Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Med sine poetiske og sansemettede romaner har danske Josefine Klougart (f. 1985) markert seg som et hovednavn i nyere nordisk litteratur. For debutromanen Stigninger og fall ble hun nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2011.
Stigninger og fall er en skildring av forfatterens barndom på landet i Danmark i 1980-årene. En poetisk bevegelse gjennom de landskaper
som både er naturens og sinnets. Et portrett av en familie, av en hjemstavn og av møtet med språket. Barndommens steder og barndommens ord. Alt det som former et menneske. Forfatteren både betar og utfordrer med sin poetisk dvelende undersøkelse av oppvekstens gjenstander, landskap og uttrykksmåter.
Forlag Heinesen forlag
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788281770300
EAN 9788281770300
Omtalt tid 1980-1989
Språk Bokmål
Sider 191
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
So much depends
upon
a red wheel
barrow
glazed with rain
water
beside the white
chickens
Dette diktet av William Carlos Williams fra 1923 innleder historien og setter tonen for Stigninger og fall.
De nære tingene er i fokus. Landskapet. Hjemmet. Familien. Tilhørighet. Morens sykdom. Døden.
Barndomsminner sett gjennom barnets blikk skildret så tett. Så tett at avstanden avsløres og gjør vondt. Fraværet av nærhet i familierommet. Keitetheten når en vokser, når lengslene og lemmene gror. Naturen utenfor og inni beskrevet nakent. Det er ingen egentlig handling i historien, men sterke skildringer av ytre og indre landskap i vekslende tidsperspektiver.
Det er så vakkert skrevet, til tider svimlende. Samtidig; alle similene hopet seg opp for meg, det ble hauger av ordet "som". Jeg snublet, skjønte ikke alle sammenligningene og mistet rytmen. Jeg kom alltid inn i fortellingene igjen og nøt språket; skjørt og sterkt på samme tid. Klougart spinner kløktig med ordene til leseren sitter fast i tekstens univers. Stemningen fra boka ble med meg videre inn i dagene etter endt lesing.
Jeg likte at bokas Josefine gledet seg over ordene, listeskrivingen hennes. Gjør at jeg grubler på om listene er utgangspunktet for skildringene tjue år senere.
Jeg kan ikke komme nærmere henne enn dette, og likevel; det hjelper ikke. Jeg savner henne fremdeles, prøver å komme nesten inn under henne, enda nærmere, men fortsetter å savne henne, sånn er det hele natten gjennom, morgenen også, jeg er en sjøstjerne rundt et blåskjell som bare venter på at hun skal åpne seg, en sprekk er nok, jeg slipper aldri.
"Lørdag formiddag baker faren min to runde brød, han skjærer seks snitt i et gitter over ryggen på dem, drikker av en Faxe fatøl, bærer den med seg rundt på kjøkkenet, fram og tilbake etter salt, etter olivenolje; flasken er rund som en barnehånd, har samme rust-, samme ravbrune farge som de knuste medisinglassene vi senere graver opp av bakken ved steinbruddet mellom åkrene. Han kan ha mel i håret, i øyenbrynene, det sitter som tynnslitte, hvite blondeborder rundt flasken når han først har holdt rundt den"
"Grusen er et rot av steiner og farger, mange nok steiner av hver farge til at øyet aldri kan finne ro i det, bestemme seg for om det er grått med stenk av andre farger, eller hvitt, svart, kanskje blått med stenk, det er et ubestemmelig, bustete hår, som irriterer øynene, får dem til til å begynne å renne, flimre, som sjøgress på bunnen av en elv"