Bokelskere.no

Goethe, Balzac, Stendhal, Rilke, Yeats, Austen, Lawrence, Proust, Flaubert, Mann, og mange andre pene etternavn

I Bok i P2 snakker de stort sett om aktuelle utgivelser (dvs. overveiende om romaner for voksne, men også ungdomslitteratur, diktsamlinger, biografier, essaysamlinger, tidsskrifter - you name it), både fra etablerte forfattere og debutanter, i tillegg til tendenser i samtidslitteraturen. Av og til anmelder de et knippe nye bøker, andre ganger er en hel sending viet et (aktuelt) forfatterskap, eller de har en forfatter på besøk. Og så kårer de jo hvert år en vinner av P2-lytternes romanpris. Diktafon henvender seg til et noe smalere publikum (må en vel dessverre kalle det), nemlig de poesi-interesserte. Her går det også i diskusjon, anmeldelser, intervjuer med forfattere, rapporter fra litteraturfestivaler og liknende.
Podcast kan lastes ned fra iTunes Store, evt. fra nettsidene til radioprogrammene, og så kan du enten lytte fra pc-en eller laste det over på den dingsen du måtte eie.

Både Bok i P2 og Diktafon (også på P2) er å anbefale! Og begge programmer finnes selvsagt på podcast.

Opprinnelig publisert på min litteraturblogg: http://kathleen-bean.blogspot.com

Kjerringer dro jeg ut fra en en bokhylle på biblioteket, på leting etter noe lett noe, og jeg kunne huske et sted i bakhodet at jeg hadde hørt at denne var litt chic lit-aktig, samtidig som det var noe litt annet også, jeg mener Helene Uri, er ikke hun en smart dame, med i Språkrådet og sånne ting, nei, jeg husker ikke helt, men låner denne likevel. Og ja, mulig det er en chic lit, men i så fall vil jeg riste hele sjangerbetegnelsen vekk fra dens negative konotasjoner etter å ha lest denne; Kjerringer er intelligent og absolutt herlig!

Kjerringer handler om en gjeng middelaldrende kvinner som finner hverandre på et kveldskurs i latin. Der har de havnet av ulike grunner. Frøydis, f.eks., trodde hun hadde fått et kurs i italiensk av samboeren sin, så matinteressert som hun er kunne jo dét være noe (menta gelato al cioccolato, vino rosso, fichi, mozzarella - trenger man egentlig flere ord?), eller Jenna, som trenger å fordype seg i dødebøker fra middeladeren fordi hun bedriver med trolldomssysler og tradisjonell samisk sjamanisme på fritiden (når hun ikke jobber i datafirmaet sitt). Jeg må si at jeg var skeptisk. Jeg tenkte, etter å ha lest på omslaget, at dette kunne bli en sånn bok som handler om sånne kvinner, sånne flagrekvinner som kler seg i lilla og drikke kaffe på kuntsmusekaféer hver lørdag formiddag, eller sånne kvinner som klager og syter over at de ofret seg i ekteskapet, for både ektemann og barn, og over at de egentlig skulle ha blitt journalister i stedet for lærere (les: den jævla irriterende Therese i Heidi Lindes roman Nu, jävlar!). Argh. Det er mange, mange slike bøker. Og jeg hater alle disse kvinnene som har det så ille og bare syter. Denne romanen kommer til å være sånn, tenkte jeg.

Men jeg tok feil! Det finnes ikke en kvinne i denne boken som klager over at ting skulle vært sånn og sånn, hadde det ikke bare vært for den mannen, nei, og det er heller ingen kvinne som ser på det å oppfostre barn som noe slitsomt, noe å klage over. Ella, førsteamansuensis på Blindern, påtroppende professor, tenker at hun aldri har vært så lykkelig som da datteren ble født. Jenna vet ikke om noe bedre enn å sitte i sofaen med sin sytten år gamle datter og småsnakke og drikke kakao. Og jeg tenker, det er sånn det skal være, det skal være bra å ha barn. Man skal ønske seg barn mest av alt. Hvis ikke synes jeg man bør la det være og finne på andre ting å gjøre. Boka skildrer dette med en varm tone, uten at det på noen måte blir klissete og, som jeg pleier å kalle det, sykt damete. Nei, hos Uri skildres morsrollen fint og flott! Sier jeg, tjuefire år, langt unna middelaldrende.

Det finnes ikke en kvinne i denne romanen som klager over valg de foretok seg tidlig i livet som viser seg senere å være feil og som de så legger på menn. Nei, alle sammen er ansvarlige for seg selv. For det er jo faktisk sånn det er, man har ansvar for seg selv, det er ingen andre som er ansvarlig for deg. Det får meg til å like alle kvinnene i denne boka. Jeg liker Frøydis som er tjukk fordi hun elsker mat, og hun vet at hun er tjukk, men hun klager ikke, det er jo hennes egen skyld, men so what, eplekaker med krem, kransekaker, petit madeleine-kaker, "pizza med tynn bunn, et lag hjemmelaget tomatsaus, snøhvit mozzarella (av bøffelmelk, selvsagt) og kanskje noen løvtynne skiver parmaskinke", karamellpudding og "fløtebasert fiskesuppe, med pastellrosa reker, store torskestykker, biter av gulrot og pastinakk, et lite gulhvitt berg av créme fraîche" som kjæresten disker opp med til hun kommer hjem, hvem sier nei til dét; Jenna, som er alenemor og leser astrologi, men som gjør som hun vil selv om stjernene sier at hun burde gjøre noe annet; fru Næss, som er pilot og lever etter visdomsordene fra sin avdøde far om at bare uintelligente mennesker kjeder seg; Ella, som kan alt om språk og leser dødsannonsene hver dag; og Celeste, som liksom skal være irriterende perfekt og vakker, ligger med hvem hun vil, svinser rundt i pelskåper og kommer alltid for sent, uten å unnskylde seg, ja, selv hun liker jeg.

Jeg tenker: Dette er jammen meg noen bra kvinner. Jeg tenker: Hvis det er kvinner som kvinnene i denne romanen som går under 'kulturkjerringer', ja, da kan alle de som "ikke skriver for kulturkjerringer" (sitat: Tomas Espedal) go fuck yourselves.

Sammen danner altså disse vidt ulike kvinnene en liga hvor de hevner seg på menn. Også dette holdt på å avskrekke meg: Å, nei, kvinner som skal hevne seg på menn, herregud, så teit. Men nei! Det er bare morro. Og disse mennene er jo drittsekker. Påståelige programledere, skribenter, professorer, gutteklubben grei, mannsjåvinister osv. Alle får de høre det. Alle som faktisk oppfører seg dumt får kjenne det. Og det er jammen meg moro! Mer skal jeg ikke røpe.

(Bortsett fra at det hører til at hele boken er krydret med doser av morsomme fakta og latinske gloser og uttrykk.)

Konklusjon: Jeg digger kjerringer, jeg digger Helene Uri, jeg digger litteratur, jeg digger kvinner, jeg digger språk, jeg digger kultur, jeg digger denne boka! Les!

Det skal sies at jeg foreløpig bare har lest OM den, men det er en annen sak. En og en halv hånd opp for Balzac...

Far Goriot av Honoré de Balzac.

Merknad her: Selve språkmann Sylfest Lomheim har jo skrevet en bok med tittelen 'Kvissleis'!

Jeg leser Tequiladagbøkene av Morten Strøsnes og The Magic Mountain av Thomas Mann (som jeg bare har 100 sider igjen av). På toget Bergen-Oslo leste jeg en norsk biografi (essay) om Virginia Woolf.

Opprinnelig postet på min litteraturblogg: http://kathleen-bean.blogspot.com

Kongen handler om den persiske sjahen Nasser al-Din Shah som styrte over Persia fra 1848 til 1896, da han ble snikmyrdet av opposisjonen. Boken er sentrert rundt kongen, men gjennom det får vi et innblikk i det persiske samfunnet på den tiden, hvordan opposisjonen bygget seg opp sammen med ayatollahene og hva som ledet til den aller første politiske fatwaen (noe som gav meg svaret på hvorfor folk flest bruker ordet 'fatwa' på en ukorrekt måte i dag, noe jeg i en stund har lurt på). Interessant og i høy grad gjort på en underholdende og fengende måte. Dog kommer ikke denne boken like høyt opp som den tidligere boken om Persia/Iran til Kader Abdolah: Huset ved moskeen, som gjennom generasjoner av en familie bosatt i et hus ved en moské, forteller historien om Iran over et lengre tidsspenn enn denne romanen gjør. I tillegg er de mange ulike personene og deres opplevelser og handlinger som utgjør Huseet ved moskeen mer interessante enn det i lengden kjedelige livet til en konge som stort sett bruker tiden på å være inne i palasset sitt og snakke med katten sin, inspirere haremet (hvis kvinner han blir fort lei av), røyke vannpipe og motsi alle forslag fra vesiren om mulige forbedringer for det persiske folket og landet (telegrafnett og jernbane, hva f skal man med det?), med unntak av en halv år lang reise til Farang (Europa) som vi ikke får vite så mye om, og en kort reise til en by hvor de beste kirsebærene i hele Persia blomstrer og som selvsagt er forbehold sjahen og hans følge. Dette kan virke som en noe svart/hvitt framstilling av en konge, men Kongen skildrer et sympatisk og nøkternt bilde av et (egentlig stakkarslig) menneske som tilfeldigvis bare har fått sin stilling i arv. Uansett er det ikke menneskeportretter som er det mest interessante ved å lese en bok som dette, men skildringer av et land, dets kultur og litteratur, dets folk og streben, noe boken, som sagt, gjør på en lettlest og lærerik måte. Jeg vil si at også denne er verdt å lese, men skal du lese bare én bok av Kader Abdolah, så anbefaler jeg heller Huset ved moskeen.

Det er iallefall helt håpløst (skjønt jeg forsøker gang på gang) å lese på skrivebordet, for der er veien for kort til laptopen. Jeg leser forøvrig godt både når det er veldig stille og når det er veldig mye bråk, men når det er noe midt imellom har jeg lett for å miste konsentrasjonen; bråk kan stenges ute hvis det er nok av det! Ellers må jeg nok innrømme at det stedet jeg leser best og mest enten er på hytta eller utendørs. På dette førstnevnte stedet kan jeg tilsynelatende lese hva som helst (krim, biografier, bygdebøker, Nansens dagboknotater, ja her kan du se) og uten stort mere avbrudd enn å fylle på koppen med kaffe eller skru av en ilter popsang på radioen. Sist vår, eller var det våren før der, iallefall en vår, jeg var forelsket og hadde vært og lånt meg W.B.Yeats samlede på biblioteket, og på veien hjem gikk jeg gjennom en skog og syntes det var fint da det nylig var blitt tørt etter snøsmeltingen i april og det var slik varm tordenvind i tretoppene, så jeg satte meg ned der på en gressbank, åpnet samlingen og ble sittende der lenge og ganske lykkelig og kom meg langt inn i boken. En annen slik lesning av poesi hendte en sommer da jeg bestemte meg for å overnatte ute under åpen himmel midtsommers, og tok med meg ullklær, en kikkert, litt mat og termos og Wildenvey og Bjerke sine samlede dikt og leste ut iallefall halvparten av dem iløpet av natten. Jeg burde gjøre dette oftere. Nåvel, poenget er naturligvis: det anbefales å lese utendørs, og notat til meg selv: gjør det oftere.

Av og til så har det noe å si hvorfor jeg bestemmer meg for å lese en bok. For det meste leser jeg bøker som noen hvis litteratursmak jeg liker har anbefalt eller referert til. Det var ikke grunnen til at jeg tok med meg denne hjem fra biblioteket (selv om det riktignok er et sitat av Ali Smith på baksiden av omslaget). Derimot var det idéen om en novellesamling hvor alle novellene er (løst) basert på helgenmyter som tiltrakk meg. Jeg er jo godt kjent med Francesca Lia Block og hvordan hun ofte skriver og snirkler inn gresk mytologi (det er jo et mye mer vanlig fenomen i litteraturen), hvordan gudene menneskeliggjøres og blander seg inn i det verdslige livet til tenåringsjenter som hører på punk, bruker lørdagsformiddagene på å lete etter kjoler i bruktbutikker og drikke kirsebærmilkshake på dineren til lunsj. Helgenmyter er av en annen sort. For i katolisismen bryr de seg om synd. Det driter de greske gudene i. De kvinnelige helgenene i Living with Saints er med andre ord dydsmønstre alle sammen, kanskje med ett unntak (det kan diskuteres). Noe annet er det med de vanlige jentene og kvinnene som ferdes i novellene. For med bare ett unntak handler alle novellene om hunkjønn, og dette, kombinert med at de fleste befinner seg i miljøer knyttet til helgener, altså er de katolikker alle sammen eller har gått på katolsk (pike)skole, får meg til å tenke på en annen bok jeg nylig leste, nemlig Woman Hollering Creek av Sandra Cisneros. Begge to tar dessuten opp morstematikken, gjerne det som handler om (unge) alenemødre, eller de som velger å ikke bli det. Likevel er det en stor forskjell. For mens kvinnene i Woman Hollering Creek er overlatt til seg selv, settes kvinnene/jentene i Living with Saints opp mot deres hellige motparter. En skulle tro at det kanskje ville satt hovedpersonene i et relieff, gjort deres tragiske skjebner mørkere (eller som jeg forventet: tilogmed groteske), men det blir ikke det. Det er overraskende lite dystert. Helgenskikkelsene er trukket tilbake. De funker bare som en historie som er i bakgrunnen. I noen av novellene er det som om historien om helgenen (det er ca. en helgen pr. novelle) går parallelt med selve hovedhandlingen i novellen, uten at de flettes sammen i tilhørighet, og det hele ender med å virke poengløst. Hele myten blir død, en uklar referanse. Ok, dette var historien om den og den helgenen, og så da? Hva hadde den å si i forhold til mennesket i historien?

I noen av novellene er helgenreferansen knyttet nærmere historien, men det er ikke sikkert det gjør det så bra heller. Jeg tenker ikke på helgenene som levende mennesker. De er som tomme skall, som bildene av dem, når man har sett for mange etter hverandre på altfor kort tid (som f.eks. hvis man er litt for lenge på bysantisk museum!). Det samme gjelder for novellene som en samling, jeg føler de blir litt for like hverandre. Noen unntak finnes det jo, som novellene "The Patron Saint of Travellers" og "Veronica's Veil", de kunne gått stått alene og blitt satt pris på i et litterært tidsskrift kanskje., utenfor dette rammeverket, men ikke verdt å lese hele novellesamlingen for.

De ulike problemene kvinnene strider med, er det heller ikke noe originalt med. Det trenger det jo naturligvis ikke å være, så lenge forfatteren setter det i et fresht perspektiv, noe jeg trodde at sitatet "[...] re-telling of tales-of-old [...]" ville bety, men akk, nei. Stol aldri på et cover. Og mens vi allerede er inne på skuffelser, så forestilte jeg meg også at forfatteren ville hatt et kritisk blikk mot katolisismen og helgendyrkelsen, men det har hun heller ikke. Det virker rett og slett som om hun ikke mener noe om det, verken negativt eller positivt. Helgendyrkelsen, den bare er, den. Nå viser riktignok én av karakterene tendenser til å lure på det hele, men så viser det seg bare at hun er sint, på helgendyrkelsen og katolisismens prinsipper, ikke utenfor. Noe som gjør det mer til en bok for noen som faktisk tror (altså utelukker det meg -- jeg skulle bare holdt meg unna den i utgangspunktet). Konklusjonen (eller moralen) blir dermed: Ikke les bøker om helgener skrevet av forfattere med irske navn. Selv ikke når de er anbefalt av Ali Smith.

Jeg forstår det du sier, og med det mener jeg: jeg er enig, både når det gjelder begrepet og særlig når det gjelder bokomslag. Krast, ærlig eller overdrevet (jeg er ikke sikker) må man kunne si at bokomslag nå til dags rett og slett er piss. Joda, jeg er nok sikker på at jeg overdriver allikevel.

Unostalgisk men med en viss teft for kvalitet ser jeg tilbake på omslagene på bokserier som for eksempel Fakkel, Lanterne og Bokklubbens klassikere, eller for den saks skyld førsteutgavene til amerikanske forfattere før nyere tid, den største stjernen der går naturligvis til The Great Gatsby. Jeg ser for meg et nytt omslag til Gatsby, et fotografi med sterke kontraster og farger hvor vi ser ryggen til en kvinne som står og lurer på om hun skal begi seg gjennom porten til en stor prestegård. Men nå skriver jeg uten å tenke over hva jeg skriver, så jeg får - som man sier - holde meg i skinnet. Iallefall litt. Det verste er uansett når bøker får filmomslag; snart kommer folk til å kjøpe Gatsby fordi Mr DiCaprio er klistret over hele. For en skrekk! Neida, jeg overdriver igjen, ingen skrekk, men litt småforkastelig er det, om vi kan tillate oss å være håndhevere av moralen. Boken før filmen. Som jeg også så andre utlyse nedenfor vil jeg gjerne hatt mer nøytrale omslag; ville ikke for eksempel en forside tegnet med kullstift ha vært snasent? Eller sammenlign førsteutgaven av Breakfast at Tiffany's med versjonene som kom etter filmatiseringen med Audrey Hepburn.