie sammen?
En familie er sydd sammen av utilhørende stoffer
som blir tvunget inn i et mønster
det mønsteret som heter familie.
Kjærligheten vil ikke vare
den kan ikke vare ulykkeligvis
den vil ikke vare heldigvis
Å gå fra eller
å gå ti er
det det samme.
Hvor skal du
når du ikke skal noen steder'
når du bare skal bort
skal du virkelig bort
hvor skal du da
vet du hvor du skal
eller går du bort
for å komme hjem?
Jeg våkner tidlig solen skinner inn vinduet i
hotellrommet påskeliljer i en vase på nattbordet
skrivesakene på skrivebordet en rottingflettet
stol et garderobeskap med spel og speilbildet
av ytterjakken som henger på en knagg på døren
som om vi er to som bor her i rommet men
det er vi ikke det er bare meg som bor her jeg
og savnet av deg.
Jeg er glad i min far og
det er skjelden nesten aldri
at jeg klarer å vise hvor glad
jeg er i ham som regel er jeg
enten irritert eller sint
de gangene jeg ser ham kanskje
er det fordi han er blitt gammel
og svak jeg tåler ikke å se
at min far blir mer og mer
hjelpeløs jeg tåler ikke å se
at min far er i ferd med å bli
min sønn.
Det vi elsker er en drøm som flyr
skriver Petrarca
i Canzonieres første sonett
og verselinjen er en sannhet
på samme måte som setningen: Et ords betydning er
dets anvendelse i språket.
Petrarcas verselinje er nøyaktig og sann
på samme måte som en vitenskapelig konstatering
eller en matematisk formel: Man kan ikke holde fast
den man elsker.
Det vi elsker er en drøm som flyr
det er en poetisk sannhet
og vi kan etterprøve den med alt vi har av erfaringer
Kjærligheten vil ikke vare
den kan ikke vare ulykkeligvis
den vil ikke vare heldigvis
Vi er alle navnløse vi
sier navnene våre
og så glemmer vi dem.
Litteraturfestivalen Kapittel går av stabelen her i Stavanger 14. - 18. september. Årets tema er vandring. Vi på biblioteket har laget en liste med over hundre aktuelle bøker til festivalen.