2019
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Furuset er en forstadsroman om å ta et steg tilbake for kanskje å ta to fram. Den er Linn Strømsborgs andre etter debuten med Roskilde i 2009. Etter at Eva har levert master og drukket sjampis på taket og hengt en sommer med bestevennen Miriam, som skal til Paris til høsten, går det opp for henne at hun ikke aner hva hun skal ta seg til. Nå som verden er åpen og alt er mulig, forsvinner plutselig handlekraften. Hun bestemmer seg for å flytte hjem til mamma og pappa. Midlertidig, så klart. Til hun finner en jobb. Til hun kanskje har litt penger igjen. Mamma og pappa bor der de alltid bar bodd: på Furuset. Det gjør også den gamle vennegjengen til Eva, som hun mista litt i studietida. De har ikke dratt noe sted. Og før Eva vet ordet av det er hun, med sitt nye liv, tilbake i sin første verden. Det ligger en slags frivillig ufrivillighet i alt Eva foretar seg, og passivitet, som om hun både vil og ikke vil at livet skal skje med henne. Men når biler begynner å gå i lufta rundt henne, og foreldra finner det for godt å gå fra hverandre, skjønner hun at hun må varme opp og komme seg ut på bana. Men gjøre hva der?
Forlag Flamme
Utgivelsesår 2013
Format Heftet
ISBN13 9788202335960
EAN 9788202335960
Språk Bokmål
Sider 219
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ord som treffer meg rett i hjertet. Om alt som er viktig.
Klarte ikke å legge fra meg boka, tenkte på den hele tida, drømte om den, kjente meg igjen i den.
Anbefaler denne boka på det aller varmeste. Den er fantastisk.
Eva har nettopp levert masteroppgaven sin. Det er liksom nå livet skal begynne; nå skal alt bli klart. Men hun føler det samme som før. Det er ikke noe følelsesmessig skille mellom før og etter masteroppgaven har blitt levert. Det er bare det samme. Den samme uvissheten og usikkerheten. Og når vennene forlover seg, reiser til utlandet og i det hele tatt beveger seg videre i livet sitter Eva igjen. Kollektivet hun bodde i oppløses, og hun flytter hjem til mamma og pappa på Furuset. Flinke, smarte Eva som skulle bli noe stort flytter hjem igjen og begynner å jobbe i en videosjappe. Var det ikke nå livet liksom skulle starte? Hvordan i all verden havnet hun igjen på det stedet hun følte holdt henne tilbake?
Det føles så realistisk. Jeg tror 100% på situasjonen til Eva, og er skråsikker på at dette skjer hele tiden. Jeg kjenner meg i allefall veldig igjen. Forventningene som aldri ble tilfredsstilt, livet som aldri plutselig begynner, men som bare består av glidende overganger og ikke den vissheten man får inntrykk av fra musikk, tv og bøker. Dette intense utdraget fra side 29-30 er så inderlig sant:
Hvor er festene du så på tv, hvor er Johnny som forteller foreldrene
dine at ingen får parkere deg i et hjørne, hvor er han som skal be deg
på skoleball, hvor er egentlig skoleballet i det hele tatt, de greiene
i gymsalen er jo bare helt dust, og du tilbringer fortsatt nettene med
å ligge alene inne på rommet ditt og skrive i dagboka di om alt det
som ikke skjer, og du begynner på videregående, og når ballen begynner
å rulle, når gutten sier hei til deg, når du ikke lenger gremmes av å
se deg selv i speilet, når nettene bare er ølkasser og russefester,
når du har glemt hvorfor du lengtet etter alt dette, når du sitter i
din egen leilighet, helt alene, og ser en etter en av vennene dine
flytte til utlandet, få seg samboer, forlove seg, ta eksamen og
begynne i jobb, når du står opp hver dag og går samme sted, enten det
er til en jobb eller en lesesalsplass, når du innser at ting begynner
å bli som de skal være, at ting begynner å sette seg, lengter du
kanskje tilbake til den benken du likte å sitte på da du ennå ikke
kjente det mennesket du har blitt i dag, da alt som gjorde vondt var
det verste som hadde skjedd deg, da alt som var fint var det vakreste
som fantes, da følelsene dine fylte hele deg, og hjertet ditt i hvert
fall fortsatt var varmt.
Eva finner tonen igjen med barndomsbestevennen Jo, og han er en bra fyr. Eva er heldig. De faller tilbake i det samme vennskapet de hadde før hun flyttet “ut i den store verden” (selv om jeg ærlig må innrømme at det er litt vanskelig for noen som har flytta til Oslo fra et annet fylke å se for seg de helt store avstandene mellom ulike bydeler). Alle burde ha en venn som Jo.
Strømsborg har skrevet en roman som ganske riktig ikke handler om så veldig mye utover det hverdagslige, men som allikevel rommer veldig mye. Dette er boka for alle unge kvinner – i grunn også unge menn for den saks skyld – som står helt i begynnelsen på voksenlivet. For alle som venter på at livet plutselig skal begynne; for alle som venter på den følelsen som fastslår at nå, NÅ er du voksen. NÅ begynner det. Det er ikke helt sånn, selv om man gjerne får inntrykk av det gjennom oppveksten. Magasiner, filmer, serier…
Furuset er full av virkelighet, men den er ikke tung og kjip av den grunn. Tvert i mot. Den balanserer selvsikkert midt i mellom ytterlinjene, den forstår seg på hvordan virkeligheten faktisk er – og jeg likte den svært godt. Gjennom mye nåtid, litt fortid og litt usikker fremtid får vi en ytterst relevant og vakker fortelling. Den handler ikke bare om Eva, den handler om veldig mange. Inkludert meg selv. Stedet trenger ikke være Fususet, det kunne like gjerne hett noe annet. Anbefaler den helhjertet.
Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.
Dette er virkelig en fin skildring av en vanlig oppvekst/ungdomstid, i denne fortellingen lokalisert på Furuset i Oslo. Hovedpersonen er Eva, som er en litt over gjennomsnittet engstelig sjel, men som likevel er med der det skjer og har mange gode, om ikke fantastiske venner. Gjenkjennelig og presist skrevet. Linn Strømsborg er god, ass. Også er hun en veldig god innleser på egne lydbøker.
Hører på "Furuset" av Linn Strømsborg. Det er forfatteren selv som leser. Hun leser litt fort, og dette er en bok man vil skal vare lenge. Man kjenner seg igjen i hverdagen til hovedpersonen. Av og til lurer jeg på om hun har stjålet tankene mine. Så nært er det. God bok. Anbefales.
Linn Strømsborg (f. 1986) debuterte med romanen "Roskilde" i 2009. Dessuten utga hun en såkalt boksingel ("Øya") samme år. Tidligere i år kom hennes andre roman, "Furuset", som handler om ei jente - Eva - som i likhet med forfatteren selv kommer fra Furuset.
"Det er tredje juledag og jeg sitter på banen til Furuset, jeg har satt meg inntil et av vinduene i midten i forreste vogn og fyller en hel firer med kofferten og bagen min. Det er vått på gulvet, leirete skomerker og brun snø. Jeg kikker ut gjennom fronten av T-banen, ser bare snø. Sporene svinger seg inn og ut av tunneler, mennesker går av og på. Neste er Brynseng og de fleste reisende forsvinner for å bytte bane, men jeg er ennå bare halvveis. Da vi fortsetter, er det bare meg og ei lita jente med pappaen sin igjen i vogna. Hun kommer bort til meg for å se ut av vinduet, og jeg lar henne sitte på bagen min så hun rekker opp. Hun lager en slags svosjelyd hver gang vi svinger, som om vi suser av gårde med vinden. Jeg snur meg vekk fra vinduet og ser bort på kofferten min for å sjekke at den ennå er der, kjenner etter om jeg har mobilen i lomma." (side 9)
Eva er på vei hjem. Hun er ferdig med sine masterstudier i statsvitenskap på Blindern og kollektivet hun frem til nå har bodd i, er oppløst. Mens alle vennene hennes starter på selve livet som voksen, flytter hun hjem til sitt gamle barnerom. Voksenlivet kom for brått på, og hun er ikke helt klar enda ... Og om det ikke akkurat er som å rykke tilbake til start, så handler det om "å ta et steg tilbake før du kanskje kan ta to fram", som det fremgår av bokas baksidetekst.
Ut over i romanen fortelles historien om Eva vekselsvis i jeg-person og tredjeperson entall. Eva tar seg jobb i en videobutikk, og ulike filmer og serier, for ikke å snakke om musikken til Kent, fyller det lille noe stillestående livet hun lever, mens hun kanskje venter på at store ting skal skje. De store tingene tar stort sett andre seg av - de som brenner biler om nettene på Furuset og omegn, foreldrene hennes som har bestemt seg for å skilles, venninnen Miriam som har flyttet til Paris ... I tilbakeblikk på tidligere episoder i livet hennes skjønner vi etter hvert hva som har vært med på å forme Eva slik hun er blitt. Ei jente som gjerne vil være spesiell, men som frykter at hun er kjedelig og ordinær ...
"Alle steder er like," sier jeg.
"Hva mener du?"
"Joakim Berg sier det, om Kent, at først stakk de til Eskilstuna til Stockholm og alt blei bedre, og så, etter ei stund, ville de bare stikke derfra også." Jeg lener meg mot veggen og ser innover i kjellergangen. "Så, på en måte kan man jo bare bli der man er, hele livet."
"Det er ikke automatisk sant bare fordi Joakim Berg har sagt det."
"Men du tror det er sant? At alle steder er like?"
Han går mot meg, stiller seg tett foran meg og blir stående. Så tar han en hånd og legger den på brystkassa mi, han trykker litt og slipper opp igjen. Så sier han at alle steder er forskjellige, men at vi er de samme uansett hvor vi drar ... " (Dialog mellom Eva og vennen Jo på side 178)
Og dermed er vi i kjernen av den erkjennelse Eva antakelig må gjøre seg etter hvert som hun strever med å komme i gang med livet sitt på ordentlig. At det ikke er stedene man bor på som avgjør hvem vi er eller som skaper problemer for oss, men den vi selv er ...
Det er helt umulig å lese denne boka uten samtidig å lytte til musikken av Kent. Selv endte jeg opp med å lage meg en spilleliste av de beste låtene av Kent, som ikke nødvendigvis samsvarte med Evas favorittlåter - uten at jeg følte at det gjorde det minste. Det viktigste var å komme i den rette Kent-stemningen mens jeg leste boka. Samtidig kunne jeg kose meg med at jeg kjente igjen alle stedene hvor Eva og vennene hennes beveget seg. Til og med gangbrua opp mot Ellingsrud er med!
Samtidig som jeg erkjenner at jeg nok ikke er målgruppe nr. 1 for denne boka, er jeg full av beundring for Linn Strømsborgs romanprosjekt! Hun skriver godt og hun formidler en stemning av tristesse ved det å skulle ta fatt på et ansvarlig voksenliv uten å ha rukket å få fast grunn under beina. De smertefulle tyveårene som er så vanskelig for mange, fordi man på mange måter forlater et dekket bord fra barndommen og plutselig må ta fullt og helt ansvar for seg selv. Sånn sett veldig lett gjenkjennelig ikke bare for de helt unge, men også for undertegnede. Skjønt kan jeg egentlig huske hvordan det var?
"Jeg ser på dem som står utenfor på plassen foran senteret og T-banenedgangen. De våkner om morgenen og det er dem mot verden, det er ingen som forstår dem, og de som sier at de husker hvordan det var, de lyver, jeg husker det ikke nøyaktig selv, ingen av oss gjør det. Vi husker episoder, noen følelser, samtaler og hendelser, men vi husker ikke akkurat hvordan det var å være oss selv for ti år siden, og vi kan ikke lenger, med våre voksenhjerter, begripe hva slags eksplosjoner som går av inni kroppene til disse tynne, fjorten år gamle gutta som ikke knytter skolissene sine og ikke trekker opp glidelåsen på jakka selv om det er altfor kaldt til å ha den åpen. Når hjertene deres slår, så slår de på en annen måte enn mitt og ditt. De dundrer, svulmer og trekker seg sammen kraftigere enn hos deg og meg. " (s. 199)
Det er vanskelig å skulle trille terning, men jeg tror like fullt at det må bli terningkast fem denne gangen. Bokas språklige kvaliteter og forfatterens evne til å lage en spesiell stemning har vært avgjørende for meg. Her er det bare å glede seg til kommende romaner fra Linn Strømsborgs side. Hun er bare 26-27 år og kommer til å rekke mange bøker til dersom hun fortsetter i dette tempoet!
Og før siste side i "Furuset" var vendt, sto det allerede to stk. på lånelisten ...
Fin stillferdig bok, gode beskrivelser av vennskap.
Jeg skjønte lenge ikke helt hva den handla om og hva hovedpersonen følte var tidvis ganske utydelig for meg.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHvor er festene du så på tv, hvor er Johnny som forteller foreldrene dine at ingen får parkere deg i et hjørne, hvor er han som skal be deg på skoleball, hvor er egentlig skoleballet i det hele tatt, de greiene i gymsalen er jo bare helt dust, og du tilbringer fortsatt nettene med å ligge alene inne på rommet ditt og skrive i dagboka di om alt det som ikke skjer, og du begynner på videregående, og når ballen begynner å rulle, når gutten sier hei til deg, når du ikke lenger gremmes av å se deg selv i speilet, når nettene bare er ølkasser og russefester, når du har glemt hvorfor du lengtet etter alt dette, når du sitter i din egen leilighet, helt alene, og ser en etter en av vennene dine flytte til utlandet, få seg samboer, forlove seg, ta eksamen og begynne i jobb, når du står opp hver dag og går samme sted, enten det er til en jobb eller en lesesalsplass, når du innser at ting begynner å bli som de skal være, at ting begynner å sette seg, lengter du kanskje tilbake til den benken du likte å sitte på da du ennå ikke kjente det mennesket du har blitt i dag, da alt som gjorde vondt var det verste som hadde skjedd deg, da alt som var fint var det vakreste som fantes, da følelsene dine fylte hele deg, og hjertet ditt i hvert fall fortsatt var varmt.
når du innser at ting begynner å bli som de skal være, at ting begynner å sette seg, lengter du kanskje tilbake til den benken du likte å sitte på da du ennå ikke kjente det mennesket du er blitt i dag, da alt som gjorde vondt var det verste som hadde skjedd deg, da alt som var fint var det vakreste som fantes, da følelsene dine fylte hele deg, og hjertet ditt i hvert fall fortsatt var varmt.
"Alle steder er helt like," sier jeg.
"Hva mener du?"
"Joakim Berg sier det, om Kent, at først stakk de fra Eskilstuna til Stockholm og alt blei bedre, og så, etter en stund, ville de bare stikke derfra også." Jeg lener meg mot veggen og ser innover i kjellergangen. "Så på en måte kan man jo bare bli der man er hele livet."
"Det blir ikke automatisk sant bare fordi Joakim Berg har sagt det."
"Men tror du det er sant? At alle steder er like?"
Han går mot meg, stiller seg tett foran meg og blir stående. Så tar han en hånd og legger den på brystkassa mi, han trykker litt og slipper opp igjen. Så sier han at alle steder er forskjellige, men at vi er de samme uansett hvor vi drar.
Du veit, jeg bare, gleda meg til å se deg igjen, til å møte deg igjen, et sted, og se hva du dreiv med, om du var glad, om du var annerledes
-Er du skuffa? Jeg spør med et smil
-Kanskje, sier han
-For at jeg ikke har redda verden?
-For at du ikke har det bra
Lydene er så kjente, og rommet så lite at hele meg fylles av ingenting, og den følelsen du har av at alle andre opplever noe utenom deg, at alle andre har begynt livene sine på ordentlig, går på de festene du bare ser på film, kysser de gutta du ikke tør å si hei til i skolegården, de går og legger seg med et smil om munnen, mens du ligger våken og skriver i daboka di om alt som ikke skjer.
Jeg har aldri tenkt på mamma som et vanlig menneske. Hun er bare mamma, men hun er jo ikke det. Hun er akkurat som meg, bare annerledes.
jeg sto helt stille og kjente hjertet mitt dunke i takt med trommene, den dumpe lyden av skarptromma, to slag for hver fjerdedel, akkurat som et hjerte som gjør vondt, et hjerte som legger seg tidlig hver dag, et hjerte som lover seg selv at det skal bli bedre nå, vi skal aldri glemme hvordan dette kjennes.
Men jeg tenker at vintersøvn er meg når det ennå er bekmørkt ute og vekkerklokka ringer og jeg bare vil sove mer, snu meg rundt, trekke dynene, jeg bruker to, over hodet og ikke stå opp før det er blitt sommer og lettere å puste igjen
Mens han har fått seg jobb i utlandet, flytta til et annet land, har jeg gått på videregående og deretter tatt en mastergrad på Blindern, alle åra med studier, ikke vært på utveksling, ikke reist, bare gått i gangene på universitet i Oslo, bodd i det samme kollektivet som da jeg flytta hjemmefra, og nå står jeg stille på rommet mitt om kvelden og har den samme utsikta jeg rømte fra et par år etter at vi snakka sammen for siste gang, før nå
Når jeg har kommet meg gjennom nok pensum, om det noen gang skjer.
Om hvor vanskelig det kan være å finne seg selv og å finne sin plass.