Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Hulda Kråkefjær kommer fra en lovende familie, men med Hulda skal det vise seg å gå riktig ille. Til tross for sin filosofiutdannelse og sitt talent for å skrive, mislykkes hun gjentatte ganger i kjærlighetslivet, tilbringer kveldene på brune puber, drikker for mye og lever rett og slett et destruktivt liv. Hvorfor har det gått så dårlig med Hulda? Hvordan kunne det gått annerledes? I hvilken grad kan man styre skjebnen?
Forlag Cappelen
Utgivelsesår 2009
Format Heftet
ISBN13 9788202298449
EAN 9788202298449
Språk Bokmål
Sider 425
Utgave 2
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Historien om Hulda Kråkefjær presenteres som nedtegnelser hun har gjort mens hun soner en fengselsstraff for drapsforsøk på sin elsker. En fengselslege fatter interesse for denne i utgangspunktet så vellykkede akademikerkvinnen, og da hun nokså overraskende tar sitt eget liv, bestemmer han seg for å offentliggjøre hennes historie.
Etter hvert som vi får høre Huldas historie, skjønner vi hvorfor det gikk så fryktelig galt med henne. Dette er en historie om en kvinne som gang på gang fornedrer seg selv gjennom å leve et liv med et mangfold av elskere og one night stands samt mengder med alkohol. Det er en historie om en kvinne som forakter seg selv, og som aldri har lært verken å elske eller bli elsket.
Det viser seg at mye av årsaken til Huldas destruktive liv er å finne i forholdet til hennes mor - en patetisk, selvmedlidende kvinne som først av alt tenker på seg selv og sine egne behov. Når Hulda er nede, er hun fantastisk støttende. Når det derimot går bra for Hulda, "må" hun jekke henne ned. Heller enn å se datteren lykkes, ønsker hun - bevisst eller ubevisst - at datteren skal mislykkes, slik at hun kan opptre som den gode hjelper, den gode mor. Mye handler dessuten om å få "rett".
Mens jeg leste boka, ble jeg rasende på moren! Moren som ringer Hulda og truer med å ta sitt eget liv, samtidig som hun opptrer helt adekvat overfor alle andre. Dette for å psyke Hulda ned slik at hun gjør som moren sier ... Lydboka er nydelig lest av Gisken Armand, og dette er den beste boka jeg hittil har lest av Vigdis Hjorth!
Jeg synes de første hundre sidene var trege å komme gjennom, men så tok det seg kraftig opp etterhvert. Derfor en firer. Sterke skildringer av en kvinnes forsøk på å leve sant og ærlig, med en bagasje og dysfunksjonelt forhold til sin umodne mor som hun lider under. Gode skildringer av et utsvevende kjærlighetsliv, kjærlighetssorg, søken, mye alkoholbruk, hvorfor drikkingen gir ro og blir en nødvendighet , om å reise alene, utfordre seg selv, leve på kanten av det vanlige.
Flere har nevnt denne boka i forbindelse med Arv og miljø (2016), da vi finner noen fellestrekk. Interessant å lese de opp mot hverandre.
Ei stor positiv overraskelse! Dette er på mange måtar forløparen til Arv og miljø
"Tredje person entall - roman" av Vigdis Hjorth
En svak firer. Det som trekker ned for meg er at alle karakterene rundt Hulda (hovedpersonen) blir litt for grunne, jeg skjønner ikke hvem de er, de har ingen personlighet jeg blir kjent med, de blir som pappfigurer og kulisser. Heller ikke Hulda føler jeg at jeg fikk helt grep på som person - hvem hun er, hva hun mener om ting, hvordan hun ville være dersom jeg traff henne i person. Mulig jeg leste boka dprlig, men dette trakk iallfall ned en del for min del.
Ellers likte jeg jo boka veldig godt, og koste meg med flere smarte setninger og formuleringer, mye humor tross i såre temaer, smarte tanker, gode refleksjoner. Mye grubling uten svar -noe som i denne sammenhengen definitivt er riktig. Jeg liker også dybden i boka, og hvordan det vises at "barn med god oppvekst" - de som tilsynelatende har hatt det ganske greit - likevel kan ha sitt p bære på. I denne sammenhengen handler det om en mor som er såpass ufin og så uforutsigbar insin opptreden mot datteren at det i min mening bør kategoriseres som psykisk omsorgssvikt. Likevel føler jeg at NOE mangler uten at jeg helt kan sette fingeren på det, og dermed blir det ikke mer enn disse fire prikkene stjernene.
Men det er klart, legger han til, at å innse at man trenger hjelp er et sunnhetstegn. De som virkelig trenger terapi, oppsøker den ikke, for dem feiler det jo ikke noe.
Det er lettere å skrive enn å leve.
Det er befriende å forstå også det som er smertefullt. Landskapet lyses opp og man ser bedre hvor man befinner seg. Det er ikke vakkert, men lettere å orientere seg når man ser.
De som burde skamme seg, skammer seg ikke.
Man blir ikke snill av å lide, blir ikke klok av slag, men bå, og får lyst til å slå tilbake, og sjansen for at man gjør det, for eksempel på mennesker som overhodet ikke har med saken å gjøre, er stor.
Når skal de bruke all tiden de sparer inn ved å leve sunt, all oppsamlet skjønnhet, er det på gamlehjemmet de skal slå til?
...men en ting skal jeg vite når jeg dør, at da jeg følte for å skrike, skrek jeg. Det skrikes som kjent en hel del i verden, men det er ikke alle forunt å skrike sitt egentlige skrik.
Ville ikke alt blitt bedre på jorda om folk var ærlige og sa hva de tenkte, vel å merke når de tenker gode tanker?
Når begynte det å gå galt, spør man seg selv når bruddet er et faktum og finner ikke sjelden ut at kimen lå i det første møtet, eller før, i den ulike fortiden, langt, langt tilbake.
Det finnes en stor frihet i resignasjonen, å være kommet dit hvor man rolig kan dreie sine erfaringer rundt i lyset og betrakte selv de smerteligste uten frykt.