Bokelskere.no

Velkommen til felleslesing av og diskusjon om
Allesjele av Cees Nooteboom.

Leseperiode:
MANDAG 25. JANUAR - SØNDAG 14. FEBRUAR
(uke 4, 5 og 6)

Unngå spoilere:
Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget hvor langt dere er kommet i boka.

Lenke til hovedtråden

Det tok sin tid å fullføre Allesjele. "Fullføre" er forresten en overdrivelse; her var det altfor mange referanser som gikk meg hus forbi fordi jeg ikke har nok kunnskap om kultur, kunst, musikk, filosofi og andre fagområder, og ikke brukte nok tid på å skaffe meg det.

Hovedpersonen Arthur er en vanskelig fyr å bli klok på. Vi får vite at han er i sorg over kona og sønnen, som ble drept i ei ulykke ti år tidligere, og aner at Arthur er på leit etter noe – men hva? At han er en dyktig og etterspurt filmfotograf, forstår jeg gjennom spredte hentydninger til tidligere jobber og reiser, men mens jeg følger han på kryss og tvers i Berlin i første del av boka, blir det ikke klart for meg hva han egentlig holder på med. Han filmer hverdagsscener: Snø som faller, slitne føtter som subber opp og ned trapper, tog og busser som kommer og går. Har han noe mål?

Trass i hyppige skildringer av møter og samtaler med venner, blir jeg ikke bedre kjent med Arthur. Vennen Viktor spiller klaver og snakker ustanselig om sin billedhoggerkunst og om annen kunst, Arno holder lange foredrag om et hvilket som helst emne innen kultur og filosofi, Zenobia er hektisk utagerende og oppsiktsvekkende, og med den gamle venninna Erna i Nederland utveksler han hyppige telefonsamtaler, der hun prøver å provosere han til å gå videre i livet, mens han unnviker alle gode råd. Det er i det hele tatt svært lite Arthur meddeler om seg sjøl gjennom disse samtalene. Han er en særdeles uhåndgripelig figur.

Og så treffer han Elik, som graver seg ned i middelalderhistorie og nekter å ta stilling til nåtidige sorger. Både hun og Arthur ser ut til å lide av samme syndrom: De de ønsker, det ønsker de egentlig ikke.

Vandringene i Berlin og Madrid ga meg ikke så mye, siden jeg ikke er kjent der. Arthurs tanker er det vanskelig å samle - de svever tilsynelatende formålsløst hit og dit. Å samle mine egne tanker om boka er heller ikke lett. Underveis i boka ble jeg ofte begeistret over interessante samtaler, engasjerende meninger og av og til de vakreste innslag av poesi. Jeg koste meg tidvis veldig gjennom disse passasjene, men de opptrådte så spredt og ofte uventa at jeg mista dem av syne når neste åpenbaring kom.

Slutten varsler kanskje en ny fase i Arthurs liv? Det er i grunnen det eneste jeg kan påvise av mulig utvikling i romanen. Så hva skal jeg mene om denne boka? Den blir nok hengende i bevisstheten ei god stund, men terningkastet avstår jeg fra denne gangen.

Hei
Jeg har brukt litt lengre tid på "Alllesjele" en resten av gjengen her inne, men har ikke lagt boken til side (eller rettere sagt har ikke levert den tilbake til biblioteket). Det tok sin tid å komme inn i boken, det vil si å ha lyst til å lese videre (altså ikke bare utsette lesingen, gjøre noe annet i stedet) - litt langdryg er den. Det er nok ikke en lett tilgjengelig leseropplevelse dette, men er man litt sta er her noe å lære :)

Det er ingen tvil om at dette at det er en spesiell roman vi har med å gjøre.
«Allesjele» er lagt til Berlin, som ved århundreskiftet var Europas intellektuelle hovedstad.
Jeg opplever lite handling i denne romanen, som vel heller er en kunnskapsrik idéroman.
Her er mange referanser til både filosofi og europeisk historie. Hovedpersonen Arthur fører lange, lærde samtaler med andre venner i byene. Inn i dette bygger han inn i en slags "kjærlighetshistorie" eller kanskje heller en slags lidelseshistorie. Begge er sårete mennesker.

Nooteboom fikk meg til å slå opp både det ene og det andre, og jeg må si at det var spennende å ta et lite sidespor og finne ut hvem "Hegel" var for en :)

I Berlin møter Arthur kvinnen Elik, som har et stort arr i ansiktet etter en voldtekt. Vil tro at forfatteren har tenkt på arret i Eliks ansikt som en slags parallell til det historiske arret til Berlin. Historisk rommer byen forrige århundrets lidelseshistorie: Hitlers bunker og Berlin-muren.

Jeg gir opp denne boken. Har forsøkt å lese i den flere ganger, men har bare kommet til side 20 og er fint lite interessert i det som står der. Det var kanskje dumt av meg å prøve, jeg vet jo at jeg foretrekker bøker med handling framfor tankespinn.
Selvom denne boken ikke falt i smak hos meg synes jeg måten vi foreslår og stemmer fram bøker på fungerer greit. Som regel er det de litt "tunge" bøkene som gir mest og sitter lengst i hukommelsen.

Cees Nooteboom vil nok snarest motta "velvillige ønsker" fra
det 'vel-smakende' norske bokpublikum,
om at han værsågod må lære seg å uttrykke seg forståelig og
'uKUNSTlet' (se syn.) (og anmeldelse)

Som nøttetre (Nooteboom?) må han nok lære seg å
være "til nøtte" for folkemeninger av alle slags uarter.
Rett skal være vrangt

Jeg ønsker ikke ar Nooteboom skal lære seg noe som helst. Det er nok denne leseren som har mangler og hodet fullt av andre tanker. Leve mangfoldet i litteraturen!

"Leve og la leve", jeg støtter den intensjonen.
Du er heller noe overdrevet selvkritisk der, men hverken
mistenkt eller anklaget for vrang holdning til forfatter
uansett vektklasse eller beltefarge..

På endel andre samtalefora finnes gjerne en mulighet å
rette et svar "til Alle", den savnes egentlig her! (bm. "FORSLAG")

Vi nærmer oss slutten på leseperioden, og nå er jeg endelig i gang. Inntrykket er foreløpig ganske positivt, men jeg ser for meg at fortsettelsen kan bli litt utflytende. Hittil har jeg vandra i Berlin sammen med hovedpersonen og fulgt han både geografisk og i tankene. Geografien er grei nok, men tankene er både fragmentariske og digresjonistiske. Om jeg greier å finne noen slags helhet i dette, vil vise seg. Tunglest er det ikke, iallfall så langt.

Jeg synes absolutt at vi bør stille to krav til valg av framtidige bøker. Det ene er at det blir en bok som det er relativt lett å få tak (som fins både i handelen og på de fleste bibliotek) og der vi kan velge mellom papirutgave, E-bok og gjerne lydbok. Det andre kravet er at det bør være en bok som ikke kommer til å oppleves som et ork, men som er leselystvekkende. Er dere enige? Selv leser jeg for tida parallelt to av de andre bøkene fra forslagslista.: «Årene» og «Vanære». Begge disse bøkene oppfyller kravene ovenfor.

Jeg er enig i kriteriet om tilgjengelighet. Vil være fint om de som foreslår bøker undersøker om de er ganske lett tilgjengelig i norsk versjon. Ut over dette synes jeg ikke at "krav" er nødvendig. Deltakerne velger selv ut boka, noen vil kanskje ha ei "tung" bok, andre lettere lesestoff. Noen legger vekt på at de tror boka vil gi gode diskusjoner, flertallet bestemmer.

Det er så klart viktig at boka kan inspirere til gode diskusjoner. Men samtidig er det viktig at boka vi velger, passer for så mange som mulig. Er det en bok som flere av oss får lite ut av, synes jeg heller at de avanserte leserne bør lese boka i privat sammenheng. (Jeg regner med at de fleste av dere har kapasitet til å lese mer enn én bok i måneden.)

Jeg må si at jeg reagerer litt på denne kommentaren. Hva betyr det at en bok oppleves som et ork? Hvem definerer det? Må vi lese bøkene vi skal foreslå på forhånd opp mot en kriterieliste for leselystvekkende bøker? Hvem er det som skal definere hvilke kriterier det skal være ? Smaken er som kjent som baken!

Jeg har forståelse for at du og flere andre synes at Allsjele var en tung bok. Men av de tre anmeldelsene jeg kan finne på norsk har to av dem vurdert boka som en en svært god bok, mens en er mer lunken (NRK, Aftenposten, Dagbladet) Forfatteren har vunnet mange priser og er stadig diskutert som en nobelpriskandidat. Ut fra en slik bakgrunn vil det være rart at denne forfatteren ikke kan foreslås i en lesesirkel.

Det må være mulig å foreslå bøker man ikke har lest inn i en forslagsrunde, og noen ganger kan er det mer vellykket enn andre. Det gjennomføres en avstemning, der flertallet bestemmer.

OK! "Ork" var kanskje et dumt ord. Jeg skrev det fordi det virker som om flere fra denne lesesirkelen ga opp lesinga på grunn av tungt innhold. Skal lesesirkelen favne om mange forskjellige lesere, bør man helst unngå bøker som bare likes av "feinschmeckere".
Jeg glemte forresten et tredje kriterium: Det er også viktig at boka egner seg for diskusjon. At den kanskje er litt kontroversiell på en eller annen måte.

Ferdig med boken

Allesjele er helt klart en idéroman. Romanen drives frem av ideene, snarere enn handlingen.

Tankene gikk til en annen bok vi har lest i lesesirkelen: Løperne
De er begge springende og litt essayistiske i stilen, men begge veldig gode. Jeg sier ikke dette for å låne nobelprisauraen, men fordi jeg hadde litt av den samme undringen gjennom lesningen, med mange refleksjoner underveis av ulik art, lysten til å slå opp temaer videre og romanens motstand mot en handling. Men mens Løperne ikke hadde en hovedperson, fulgte vi her en person og et persongalleri veldig tydelig. Så jeg skal slutte analogien her.

Hovedpersonen er Arthur Daane, nederlender, filmskaper, enkemann. Så har vi hans berlinske vennekrets av intellektuelle, skulptøren, musikeren, fysikeren, filosofen og vinstueeieren. Så er det Erna, barndomsvenninnen som er tilstede gjennom karrakterbetraktninger og korte telefonmeldinger. Og så er det Elik, den mystiske kvinnen med en fortid som i likhet med Berlin er merket av et arr og som skriver en avhandling om en spansk 1100-tallls dronning. Til sist er Berlin nesten også en hovedperson å betrakte.

Det er mange interessante refleksjoner å gjøre seg gjennom lesningen. Tittelen henspiller på allesjelensdag, dagen da de døde og de levende møtes. Døden og sorgen er tilstede gjennom boken, både ved Arthurs personlige tap av kone og sønn, men også gjennom de mange navnløse døde gjennom Europas historie. Naturlig nok er det nazistenes herjinger og den delte byen spesielt tilstede.

Forholdet mellom fortid og nåtid (fremtiden er ikke så sterkt tilstede), tematiseres både gjennom arbeidet Elik gjør knyttet til dronningen i en tid med lite kildemateriale, gjennom byen som er en byggeplass etter gjenforeningen med mange prosjekter for å lege arret som går gjennom byen og ved Arthurs forhold til sine døde.

Det er også mange tankevekkende sekvenser av kulturell art. Flere av personene vi møter har en annen bakgrunn når de møtes i det tyske språket, og hva betyr for eksempel hva slags kjønn et substantiv har for en forståelse av fenomenet? Sier matrettene noe om kulturen, når noen pølser viser frem hva de er laget av, mens andre skjuler sine indegrienser og tilblivelse? Det reflekteres over skillet mellom den nederlandske trang til anarki mot den tyske orden, men uten at det spilles ut i persongalleriet.

Det er vel kanskje det som kan oppleves som en svakhet: det påpekes, diskuteres og filosoferes over veldig mange trekk, men det «sies, og ikke vises».

Det var en umiddelbar refleksjon over boken. En ting jeg må tenke litt mer over er dette kunstneriske prosjektet til Arthur. Hva betyr det og hva er det egentlig,det lar seg ikke beskrive. Det slår meg at Arthur og Elik har diamentralt motsatte prosjekter: Elik vil skape mening ut fra alt for små fragmenter, mens Arthur vil skape noe ut av alt for mye og skape en slags essens.

Til sist må jeg innrømme at jeg likte å gå rundt i Berlins gater, slik vi gjorde i begynnelsen av romanen. Jeg er ikke veldig godt kjent i Berlin, men kjenner byen såpass at det vakte fine reiseminner og en lyst til å dra tilbake.

Spennende å lese din kommentar. Må si jeg er litt misunnelig over dere som klarte å komme inn i boken, for den høres jo så interessant ut. Jeg får gi den en ny sjanse om en ti års tid eller så, når jeg har kommet meg gjennom ca. halvparten av bokanbefalingene deres og er bedre utstyrt til å forstå en del av referansene i boken. :)

Ferdig med boka

Jeg er også ferdig med boka. Som du skriver er det ikke handlingen som driver fram boka, det er mer stemninger, idemessige betraktninger og byvandringer. En del av dette likte jeg, mest vandringene rundt Berlin (der har jeg vært flere ganger, artig å følge litt med på kart) og Madrid (der har jeg aldri vært, dermed litt mindre interessant for meg) og betraktninger rundt nasjonale forskjeller i Europa, tanker om hvordan geografi og språk påvirker og blir påvirka av dette.

En del av det andre blir litt høysvevende og vanskelig tilgjengelig for meg. Enig i at boka gir litt assosiasjoner til Løperne. Jeg syntes nok den boka var klart bedre enn denne.

Hei
Jeg er ikke kommet særlig langt i denne boken (20 sider) av helt personlige grunner.
Satser på å få lest litt i helgen, så jeg slenger meg heller på litt lenger ute i leseperioden.

Vel, jeg kom ikke så langt som jeg hadde tenkt. Tiden gikk litt for fort.
Men det betyr ikke at jeg avslutter boken :)
Bare at det blir vanskelig å delta i diskusjonen når jeg ikke har kommet så langt i boken enda.

Jeg er nå snart halvveis i min engelske utgave. I motsetning til en del andre har jeg ikke gitt opp, og har tenkt å fullføre. Jeg mangler og "kulturell kapital", slik at en god del går meg hus forbi, orker ikke å bruke all tid på nettsøk for å lese meg opp. Allikevel ikke uinteressant. Gode beskrivelser fra et vinterlig Berlin, og noen av de filosofiske utlegningene er jo mulig å følge.

Har nå kommet til et punkt der jeg skal bli bedre kjent med Elik Oranje og se hvordan hennes forhold til hovedpersonen utvikler seg. Kanskje det da blir mer tradisjonell handling for en ukulturell bokleser?

Jeg noterer meg at det er stort frafall, men jeg håper at det er flere som ikke gir opp! Den kan være litt krevende å komme inn i, men når man biter seg fast er det verdt det! Håper virkelig på diskusjoner for her er det så mange spennende diskusjoner.

For eksempel denne morsomme observasjonen av kjønn i ulike språk: sitat. (Sorry lenkingen, men har ikke tid til å skrive det en gang til, og får ikke til å kopiere.) Hva gjør det med forståelsen av virkeligheten om et ord er hankjønn eller hunkjønn? Påvirker språk kulturen eller kulturen språket?

Artig observasjon om språk, men basert på en ganske vanlig misforståelse. Biologisk kjønn og grammatisk kjønn er to helt forskjellige ting, som egentlig burde hatt ulike betegnelser! Det er tydelig at det ikke er lingvister som tenker de tankene du siterer.

Eg bar fått boka i hus, men eg trur den skal få returnere til biblioteket ulesen. Den frista meg ikkje i utgangspunktet, og slett ikkje meir no.
Eg rosar dei som kjem seg gjennom- og kjenner meg ikkje lei fordi eg kapitulerte...
Lukke til ynskjer eg dei som les og får ei god oppleving. :-)

Jeg har kommet til s. 61 i den norske utgaven.

Den ytre handlingen er (foreløpig) ganske enkel: en nederlandsk mann går rundt i Berlin en dag med kraftig snøfall. Han er innom et museum, en kafé og en kort tur hjemom for å hente kamera og filmer en byggeplass (som jeg mener må være Holocaustminnesmerket som ble innviet i 2005 - syv år etter boka kom ut). Ruten kan lett følges ettersom gatenavn hyppig nevnes. På sin vei møter han en frelsesarmesoldat og en alkoholiker (neger står det i teksten - jeg må innrømme at jeg skvatt), en gammel dame han følger til U-banen, en ung dame og en politidame som kommer ut for en bilulykke.

Men tankestrømmene er ikke like enkle, de springer og hopper, veksler mellom lette samtaler og betraktninger til tunge filosofiske passasjer. Jeg har måtte gå tilbake og lese en gang til for å følge med. Men tankene om ondskapen som han reflekterer over på byggeplassen er tankevekkende: «En kvinne som kom gående i Madrid i det øyeblikk bomben eksploderte, de syv trappistene i Alger [...]. En kort stund, en dag, en uke var de nyheter, i noen sekunder strømmet de gjennom alle verdens kabler, men så begynte det, glemselens svarte, altutviskende mørke, en glemsel som heretter bare skulle tilta. De skulle ikke ha noe navn mer, disse døde, de skulle feies ut i de ondes tomhet, hver i det særskilte øyeblikket for sin egen grusomme død.» Ettersom boken er noen år gammel så er flere av de grusomhetene som nevnes allerede langt bak i hukommelsen, så det forsterker poenget. Han trekker frem hvordan Hitlers navn lever, mens ofrene hans glir sammen som en navnløs gruppe. (Vel å merke uten å nevne navnet Hitler) Tankevekkende på selveste Holocaustdagen! «... ethvert monument er en forfalskning, og hvert enkelt navn på et slikt monument minner ikke om noen, men om noens fravær. Budskapet er alltid at vi kan unnværes, og det er monumentene paradoks, for de påstår det motsatte.»

Og så har vi koret, da. Som i de gamle greske tragediene kommer det inn et kor og kommenterer handlingen: «Vi er bare akkompagnementet, hvis vi selv virkelig fikk eksistere, ville vi trekke ut mer tid til meditasjon.[...] Nei, ta det med ro, vi skal ikke avbryte denne fortellingen for ofte. Høyst fire, fem ganger, og alltid svært kort.»

Har begynt på boken, men må dessverre melde pass. Jeg har ikke den nødvendige kulturelle kapital som behøves for å få fullt utbytte av denne romanen, så jeg gir meg. Ser dog frem til å lese deres kommentarer etterhvert.

Det handler antakelig ikke om din «kulturelle kapital», Vannflaske men om at boken er full av referanser til personer og hendelser, ukjente for de fleste av oss. Tyskland var før andre verdenskrig et kulturelt kjerneområde i Europa. Det var dit kunstnere, forfattere, malere, musikere (også norske) reiste for å studere. Det er et tankekors tysk etterkrigslitteratur og kunst er så lite kjent i dag.

I utgangspunktet har jeg trukket meg tilbake fra lesesirkelen, men så hadde jeg altså «Allesjele» på ønskelisten. Min motivasjon var nettopp å bøte på noe av det nevnte. Jeg har lest snaut femti sider, men melder som deg pass. Det er så mye jeg må slå opp for å for å få tak i tankerekkene. Slik situasjonen nå er, har jeg valgt noe lettere og mer medrivende.

Ja, jeg har rett og slett altfor dårlig kjennskap til tysk kultur, gresk mytologi og alt det andre det refereres til. Det blir for krevende for meg å skulle lese en bok der jeg må stoppe opp flere ganger per side og slå opp i leksikon. Det blir omtrent som å lese en bok på et fremmed språk, for jeg finner ikke flyten i romanen når jeg til stadighet må avbryte lesingen for å slå opp de ukjente navnene.
Det er synd, for jeg skulle gjerne hatt bedre kjennskap til alt det boken referer til. Jeg tror jeg går glipp av en interessant og tankevekkende bok, når jeg nå oppgir lesingen.

Kanskje burde jeg heller bruke leseperioden til å lese en (lettlest!) bok om gresk mytologi eller tysk kultur. Er det noen av dere som har noe å anbefale?

Dette ser etter hvert ut til å bli et kraftig avvik fra den opprinnelige tråden. Jeg har fortsatt Allesjele liggende ulest, men tenker at jeg i alle fall skal begynne på den om noen dager, når jeg omsider blir ferdig med den ganske krevende Hviskingenes bok. Men innlegga om tysk litteratur er blitt mange og interessante, så jeg henger meg på med en kommentar.

Så langt jeg kan se, er det foreløpig ingen som har nevnt nobelprisvinneren Gunter Grass. Han vokste opp i Danzig, og flere av bøkene hans gir bra innsikt i Tysklands forhold til en del nabofolk, for eksempel i Blikktrommen, som vel er den best kjente av dem.

I tillegg til de bøkene som er nevnt her, har dessuten Remarque skrevet romaner fra eksil-/flyktningmiljøet i Europa i mellomkrigstida, blant annet Triumfbuen og Natt i Lissabon. Ikke nødvendigvis store mesterverk, men lesverdige og informative tidsbilder fra ei urolig tid i Europas historie.

Siden jeg har skjønt at Allesjele ikke bare handler om Nederland og Tyskland, men beveger seg en del rundt i Europa, vil jeg nevne *Stefan Zweigs Verden av i går*, som også forteller om turbulente tider i forholdet mellom folk og stater.

Jeg kunne nevnt flere, men Vannflaske er vel allerede overveldet av gode forslag. Lykke til!

Jeg bestilte like godt Hviskingenes bok fra biblioteket med det samme. Jeg ble litt fornøyd med meg selv etter å ha lest tipsene om tysk litteratur, siden jeg har lest ganske mange av dem. Stefan Zweig er en favoritt. Vi får bare fortsette den gode innsatsen.

Verden av i går er kjempebra!

Varslene for morgendagen er noe skumlere..

Tysk litteratur er nok preget av et større alvor enn vi finner i for eksempel britiske romaner. Heltene lever sjelden et langt og lykkelig liv etterpå. Men i de de siste åra er det særlig to forfattere som har begeistret meg.

Joseph Roth skrev en flom av bøker 1919-1939. Radetzkymarsjen er den store klassikeren om Østerrike-Ungarns endelikt. men Solum har nylig utgitt en samling som viser at Roth også er en stor humorist: Legenden om den hellige dranker.

W.G. Sebald har skrevet to fine romaner - begge oversatt til norsk - om assimilering. Emigrantene forteller om europeiske jøder som har overlevd Holocaust men likevel opplever at deres livsverden forsvinner i nåtidens sekularisering, mens i Austerlitz tar hovedpersonen tvertom opp igjen tråden etter sine tysk-jødiske forfedre etter å ha vokst opp hos kristne adoptivforeldre i England.

Ja, det er det nok dette alvoret jeg ikke er vant med, og ikke er helt fortrolig med enda. Hittil har jeg stort sett lest lettere litteratur fra Skandinavia, Storbritannia og USA. Uten at jeg egentlig har kjennskap til tysk kultur har jeg inntrykk av at de tar kultur, kunst og litteratur langt mer seriøst enn hva vi gjør i Norge. Jeg vet ikke hvorfor vi ikke har tradisjon for mer alvor i litteraturen her til lands, men det er jo i grunn ganske synd.

Det eneste jeg har lest av en tysktalende forfatter er Remarques Tre kamerater, og selv om den er preget av dypsindig alvor er det likevel en letthet og ungdommelighet der som gjør den lettlest. Tilfeldigvis fikk jeg øye på Radetzkymarsjen sist jeg var på biblioteket, og plukket den med meg. Har bare så vidt begynt å lese i den, men den har mer av dette alvoret og er skrevet i en helt annet tone enn Tre kamerater, på tross av at begge romanene handler om et samfunn i stor endring. Gleder meg til å lese mer, og har store planer om å gi meg i kast med flere av bøkene dere anbefaler. Mitt eneste problem er at listen over bøker jeg har lyst til å lese overstiger lesekapasiteten, men det er jo et skikkelig luksus-problem.

Radetzkymarsjen var også min første opplevelse av Joseph Roth. Den likte jeg så godt at jeg siden har prøvd å få lest andre oversettelser av ham. Ved siden av romaner og fortellinger skrev Roth reportasjebøker fra mellomkrigstiden. Av disse finnes bare Jøder på vandring på norsk (Bokvennen 2015). Lykke til med lesingen. 👍

Herlig! Nå har jeg litt av hvert å boltre meg i. Mange takk for anbefalinger!

Ett forslag til: Som en klovn ser det av Heinrich Böll. Han fikk Nobelprisen i 1972. Tittelen sier mye, her finner du humor godt blandet med visdom og vidd.

Supert, takk! Man blir rent bortskjemt her, jo, med så mange spennende anbefalinger. :)

Denne klassikeren er hermed lagt til min ønskeliste. Tusen takk, gretemor!

Støtter helhjertet Lillevis anbefaling av bøkene til Erich Maria Remarque. Det er mange gode, tyske forfattere, blant andre:

Hans Fallada (1893–1947) som blant annet har skrevet Hva nå, lille mann og Alle dør alene. Han hadde flere opphold på institusjoner og i fengsler, og bøkene er samfunnskritiske.

Thomas Mann (1875–1955) med blant annet Trolldomsfjellet, Buddenbrooks, Doktor Faustus og Døden i Venedig.

To tyske, kvinnelige og betydelig yngre forfatterstemmer jeg også setter pris på er:

Juli Zeh (1974–). Flere av bøkene hennes finnes på norsk. Selv har jeg lest to av romanene hennes, Landsbyen og Empty Hearts (norsk tittel: Tomme hjerter).

Judith Hermann (1970–). Flere bøker på norsk av henne også. De jeg har lest er to novellesamlinger (el: fortellinger) Sommerhus, senere og Alice.

Jeg har lest lite tysk litteratur selv, men siden du ikke har fått noen respons, får du mine anbefalinger.

Den tyske forfatteren Siegfrid Lenz (1926–2014) har skrevet flere svært gode bøker. Min favoritt er Tysktime, som vi har diskutert i flere omganger her på Bokelskere.no. Jeg liker også godt Ett minutts stillhet, en helt annen type bok, stillferdig, kort og lettere. (Dermed ikke sagt at «Tysktime» er tung.)

En eldre og glitrende forfatter er Erich Maria Remarque (1898–1970). Hans Intet nytt fra vestfronten er en nesten uutholdelig rystende skildring fra frontlinjen under 1. verdenskrig.
I Tre kamerater møter vi igjen noen av mennene fra «Intet nytt fra vestfronten». Boken forteller om hvordan denne mellomkrigsgenerasjonen sliter – skrevet med presisjon, varme og humor. Også en av mine favoritter.
Disse to bøkene kan fint leses uavhengig av hverandre. Jeg leste «Tre kamerater» (som jeg tilfeldig fant i en feriebolig) først.

Håper du finner noe du liker, Vannflaske – og håper på flere tips!

Siden vi fikk en liten avsporing innen tysk litteratur (noen burde ta seg bryet med å sette opp lesetipsene i en liste «Bokelskerenes tyske favoritter»), så må jeg servere dette lille sitatet fra boken om tysk litteratur:

«[...] Hva skal du fortelle dem om Luther med hodet fullt av vin?»
«Lyset og mørket, og hvilken utrolig stilist det var. Uten Luther ingen tysk. Ingen Goethe, ingen Mann, ingen Benn.»

Benn hadde jeg ikke hørt om, men Goethe og Mann er jo selveste klassikerne i tysk litteratur. Og ikke så vanskelig tilgjengelige.

Hvis jeg skulle legge til et tysk lesetips, så er Jenny Erpenbeck en samtidig forfatter som bør stå på listen.

Siden jeg føler meg litt "skyldig" i denne avsporingen, har jeg tatt din oppfordring og samler alle forslagene i en liste. Så mange gode forslag at det tar litt tid, men listen kommer!

Håper det blir mer fart i diskusjonene om "din" bok, Allesjele. Uansett - boken har avstedkommet en fin diskusjon om tysk litteratur. Takk for det!

Det blir en fin liste, Lillevi!

Det var synd. Jeg vet ikke i hvilken grad man må ha kulturell kapital for å lese den, men jeg opplever i alle fall at tilstedeværelse og sakte tempo er nødvendig. Vi følger hovedpersonen sine tankestrømmer, og det er endel tankesprang som krever fokus!

Jeg har mottatt boken (siste fra Ark i følge følgeseddelen om at boken så litt rufsete ut), har såvidt begynt å lese. Jeg har allerede sjekket Berlinkartet for å følge Arthur Daanes rute gjennom Berlin.

Jeg likte første setning: «Først et par sekunder etter at han hadde passert bokhandleren, merket Arthur Daane at et ord hadde haket seg fast i tankene hans, og at han i mellomtiden alt hadde oversatt ordet til sitt eget språk, der det straks lød mer ufarlig enn på tysk.» Allerede i anslaget til boken presenteres vi for en protagonist som reflekterer over språket og hvor umulig det er å oversette og hvordan vi likevel forsøker å skape mening. Det lover bra for fortsettelsen.

Jeg må nesten le. Det er antakelig det nest siste eksemplaret jeg har fått, da. Med følgende hilsen fra lagersjefen:

Hei kjære kunde,
Vi har lett høyt og lavt på lageret vårt etter boken du bestilte, og vi fant den til slutt. Beklageligvis ser den ikke like fin ut som vi skulle ønske. Den bærer dessverre preg av å ha ligget på lageret vårt en stund.

Og det gjør den faktisk - utenpå. Ingen slitasje, men en del misfarging i kantene tyder på at den må ha ligget på lageret i årevis. Innmaten ser helt grei ut, men jeg venter nok enda et par dager før jeg begynner å lese.

Vi har nok fått samme lapp, Marit. Gul og litt rufsete utenpå, men upåklagelig inni. Og jeg setter faktisk pris på at det går an å få kjøpt 18 år gamle utgivelser (også utenfor antikvariatene, som selvsagt er et utmerket tilbud). Det meste av litteratur går jo ikke ut på dato etter to år...

Bør ikke du og Randi få et prisavslag!

Har fått melding fra biblioteket. Henter den i morgen og er nesten klar for å begynne.
(bortsett fra at jeg har to gode bøker på gang samtidig nå :) Luksus kanskje :)