Ingen lesetilstand
Ingen hylle
2014
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Da Stig Sæterbakken døde i 2012, etterlot han seg et manus med selvbiografiske notater. Tekstene spenner fra det stilistiske essayet til slapstick-humor. De gir oss innblikk i dagligliv og familieliv, skildrer vennskapets betydning og betydningen av andre forfatterskap, alt i Sæterbakken overbevisende litterær form. Dette er et sterkt vitnesbyrd fra et av samtidens viktigste forfatterskap.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788202526870
EAN 9788202526870
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Stig Sæterbakken
Språk Bokmål
Sider 187
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Mitt første og uslettelige møte med et menneske og en forfatter hvor livet til slutt blir ulevelig. Flere av de selvbiografiske notatene sendes til redaktøren 25. januar 2012, samme natt som Stig Sæterbakken tar sitt eget liv.
På side 170 i min ebok-utgave skriver han:
Det at jeg aldri har vært redd for å dø, at jeg alltid har tenkt at det vil være en lettelse, den dagen det skjer, er det et tegn på styrke eller svakhet?
Eller er det bare et eller annet jeg ennå ikke har skjønt, ved det å leve?
I et intervju med Klassekampen uttaler han:
Å løfte oss ut av vår ensomhet, det er kanskje det de største bøkene gjør med oss - at de setter oss inn i et ellers uoppnåelig fellesskap, inn i en større sammenheng, der vår individualitet, og dermed også vår ensomhet, vrakes til fordel for noe større. Og hvor vi mister oss selv, mer enn vi finner oss selv. Det er det deilige ved det.
Jeg ser frem til å møte han igjen.
Sterk leseopplevelse.... Nakent og hjerteskjærende beskriver han sine opplevelser og følelser knyttet til utfordringer med det å leve, tanker om meningen med det hele. Det er sekvenser og avsnitt som gjør så vondt og lese, men jeg vil og si befriende ... Følelsen av at livet er for tøft, og også tanken på å gjøre slutt på livet er skremmende. Men det er nødvendigvis ikke tegn på at man er unormal. Det er et menneskelig fenomen. Men når jeg forsto at denne boken ble sendt på mail til forlegger sammen natten som han tok sitt eget liv ... ja det er bare så utrolig trist.. En så begavet forfatter med så mye rikdom i sine tekster... Jeg vil aldri glemme denne boka!!
En sterk, spesiell og velskrevet bok som setter spor. Sæterbakken evner å sette ord på så mange tanker, følelser og livserfaringer som er så gjenkjennbare. Så vondt, men samtidig godt å lese denne boka!
Denne pocketutgaven av Ikke noe av dette handler om meg, inneholder også andre av forfatterens tekster, deriblant den 30 år gamle diktsamlingen Dyrene drømmer, menneskene sover, som her utgis for første gang. Sæterbakken kan altså ikke ha vært mer enn 19–20 år gammel da han skrev den. Da forfatteren Øivind Hånes, som er en god venn, fortalte meg om bakgrunnen til at den først utgis nå, trodde jeg nesten ikke det kunne være sant! Han skriver om det i sitt forord til samlingen.
"Lite lys og lite varme" ..?
"i skrivende stund knyttet til livet
med en ytterst tynn tråd.
..jeg er online med dødens domene. " (SS)
Livet på den vakre men kaosfylte planeten,
må det ligne slik på helhvete --
hvor finnes nødnummeret til himmelen?
Handler kanskje noe iblant om oss, likevel ?
"Stig Sæterbakken er ikke interessert i en eneste forfatter
som har et «positivt» budskap -
Så de får ikke være med i essaysamlingen «Dirty Things»"
bedømte 'Klassekampen' - og siterte:
"-Jeg har virkelig forsøkt, sier Stig Sæterbakken
og setter et par febrile øyne i oss."
Stig er ikke uvant med de filosofiske og teologiske glosene.
men hvor kyndig blir veiledningen?
Hva vil han gi for budskap , hva har han selv sett?
siv.ing Davidsen 'dekodet' forsøkte å peile dybden:
[
"den genuine surrealistiske handling ville være å
gripe en pistol og skyte på måfå i en folkesamling..
..vår tid (er) tilnærmet normløshet.. litteraturen kan
bidra med noe nettopp ved å være amoralsk".
Da Linn Ullmann spurte tilbake: "Amoralsk?" svarte
Sæterbakken: "Det amoralske er en dyd. Skriv det!"
Sæterbakken oppfattet litteraturens oppgave som å
korrigere etikken, selv om denne egentlig ikke finnes.
'Ikonisert kunstner' ]
"Verdens elendighet bør man møte med dressen på, sier Sæterbakken ..
"- Har du lest noe litteratur som har vært interessant
for deg og har hatt et positivt budskap, fullt av livsbejaelse?
..- Nei"
( Klasserampen )
/
Rimeligen må ikke Liv Tullmann den yngre forveksles
med Liv Ullmann den tyngre
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet er et særlig kjennetegn ved selvinnsikten, om enn vi har opparbeidet aldri så store kvanta, at den er på sitt laveste når vi trenger den som mest.
Å gjendikte er som å gå i en annens fotspor, på leting etter seg selv.
Noen ganger er det bare klin umulig å lese. Som om øynene ikke fester seg ordentlig til ordene. Samme siden opp igjen tre ganger: allikevel har jeg ikke fått med meg det døyt. Mens andre ganger er det det eneste jeg får til. Pang så har jeg lest femti sider, liksom hva setningene beskriver er det eneste virkelige, det eneste jeg er i stand til å forstå her i verden.
Det at jeg aldri har vært redd for å dø, at jeg alltid har tenkt at det vil være en lettelse, den dagen det skjer, er det et tegn på styrke eller svakhet? Eller er det bare et eller annet jeg ennå ikke har skjønt, ved det å leve?
Alt vi ønsker å si, som vi ikke får sagt, og som vi fortsetter å ønske å si, ikke fordi vi ønsker å si det, men fordi vi ikke får sagt det.
Hver gang jeg er ute og reiser og ser en passasjer fordypet i en bok, blir jeg 1. veldig glad, 2. veldig nysgjerrig, 3. utrolig skuffet, når jeg endelig ser hva det er han eller hun leser.
Angst: det begynner med en stein i skoen og ender med at skoen er av stein
Selv opplever jeg for tiden, og det er ikke noe moro, det kan jeg godt fortelle, en svimmel avgrunn mellom det som foregår oppi hodet på meg og det som kommer ut noen centimeter lenger ned. Sagt på en annen måte: mellom det jeg har å si og det jeg klarer å få sagt. Eller: mellom den jeg er og den jeg er.
Jeg tror nok jeg alltid har likt bedre det å bli kjent med folk enn det å kjenne folk.
Å lese korrektur er like fryktelig hver gang. For ikke før har man lullet seg inn i fredsommelighet under den lyseblå himmelens innbilning om at man er ferdig, at jobben er gjort, at man har fått det til, at man har prestert over evne, at man har sprengt grensene for sin egen tilkortkommenhet, så eksploderer hele greia midt i fleisen på en og man sitter der, svart i ansiktet, og skjønner hvor uendelig mye som gjenstår. Hvis det da i det hele tatt står til å redde. Siste akt i misnøyens teater er det som utspiller seg. Det krymper seg i meg for hver setning, hvert ord han har valgt, hver avgjørelse han har tatt, han på papiret foran meg, i denne hans største villfarelse: at han kan skrive.