[Jeg anser meg selv for å være en ganske kritisk leser. Når det er noe som skurrer, henger jeg meg opp i det og må ta meg kraftig sammen, for å ikke bli vippet av pinnen.
Da jeg leste Til vi ses igjen, slappet jeg fort av, holdt meg godt fast i bokpermene og nøt opplevelsen til siste side.
Måten boken var bygget opp på, de stadige cliffhangerne og vekslingen mellom Alec og Emmas handling gjorde dette til en historie som tok meg med storm. Vi er i Malaya, landområdet som i 1963 fikk navnet Malaysia. Tilstandene i og historien til dette landet har vært ganske så ukjent for meg, men etter å ha lest denne boken har jeg i alle fall dannet meg et bilde av hvordan det var på 50-tallet. Håper inderlig at innbyggerne i dette landet lever under roligere forhold nå, for under den britiske administrasjonen på denne tiden hersket det en unntakstilstand som føltes som krig, ikke med britene men med med grupperinger innad i landet.

Dinah Jefferies gir oss en frodig bilde av landet som er preget av krig og terror, jungel, ildfluer, skrikende apekatter og beteltyggende innfødte. Med dette som bakteppe får vi servert en familietragedie som har alt som skal til for å øke spenningsnivået til uante høyder. Historien fortalt med noen få setninger uten å røpe noe, høres nesten banal og klisjèaktig ut:
Lydia kommer hjem fra en reise og finner huset tomt. Mannen Alec og døtrene Emma og Fleur er borte. Etter å ha forhørt seg, får hun tips om at de har reist nordover, og hun gir seg i vei for å nå igjen familien sin.

Romanen er todelt hele veien og vi følger også familien som har reist til England, for å oppsøke farens foreldre der. Her er utrolig mye action i denne boken og mye handling. Fallgruvene er mange, og for meg som har kritiske antenner for "tilfeldigheter" bare venter på at hun skal "drite på draget" som vi sier i Bergen. Det gjør hun faktisk ikke, og jeg er imponert over hvordan hun greier å lande alle de ballene hun kaster opp - hun balanserer på stram line mens hun sjonglerer - og greier det med glans! Det eneste som ikke er bra med denne boken er det litt "fjollete" coveret, det gir ikke boken den cred den fortjener.]1

bra bok

Boken startet ut som en 5'er, havnet deretter på en vipp mellom 3 og 4. Var veldig usikker på hva jeg skulle ende opp med, men 4 vant. Handlingen utspiller seg i Malaya (nå Malaysia) og England og handler om en mor som kommer hjem etter etter et besøk hos en syk venninne og finner huset tomt. Mannen har tatt med seg de to døtrene hjem til England. Man følger historien til Lydia (moren) og Emma den eldste datteren parallelt. Moren leter etter familen i Malaya, noe som er vanskelig pga borgerkrigen. Hun blir lurt til å tro de døde i en eksplosjonsulykke på et hotell. Døtrene, og særlig den eldste, sliter med å finne seg til rette i England.

Lydia ender opp hos sin ex-elsker sammen med en liten gutt hun har blitt bedt ta seg av. Han blir kidnappet og elskeren blir drept. Fra der syntes jeg ikke forfatteren helt klarer holde historeien og komplottet helt sammen, det virker bli noen enkle løsninger og etterlater alt for mange spørsmål. Hvorfor kontakter ikke Lydia de gamle tjenerne? Noen av dem måtte jo ha fått med seg at mannen og barna hadde reist til England. Da Jack dør og hun skjønner det er ugler i mosen ang hva som skjedde med mannen og døtrene, hvorfor går hun ikke hardere inn på mannens tidligere sjef George Parrot eller konen for finne ut hva som skjedde? Hvorfor tar det flere år før hun får vite små dtaljer litt etter litt? Hvorfor presser hun ikke venninnen Cicley mer da hun skjønner hun holder noe tilbake? Og hvorfor blir de egentlig uvenner? Hvorfor venter hun flere år fra George Parott dør og hun skjønner han ikke har vært ærlig før hun kontakter konen Harriet?

Da hun får mistanke om de kan være i England,hvorfor kontakter hun ikke noen gamle venner? Noen må hun ha der? Hvorfor tar det så lang tid før hun skjønner at den lille gutten Maz faktisk er hennes manns sønn? Og hvorfor, da hun endelig finner han igjen i Omplasseringsleiren, lar hun han være igjen der, etter å ha satt himmel og jord i bevegelse for finne han igjen? Hvorfor tar hun han ikke med med engang? Og om Lydias mor har hatt advokater på saken for finne ut hva som skjedde med datteren, hvordan har det seg at hun ikke fant ut noe om Lydia? Hun levde jo ikke i skjul.

På slutten syntes jeg det går litt vel fort, at moren og døtrene plutselig blir gjenforent og Emma i tilegg har funnet bestemoren, for at det tidligere har gått veldig tregt med all handling og info. Og hva skjer egentlig med bestemoren? Og hva skjer med Adil?

Men i det store og hele syntes jeg det var en ganke ok bok med en fin handling. Men den innfridde ikke helt til mål.

Bøker som kalles happy tears er bøker som man både ler og gråter av når man leser dem. Vi lesere blir berørt av karakterene i bøkene sine liv på godt og vondt. Det er enkelte ting som er typisk og går igjen i disse bøkene. Hovedpersonene er nesten alltid en kvinne som står foran store forandringer og utfordringer i livet sitt. Det er ofte pga. sykdom, død eller skilsmisse.

Som oftest veksler handlingen i boken mellom nåtid og fortid. I nåtid er det hovedkarakteren sitt liv vi møter, og i fortid er det gjerne en slektning av henne. Ikke sjeldent er det ved hjelp av en arv, brev eller dagbok historien rulles opp. Da er det gjerne på eksotiske og fjerne reisemål hendelsene skjer og hovedkarakterene i bøkene reiser ofte i sine forfedres fotspor for å nøste opp i uklarheter. Hendelsene i fortiden har ofte konsekvenser for livene til hovedkarakteren i nåtid. Når alt er kommet for en dag, har karakterene fått orden på livet sitt, fått ny innsikt, framtidshåp og også ofte funnet kjærligheten på nytt.

En av de mest kjente forfatterne av happy tears bøker nå for tiden er Lucinda Riley. Her er andre forfattere av gode og underholdende romaner om livsskjebner, kjærlighet og historie.

Det disse forfatterne har til felles er at de skriver underholdende bøker om kjærlighet, lengsler, håp og drømmer.