Zulejkha åpner øynene» er en uvanlig helstøpt debutroman. Den lå i flere år på toppen av bestselgerlisten i Russland og var lenge den mest lånte boken på bibliotekene i Moskva. Romanen følger Zulejkhas videre skjebne i det sovjetiske systemet, fra fangenskap i provinshovedstaden Kazan, til hun blir plassert i en krøttervogn mot Sibir. Der blir hun innlemmet i fellesskapet til de andre fortapte, folk fra alle samfunnslag og yrker som er forvist til arbeidsleirene i øst.

For en historie! En gripende fortelling om hvor mye motgang og nød et menneske er i stand til å tåle, og om hva som, midt oppi alt det grusomme, kan gjøre livet verdt å leve. Foregår i Sovjetunionen på 1920 -30 og -40-tallet, kronologisk fortelling, lettlest men rikt språk. Komplekse og levende karakterer som er i stadig utvikling. Trist, nesten deprimerende tone, men med glimt av håp og glede midt oppi det hele. Lang historie, men det blir aldri kjedelig eller stillestående. Tankevekkende innblikk i tragisk del av Sovjetunionens historie.

Masse leseglede, en slukebok. Mangler kanskje noe i følelsesmessig dybde.. men her er det overlevelse og vekst, kjærlighet, motstand og håp, med en sibirsk GULag-bakgrunn. Vel verdt å lese.

Fantastisk og medrivende. Jeg har jo alltid visst at Stalin drev og flyttet p[ folk, men akkurat hvordan det skjedde, har jeg aldri tenkt over. Anbefales!

En bok om tvangsflyttingen som var i Russland på 1930-tallet. Verdt å lese!

Året er 1930. Stedet - den russiske landsbygda. Her bor Zulejkha med ektemannen og svigermoren. Zulejkha er tatar, og hennes oppgave i livet er å gjøre ektemannen til lags. Hun har født fire døtre, men alle døde som nesten nyfødte.
Svigermoren, som Zulejkha kaller Gammelheksa, er misfornøyd med henne. I følge henne klarer ikke Zulejkha å gjøre selv den minste ting riktig.
Ektemannen forguder moren, og krever umenneskelige ting av Zulejkha.

Da kommunistene kommer, nekter Zulejkhas ektemann å etterkomme kravene til å dele avlingen sin, og det blir gjort kort prosess. Etter ektemannens død, sendes Zulejkha til Sibir. Svigermoren etterlates alene. Hun er nesten hundre, og døv og blind.

Reisen til Sibir blir dramatisk, og gir et godt innblikk i det som faktisk foregikk på den tiden det er snakk om.
Interessant og lærerik.

Boka henter sin handling fra Stalin-tida i 1930-årene med kollektivisering av landbruket og deportering av mennesker til fangeleirer i det øde Sibir. Den starer i en tartarisk landsby. Hovedpersonen er den unge kvinnen Zulejkha. Hun er gift med en langt eldre bonde. I huset deres bor også mannens mor som nå er blitt både blind og døv.

Da boka starter, har Zulejkha allerede født fire pikebarn. Alle døde kort tid etter fødselen. Gårdsarbeidet er et slit fra morgen til kveld. Her er det mannen som er det ubestridte familieoverhodet. Zulejkha må lystre ham i alt og ett og ta sin tørn med det tunge gårdsarbeidet. Aller verst er forholdet til svigermoren. Hun er kravstor og lar hele sin irritasjon gå ut over svigerdattera som hun til stadighet kaller for «hønsehode», samtidig som hun smisker overfor sønnen sin.

Så en dag kommer kommunistene til landsbyen. De jakter på kulakkene, de frie bøndene Ektemannen som prøver å motsette seg befalingene deres, blir skutt på stedet. Zulejkha blir tatt til fange og sammen med mange andre blir hun anbrakt i en krøttervogn på et tog med kurs for Sibir. Det blir en lang reise. Den varer i flere måneder. Stadig stopper toget på en stasjon blir stående og blir stående lenge der, ofte også ført tilbake et stykke i retningen de kom fra. Organiseringen av transporten virker ganske planløs og dårlig forberedt. Siste delen av reisen foregår på en båt nedover en elv. Til slutt slår de leir ved elvebredden. Her prøver de å bygge opp en leir, i første omgang uten høvelige redskaper. Det blir et hardt arbeid for å klare å overleve der ute i ødemarka, i den bitende frosten gjennom de lange vintrene.

Da reisen startet, visste ikke Zulejkha at hun på nytt var blitt gravid. Første natten på det nye stedet føder hun en gutt. Den kompliserte fødselen ender bra takket være legen som er blant de deporterte. I tida før deportasjonen var denne mannen nærmest gått i stå, men her på det nye stedet våkner han igjen og blir en viktig ressurs i leiren. Han kommer også til å spille en viktig rolle under oppveksten til Zulejkhas lille sønn. Hun blir selv etter hvert med i fangeleirens jegertropp, noe som innebærer en ganske respektert og selvstendig stilling. Etter hvert oppstår det et kjærlighetsforhold mellom Zulejkha og leirens leder For henne går likevel hensynet til sønnen foran alt annet. Først da gutten er i ferd med ¨bli voksen og har fått tillatelse til å forlate leiren for å skaffe se mer utdannelse, kan Zulejkha for alvor hengi seg til sin nye elskede.

Man kan spørre seg om boka er et oppgjør med Stalintida og grusomhetene der. I mine øyne er den ikke det. Man må vel si at Zulejkhas liv tross alt er blitt bedre her i fangeleiren enn hva det var på bondegården. Her er hun større grad sin egen herre. I boka nevnes et foto som Zulejkha har sett av rikets leder, nemlig av Stalin. For henne gir dette bildet positive assosiasjoner.

Forhåpentligvis mer en i 2021

Bøker jeg ønsker å lese før 2026 det året jeg blir 40