Vi lever i en tid preget av dumhet. Det er dumheten som styrer livene våre, som bestemmer utviklingen og gjør at vi ødelegger alt det vi kommer i berøring med. Det er dumhetens skyld at vi ikke kan elske hverandre ordentlig. De fleste forsøker så godt de kan å beskytte seg mot dumheten, de bygger svære hus med tykke vegger og doble vinduer for å forsvare seg mot den, de gjemmer seg bak sikkerhetslåser, solide utdannelser og yrker, bak familier og venner, de lager forskjellige moraler og innretninger og systemer mot den, de forkaster den og håner den og diskuterer for og imot til det kjedsommelige, men mest av alt forakter de den, for dumheten kan ikke skilles fra det å være menneske. Vi kan mer eller mindre dumme, og en tid kan være mer preget av dumhet enn en annen, men dumheten vil bestandig være der, og det er til syvende og sist et spørsmål om hvordan vi forholder oss til den.

Det er ikke rart vi glemmer, tenkte hun. Hver dag gjentas de samme nyhetene og hver dag slår vi de samme telefonnumrene og gjør de samme avtalene og sier de samme ordene. Livet er en serie gjentagelser som gjør det umulig å skille den ene dagen fra den andre, vi lever i en tid Av gjentagelser og glemsel, det beste var om vi kunne glemme alt, absolutt alt, så kunne vi begynne på nytt, uten dårlig samvittighet og uten alle de forstyrrelsene som gjør det umulig å skille det som er godt fra det som ikke er det.

-Tror du på Gud?
-Jeg vet ikke. Det er nesten like vanskelig å tro som det er å la være.
-Det var et elegant svar, sa Linda. Jeg liker svarene dine, men jeg er ikke enig i det du sier. Det er helt umulig å tro på Gud. Og hvis han likevel finnes, så ligger han akkurat som oss og holder kjedsomheten unna ved å se alt det fryktelige som skjer i verden på fjernsyn.

-Jeg har slett ingen plikter, sa Willy.
-Det er noe du innbiller deg, sa Linda. Når du vil elske, får du fort plikter. Det er en gammel regel, og du kan likegodt lære deg den utenat med en gang.

Men som vi alle vet; det finnes ingen snarveier bort fra ungdommen, ingen raske erfaringer som kan oppheve kjedsomheten og gi en ung mann dypere gleder, som kan engasjere ham tilstrekkelig i sitt eget liv til at han kommer i berøring med det vi kaller virkeligheten, og således har en mulighet, om enn liten, til å finne det vi noe svulstig kan kalle en mening med livet.