Han siterte på latin, så rasande var han.

Dei likesæle blikka spegla den roa det gir å få lysta si tilfredsstilt dagleg; og bak dei delikate manerane deira skjulte det seg den særeigne brutaliteten som kjem av å meistre ting som ikkje er for vanskelege, som ein kan øve evnene sine på, og som stimulerer forfengelegheita, for eksempel å handtere rasehestar og falne kvinner.

Sant nok, ikke i kikkerten: et gyroskopisk bevegelig aluminiumsrør, montert på en solid stang, en plattform til å stå på, og en spalte til mynten (man ser ingenting, det vet han, før man har betalt; pengestykket, skranglende ned i boksen, er et plutselig aha som åpner for noe helt nytt og utenkt, og lar det stå klart frem, forstørret, indiskret nært, mot betaling; han forestiller seg en blind mann med skranglende blikkeske på maven, han må hele tiden putte en mynt i den for å få se noen minutter, stadig nye mynter, og hver gang strømmen av småpenger tar slutt, er han fullstendig blind inntil neste stykke skillemynt kan skaffes til veie; det er ikke gratis å se, det legger seg opp som gjeld, og han ler dempet for seg selv, i mørket, ved tanken, heldigvis er det ingen der som kan høre den kikete, hikstende fresingen en strupeløs latter er).

Intet er lettere for et innskrenket hverdagsmenneske enn å innbille seg at han eller hun er original og usedvanlig og deretter lulle seg inn i dette innbilte faktum. Enkelte av våre unge damer trenger bare å klippe håret, sette på seg blå briller og kalle seg nihilister før de føler seg overbevist om at de har fått egne «anskuelser».

En gang kommer man til å finne ut hvordan det har seg at så mange store kunstere i vårt århundre har skrevet så mange uleselige verk. Og hvordan i all verden disse uleselige og uleste bøkene har fått betydning for århundret og er blitt berømte. Med sann beundring og ekte anerkjennelse har jeg avbrutt lesningen av mang en bok som kjedet meg for mye. En gang kommer det til å komme for dagen hva slags fordreid ekteskap mellom kunstner og mottagere som har avfødd disse verkene uten et snev av kunstnerisk sex appeal. For en skam!

What good was Anglo-Saxon, when one only learned it in order to answer examination questions, in order that one should have a higher commercial value later on? She was sick with this long service at the inner commercial shrine. Yet what else was there? Was life all this, and this only? Everywhere, everything was debased to the same service. Everything went to produce vulgar things, to encumber material life.

Det var ikke det at jeg var hatefull mot dette samfunnet, heller at jeg var likegyldig. Det interesserte meg ikke, til tross for at jeg innså at det burde det ha gjort. Men tanken på at jeg skulle representere det på noen som helst måte, f.eks. ved å gjøre karriere innafor det, og på den måten sjøl bli en person som utstrålte harmoni og vellykkethet, den virka direkte frastøtende på meg, så frastøtende at det i hvert fall grensa til hat. Jeg hadde en sterk angst for å begynne å leve innafor dette samfunnet her, og helt og holdent sluke alle dets perspektiver, begrensninger, verdier, normer, konvensjoner, fordi det for meg betydde, og det på en måte som jeg ikke i det hele tatt kunne gjøre rede for, at jeg måtte miste meg sjøl, og bli fortapt.

Den som ikke er på bølgelengde med sitt folks humor, vil alltid bli en fremmed iblant oss.

Vi foretrekker store bær fordi det ikke er verdt det å bli solbrent og full av myggstikk for noen små drittbær.

One of the principal functions of a friend is to suffer (in a milder and symbolic form) the punishments that we should like, but are unable, to inflict upon our enemies.

Vi kunstnere har i det siste føyelig latt filosofer og andre vitenskapsmenn trekke oss etter nesen. Det lyktes oss ikke å være annerledes nok. En overdreven respekt for den vitenskapelige sannheten skygget for vår egen sannhet – i vårt altfor sterke ønske om å forstå virkeligheten har vi glemt at det ikke er vår oppgave å forstå den, men å uttrykke den – at vi, det vil si kunsten, er virkeligheten. Kunsten er et faktum, og ikke en kommentar til et faktum.

En vanskapning, et monster: den fulle unge mannen.

Folk snakker iblant som om studiet av klassikerne etterhånden kommer til å måtte vike plassen for mer moderne, praktiske studier. Men ethvert frimodig sinn vil bestandig studere klassikerne, uansett hvilket språk de er skrevet på, og hvor gamle de måtte være. For hva er klassikerne annet enn menneskehetens edleste overleverte tanker? De er de eneste kilder til visdom som ikke er falmet for lenge siden, og de gir oss slike svar på de mest moderne spørsmål som Delfi og Dodona gav. Vi kunne like gjerne unnlate å studere naturen fordi den er så gammel. Å være en god leser, det vil si å lese sannferdige bøker i en sannferdig ånd, er en edel beskjeftigelse som stiller større krav til utøveren enn noen annen beskjeftigelse nåtiden forstår å verdsette. Den krever en trening lik den atletene måtte gjennomgå, et helt livs stadige streben etter å nå dette målet. Bøker bør leses med den samme omtanke og varsomhet som de er skrevet med.

Revolutionaries should have as many children as they can. There is strong scientific evidence that social attitudes are to a significant extent inherited.

Imagine an alcoholic sitting with a barrel of wine in front of him. Suppose he starts saying to himself, “Wine isn’t bad for you if used in moderation. Why, they say small amounts of wine are even good for you! It won’t do me any harm if I take just one little drink....” Well you know what is going to happen. Never forget that the human race with technology is just like an alcoholic with a barrel of wine.

Å skrive ut resepter er lett, men å komme til forståelse med folk for øvrig, er vanskelig.

En behaviorist skal være nøktern og kalle en spade for en spade. Men Watson gikk enda lenger, han kalte alt for spader.

Behaviorismen sto åpen for enhver som ønsket å sette strek over psykologiens besværlige fortid og begynne et nytt, sunnere og mer velordnet vitenskapelig liv.

The only code of ethics that would truly protect freedom would be one that prohibited ANY genetic engineering of human beings, and you can be sure that no such code will ever be applied in a technological society.

The concept of “mental health” in our society is defined largely by the extent to which an individual behaves in accord with the needs of the system and does so without showing signs of stress.