Bokelskere.no

Jeg må innrømme at det er en barnslig erkjennelse - at man aldri lærer å kjenne den som er verdt å kjenne, at man aldri kan eie den som er verdt å eie[...]

Skjønner du det, Andy? Har du noen anelse om hvordan det føles? Kan du i det hele tatt forestille deg det? Jeg så at han ble født, jeg så ham ta sine første skritt... og lære å sykle. Jeg fulgte ham til skolen den første dagen. Men jeg var ikke der for å hjelpe ham da han døde. Kan du forestille deg hvordan det føles?

Et godt ekteskap sleper en lang hale med gode minner etter seg. Et enkelt ord eller en gest, et tonefall kan fremkalle så mange erindringer. Laurie og jeg hadde flørtet på denne måten i over tretti år, helt siden den dagen vi traff på hverandre og begge ble litt stormforelsket. Det var selvsagt annerledes nå. Når man er femtien, er kjærlighet en langt mer lavmælt affære. Vi drev sammen gjennom dagene. Men vi husket begge hvordan det begynte, og selv nå, når jeg som middelaldrende tenker på den strålende, unge jenta, kjenner jeg fortsatt et stikk av forelskelse. Det er fortsatt der, det lyser opp som en signallampe.

[...] Jeg trodde at dersom jeg oppsøkte alle de riktige stedene i London, kunne jeg kjenne ham: pusten hans mot ansiktet mitt, stemmen hans i øret mitt, hånden hans i min. Jeg trodde jeg kunne finne disse øyeblikkene og gripe dem med hendene.

Jeg vil være det første de søvndrukne øynene dine stiller seg inn på om morgenen. Jeg vil se deg vaske ansiktet og tre på deg strømpene. Jeg vil lage frokost til deg og kysse munnvikene dine rene for eggeplomme. Jeg vil krype inn i vinduskroken med hodet ditt i fanget og lese, skrive, snakke, puste. Jeg vil varme de nakne føttene dine mellom knærne mine i sengen. Jeg vil sovne mens jeg kjenner håret ditt kile på haken.

Men når man lukker en dør, gjenstår det bare å åpne en ny.

Du er ikke en person som er skapt for å sørge. Du er skapt for å leve og elske. Så lenge du lever, hyller du ham. Så lenge du fremdeles er glad i ham, hyller du ham.

Selv etter at du trådt inn i skyggen, glødet du som et stearinlys resten av dagen. Da du snakket, hørte jeg et kor av serafer. Da du lå hånden på armen min idet vi skulle gå, var det som å bli berørt av vinger. Litt forblommet, jeg innrømmer det, men slik opplevd jeg det. Da jeg fikk øye på deg, midt i den solstrålen, ble jeg med ett fryktelig redd. Redd for at du skulle forsvinne i en sky av bobler, redd for at jeg skulle bli påkjørt av buss i neste nå, redd for at verden skulle gå under før vår verden i det hele tatt hadde begynt.

Noen ganger kan ikke engang årenes løp gjøre skuffelser mindre.

Jeg frykter at dersom vi møter hverandre, vil mystikken forsvinne. Kanskje kommer vi ikke like godt overens i virkeligheten som på papiret. Tenk om samtalen ikke flyter slik som dette om den foregår i ansikt til ansikt? Du ventet i Mariakatedralen på et idealbilde av Elspeth Dunn. . Jeg ville ikke at du skulle bli skuffet over den virkelige versjonen. Tenk om du syntes jeg var for lav? Eller for gammel? Eller ikke likte lyden av stemmen min? Jeg vill bare at alt skal være slik det er nå, hvor jeg fremstår mystisk og, forhåpentlig, interessant.

[...] En bok er som en hage en bærer i lommen.

[...] men er du ikke enig i at kvinner har noe medfødt, noe i seg som gjør dem til mødre?

Men hvorfor er en kvinne som har studert kjemi eller geologi, et dårligere husemne enn en kvinne som har studert litteratur?

Å tenke er bra. Det er det som skiller mennesker fra kakerlakker. Mor

Det finnes noe der ute som er ment for deg. Ikke mist troen. Du kommer til å finne det.

Min kjæreste Moh, dette er slutten på historien min. Hvis du er i live, slik jeg alltid har trodd du er, ønsker jeg deg lykke, fred og tilfredshet. Og dersom vi ikke møtes i dette livet, kan jeg bare be om at vi vil møtes igjen på den andre siden. Barnet mitt, du skal vite at du alltid har vært høyt elsket.