De døde

av (forfatter) og Sverre Dahl (oversetter).

Pelikanen 2017 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.78 (9 terningkast.)

19 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp bøker hos haugenbok.no Kjøp boka hos Bookis!

Selg boken hos

Selg boka hos Bookis!

Omtale fra forlaget

De døde tar oss med rett inn i de feberhete hektiske tidlige 1930-årene, da Det Moderne, og da spesielt den nye filmkulturen, opplevde sin første store blomstringstid.

I Berlin, "Spleenen i denne usikre, krampaktige, labile nasjonen", prøver en ung Sveitsisk filmregissør, euforisk ansporet av en viss Siegfried Kracauer og en viss dame ved navn Lotte Eisner, å overbevise filmmogulen Alfred Hugenberg om å finansiere en film, en skrekkfilm, eller rettere, en japansk skrekkfilm.

Og der, på den andre siden av globusen, forbereder samtidig den ytterst hemmelighetsfulle japaneren Masahiko Amakasu et storstilt komplott mot herredømmet til den internasjonalt mektige filmindustrien i Hollywood.
.Perfekt komponert, som et japansk rom", Die Welt.

Sveitsiske Christian Kracht (1966) debuterte i 1995 med romanen Faserland, og har siden den gang etablert seg som en av de viktigste stemmene i nyere tyskspråklig litteratur. Den kritikerroste romanen Imperium kom på Pelikanen i 2013, og Jeg blir her i solskinn og i skygge i 2014. De døde er Krachts tredje roman på norsk. Christian Kracht bor og skriver for tiden i Los Angeles.

Bokdetaljer

Forlag Pelikanen

Utgivelsesår 2017

Format Innbundet

ISBN13 9788293237860

EAN 9788293237860

Omtalt tid 1918-1939

Omtalt sted Japan Berlin

Språk Bokmål

Sider 188

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

2 4 2 1 0 0

Bokomtaler

Originalt om filmkunsten på 1930-tallet

Christian Kracht (f. 1966) er født i Sveits, men har også vokst opp i USA, Canada og Frankrike. I perioden 1995 og frem til i dag har han utgitt fem romaner. Tre av disse er utgitt på norsk; "Imperium" (opprinnelig utgitt i 2012, på norsk i 2013), "Jeg blir her i solskinn og skygge" (opprinnelig utgitt i 2008, på norsk i 2014) og "De døde" (opprinnelig utgitt i 2016, på norsk i 2017). Det er forlaget Pelikanen som står bak de norske utgivelsene.

Rammen for "De døde" er begynnelsen på 1930-årene og filmbransjen, som var i utvikling fra stumfilm til lydfilm. Forskjellen på disse uttrykkene er enorm, ikke bare fordi stumfilm er uten lydspor og med lyd lagt på etterpå. Stumfilmen manglet dialog, og dette krevde noe helt annet av skuespillerne - i form av overdreven mimikk, mye kroppsspråk og tekstplakater der kroppsspråket kom til kort. I lydfilmen er lydsporene lagret på selve filmremsen, eller i det minste synkronisert med filmen, slik at talen og dialogene erstatter behovet for et overtydelig kroppsspråk og ditto mimikk. Tekstplakater er så og si helt fraværende, rett og slett fordi de ikke lenger er nødvendige. Da lydfilmen ble innført, fortrengte den stumfilmen fullstendig. Dette skjedde i 1920-årene. Innføringen av lydfilm førte til at filmkulturen fikk sin første store blomstringstid. I herværende roman befinner vi oss i tiden rett etter at lydfilm var blitt teknisk mulig, men hvor tilhengerne av den gamle skolen ikke helt trodde på alt det nye og moderne.

Handlingen i boka er dels lagt til Berlin og dels til Tokyo. Alle som kjenner historien vet hvor turbulent det var i Tyskland i mellomkrigstiden, og særlig i 1930-årene. Uten at inflasjonen, antisemittismen eller Hitlers maktkamp har en plass i denne romanen, bare for å ha presisert det ...

I bokas åpningsscene begår en ung japansk offiser harakiri (rituelt selvmord) - mens kameraet går gjennom en linse i et filmkamera gjennom et hull i veggen. Beskrivelsen av det som skjer, er intet mindre enn groteskt. Med denne filmsnutten skal Japan fange Tysklands interesse for et celluloid samarbeid.

" ... til slutt spydde han blod som var jevnet med lys slimlignende masse, og øynene brast i det uendelige. Det ble bestemt at kameraet skulle fortsette å gå." (side 12)

Det hele er som et varsel om det som skulle komme, der realismen - uomskrevet - i kunsten skulle trumfe fiksjonen, hva enten det er tale om film, litteratur eller malekunst.

Parallelt følger vi filmregissøren Emil Nägeli, som er på vei fra Zürich til det nye Berlin, "Spleenen i denne usikre, krampaktige, labile nasjonen". (side 14) (Spleen betyr melankoli - min kommentar.) Vi får utdelt noen detaljer fra hans liv, uten at vi blir så veldig mye mer kjent med mannen, eller noen av romanens karakterer, skal det vise seg. Til det har betrakteren eller fortelleren litt for mye ironisk distanse til det meste av det som skjer. Men ett vet vi, og det er at familien hans har hatt i seg en ubarmhjertighet og grusomhet som har satt et visst preg på ham senere i livet.

Etter hvert blir Nägeli invitert til Japan for å lage en skrekkfilm. Det er japaneren Magashiko Amakasu som inviterer, og planen er at Japan og Tyskland sammen skal konkurrere mot den hollywoodske filmindustrien. At det er nettopp en tysk regissør som er valgt, skyldes Amakasu´s fascinasjon for filmen Die Windmühle, en film Nägeli har regissert. "- Nägeli hadde helt åpenbart lykkes med å fremstille det uutsigelige innenfor det helliges begivenhetsløshet ved hjelp av filmkunstens midler." (side 23) Dette tenker Amakasu mens han ser på den groteske selvmordsfilmen ... Og irriterer seg over at alle skurkene i de amerikanske filmene er skuespillere av japansk avstamning ... Likevel er det ikke regissøren Nägeli han ønsker å få til et samarbeid med, men fagfolk fra Tyskland "som var klare til å arbeide i Japan med de eksellente objektivene fra Carl Zeiss og den overlegne Agfa-filmmetoden, ta opp film her, produsere, og på denne måten - om man kunne si det slik - motarbeide den nærmest allmektige amerikanske kulturimperialismen ..." (side 26) Men det var likevel Nägeli som skulle bli japanernes samarbeidspartner.

"Selv om dette, skrev Amakasu, hadde vært et riktig elegant sjakktrekk, som Japan i amerikanernes posisjon helt sikkert selv også ville ha benyttet seg av, var de hjemlig filmproduksjonene man ville betjene det asiatiske markedet med, dessverre ikke på langt nær så virkningsfulle som filmene fra Hollywood. De manglet narrativ tidløshet, eksportmuligheter, et håndverk som var allmenngyldig forståelig; japanske filmer var, om man kunne si det så enkelt, ikke gode nok til å holde tritt med amerikanerne. Og derfor den tvingende tanke å alliere seg med Tyskland, med det eneste landet med en kulturell jordbunn man kunne respektere like mye som sin egen, derfor det her offisielt formulerte ønsket (det bød ham imot faktisk å sette slikt tøv ned på papiret), å etablere en celluloid akse mellom Tokyo og Berlin." (side 27)

Etter at Nägeli har bestemt seg for å lage en skrekkfilm i samarbeid med japanerne, sender han Ida, forloveden og skuespillerinnen, til Japan, i forveien, og først da det i grunnen er for sent skjønner han at hun og Magashiko har innledet et forhold. Noe han senere sørger for å feste til film og utnytte til siste trevl, skal det vise seg ... Samtidig virvles han og flere andre sammen med ingen ringere enn Charlie Chaplin inn i et storpolitisk spill som skal få uante konsekvenser for de involverte. Romanen kuliminerer med Idas dramatiske dødsfall, som får denne leseren til å tenke på at hovmod står for fall. Det finnes ingen snarveier i kunsten, og alt som ikke er ekte er dømt til undergang, før eller siden.

Hva ga egentlig denne romanen meg? Først og fremst vil jeg fremheve at boka er meget godt skrevet, med en handling som er egnet til å fascinere. Scenene som utspiller seg underveis fikk meg til å tenke at dette kan det bli en interessant film av! Det skyldes at alt er veldig billedlig beskrevet, slik at det er enkelt å se det hele for seg. Jeg fikk assosiasjoner til filmregissøren David Lynch, og årsaken til dette er surrealismen i historien. Selvmordsfilmen av den unge japanske offiseren går igjen som en rød tråd, der den dels avskrekker og dels åpner opp for noe nytt innenfor filmkunsten. Hvor drastisk til verks må den tyske og japanske filmindustrien egentlig gå for å ta opp konkurransen med Hollywood? De impliserte diskuterer seg imellom om lydfilmen er kommet for å bli, eller om man skal satse på stumfilmen og dens eleganse. Det er en brytningstid der det er viktig å lande på den riktige siden i utviklingen, og hvor et hvert feilskjær kan får fatale (økonomiske) konsekvenser.

"De døde" er en annerledes roman med en høyst original fortellerstemme. Boka er tidvis krevende å lese, og fordi det er mange digresjoner underveis, var det noen ganger vanskelig å holde tråden i hovedhistorien. Mitt råd er: les den og gi ikke opp! Den er virkelig vel verdt å få med seg! Med Sverre Dahl som oversetter fra tysk til norsk, kan vi alltid regne med høy kvalitet i oversettelsesarbeidet. Så også her!

Dersom du ønsker å lese en virkelig intelligent analyse av boka, anbefaler jeg et innlegg på Bakkevigsblogg. En detalj som ikke har gått ham hus forbi, er et møte mellom Nägeli og Knut Hamsun. Dvs. det blir aldri noe møte, fordi Hamsun er opptatt med yoga-øvelsene sine og ikke kan komme fra. Og Nägeli, som hadde tenkt å diskutere en mulig filmatisering av Mysterier med ham, må reise hjem med uforrettet sak. Navnelikheten mellom Nägeli og Mysterier-hovedpersonen Nagell er neppe tilfeldig, uten at dette har noen påviselig betydning for resten av romanen. Ikke annet enn ytterligere å understreke komikken og satirens skjær over det hele, kanskje ...

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket


Sitater fra dette verket

Charles Chaplin legger den hvite golfballen, gjort ru med små fordypninger og forsynt med logoen Veritas, høytidelig på et punkt foran seg som er markert med grønt kritt; himmelen er skyfri, Stillehavet forholder seg stille. Monotont visper dampskipets propeller seg gjennom oseanet, som rørekoster i et akvarium.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sent på formiddagen hver dag viser skuespillerinnen seg, med fettkrembelagt ansikt, på galleriet i huset, i morgenkåpe sammen med sine to tyske hunder Artus og Lanzelot. Hun oppfører seg uutholdelig, slipper asken fra sigaretten ned akkurat der det passer henne, kaster, hvis hun er i bakrus, salamiskiver og Ch’ing-vaser etter sine ansatte, og om ettermiddagen legger hun seg naken, med solbriller og innsmurt med solbadolje ved svømmebassenget, med ridepisken i den utstrakt hvilende hånden og med to agurkskiver på øynene.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Man kommer med en ambulanse og en likbil og parkerer helt oppe ved Mulholland. En mager coyote, lokket dit av blodlukt, sniker seg stille og ubemerket tilbake igjen i krattet. Tre politimenn tar notater i lyset fra lyktene, en har skamfullt snudd seg til side for å kaste opp. Nede, ved utgangen av canyonen, freser lysene i Los Angeles evig sine kodede meldinger.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Lest i 2017


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "1979 - en roman" av Christian Kracht
  • "Det kunne vært verre - en Frank Bascombe-bok" av Richard Ford
  • "Motstanderens død - roman" av Hans Keilson
  • "Jøder på vandring - essay" av Joseph Roth
  • "Hendelser uten navn - roman" av Marie Landmark
  • "Mellom dem" av Richard Ford
  • "Zuckerman" av Philip Roth
  • "Fortellinger fra Odessa" av Isaak Babel
  • "Lettiparken - fortellinger" av Judith Hermann
  • "Goethe dauer - fortellinger" av Thomas Bernhard
  • "Slik natten er - fortellinger fra Aleppo" av Niroz Malek
  • "Kaputt" av Curzio Malaparte
Alle bokanbefalinger for dette verket