Bokelskere.no

Ingen straff i verden ville uansett stått i forhold til skaden Breivik forvoldte, men kanskje er det blitt tydeligere hva son er styrken i det norske samfunnet. I det året jeg har arbeidet med denne boken, har jeg snakket med mange mennesker. Et sitat står igjen. Det handler om tillit.

• Kanskje vi har vært naive, sa Allan Søndergaard Jensen. – Men det er ikke feil å se det beste i folk.

Problemet kvinne skal takles på flere måter i Breiviks fremtidige stat. Gjennom begrensinger i ytringsfrihet og kvinners rettigheter skal staten ta kontroll over forplantning og sørge for at «sex-og-singelliv-livsstilen» ikke griper om seg. Kvinnen skal tilbake til hjemmet, og ut av arbeidslivet og akademia. Men Breivik gir seg ikke med det. Han fantaserer om å fjerne kvinne fullstendig. Først gjennom å «outsource forplantning». Det vil si benytte seg av tilgjengelige livmorer i fattige land. Ved å plante allerede befruktede egg i livmoren til vertsmoren kan genetisk norske barn fødes av mødre i den tredje verden og hentes hjem til en oppdragelse der staten har fullt ansvar for omsorgen, stiller med kvalitetskontrollerte fosterforeldre, barnehager og internatskoler. Slik løser Breivik problemene med grenseløs kvinnelig seksualitet og mødres «superliberale oppdragelse».

Breivik bekymrer seg for feminiseringen av samfunnet, og hevder at «tvangsordineringen av kvinnelige prester er voldtekt av kirkens grunnlag», og at «kvinners følelsesmessige ustabile natur vil føre til innføring av ekteskap for homser, ordinering av homser, ignorering av dyd og folks plikter i forbindelse med forplantning, støtte til muslimsk masse-innvandring og inter-religiøs dialog som i realiteten er en betingelsesløs kapitulasjon [for islam].» Kvinner er ikke bare ustabile, de bidrar til utglidning md hensyn til forplantning. De åpner dørene for forræderi, eller i det minste «betingelsesløs kapitulasjon» for fiendtlig, seksualisert aggressiv og maskulint koloniserende islam – et islam Breivik, al-Qaidas evnukk, på et nivå identifiserte seg med og drømte om å samarbeide med.

Når borgerkrigen er slutt, skriver Breivik, skal alle kategori A- og B-forrædere umiddelbart arresteres og henrettes i en omfattende operasjon, men «enkelte kategori A og B forrædere kan holdes i varetekt under operasjonen (hvis personell og øvrige ressurser tillater det) i påvente av en offisiell festlynsjing på et senere tidspunkt (for å styrke moralen i våre tropper, etc).»

I et makabert tandem med selvmordsbildene går fokuset på henrettelser som en understrøm gjennom kompendiet. Ordene «henrett», «henrettelse» og «bøddel» går igjen i alle delene, og beskriver justitiariusridder Andrew Berwicks hovedoppgave. Slik sett er han et ekko av Breiviks første avatar, Morg, som i Marvel-tegneseriene var kjent som bøddelen, han som slaktet sitt eget folk. Kanskje er det også en seksuell- eller lystkomponent i denne bøddelfantasien: Morg, med sin enorme falliske tohodede øks, er selve bildet på aggresjon, kontroll og total vold. Det gjentatte fokuset på henrettelser, på å ta livet av forsvarsløse til tilfangetatte mennesker, inkludert barn, gir kompendiet en sadistisk tone.

Breviks forestillinger om en organisasjon av moderne tempelriddere, PCCTS, er preget at fascinasjon for uniformer, mystiske ritualer og intrikate rangordninger og kunne vært modellert på nazistenes bøddelorganisasjon par excellence, SS. Det er ikke bare estetikken Breivik har til felles med SS, dyrkingen av den dominante, aggressive og bevæpnede mannen: den ultimate bøddelen. Brevik er også opptatt av raseteori. Han hevder at den nordiske rase er overlegen andre raser (han viser til Pamela Anderson, som eksempel på et tilnærmet renraset nordisk menneske) og ønsker kulturkonservative avlsprosjekter som skal sørge for å bevare den nordiske rase for fremtiden. Hvis ikke, kan rasen gå under om 150 år.

Hvis noen av adressatene åpnet e-posten sin den ettermiddagen, ville de lese at offeret for den eurabiske konspirasjonen, ifølge Breivik, er den hvite, vestlige mann. Han blir kalt rasist og mannssjåvinist hvis han tar igjen eller forsøker å gjenopprette tapt autoritet, og ender dessuten opp som seksuell taper: «Vi er den gruppen menn som oftest demoniseres og angripes,» siterer han Fjordman, «mens ikke-hvite menn behandles med langt større respekt. Det den hvite mann lærer av det, er at hvite vestlige kvinner foretrekker menn som behandler dem som dritt og ser ned på menn som behandler dem med respekt.» Her er vi tilbake i den seksuelle krigen Rustad skildret, der den vestlige mann kastreres i en langsom knipetangsmanøver, og kanskje i Breiviks egne erfaringer som betahann på Palace.

Kontrajihadistenes «vi» inkluderer ikke bare dem selv, men også de europeiske borgerne som fremdeles ikke har våknet opp og innsett alvoret. Fjordmans «vi» minner litt om hvordan det revolusjonære mindretallet blant de russiske sosialistene kalte seg for bolsjeviker, altså flertallet. Det blåste seg opp som et dyr gjør når det ønsker å fremtre som mer skrekkinngytende enn det er. Tilsvarende fremstår Breiviks bruk av «vi» dels som revolusjonær krigslist og dels som ønsketekning: Når folk flest ikke forstår alvoret, må noen gå foran og vekke dem opp. I kompendiet er Breiviks «vi» en dekkhistorie for «jeg», hans «jeg» er en dekkhistorie for et spørsmålstegn – for hvem er egentlig Anders Behring Breivik?

En forklaring ligger i et fenomen som kalles publikums- eller seerfragmentering. Folk vil oppsøke de nyhetskildene (enten det er TV, aviser, eller websider) som de er på politisk bølgelengde med. Dermed oppstår det parallelle nyhetsnisjer, parallelle medievirkeligheter.
Gjennom informasjonsmessig innavl i disse nisjene splittes folk opp i politiske stammer: FOX News-stammen, Huffington Post-stammen, eller document.no-stammen for å ta et eksempel nærmere Breivik. Overlatt til seg selv, og fulle av gjensidig beundring, blomstrer det en egen flora med forestillinger i forlengelsen av Breiviks «epicenter for politisk analyse».

Men det nye mangfoldet, og den økende kontakten mellom vestkanten og ungdomsmiljøene lenger øst, var ikke bare enkel. Vold og ungdomskriminalitet ble utbredt på en annen måte enn før på Oslo vest. Antallet anmeldte voldsepisoder i Oslo steg med 22 prosent i løpet av en fireårsperiode. På nittitallet, en indikasjon på at Monos opplevelse av tiden på Ris ikke var tatt ut av luften. Klasseproblematikken, som vel aldri hadde vært helt borte, dukket opp igjen, men på en ny og forvirrende måte. Den lua fattiggutten stod med i hånden nå, tilhørte ikke ham selv, den tilhørte deg, og han hadde rappet den. Æresbegrepet dukket opp igjen.

Så tag mit hjerte i dine hænder

Så tag mit Hjerte i dine Hænder,
men tag det varsomt og tag det blidt,
det røde Hjerte - nu er det dit.

Det står så rolig, det slår så dæmpet,
for det har elsket, og det har lidt,
nu er det stille - nu er det dit.

Og det kan såres, og det kan segne,
og det kan glemme, og glemme tit,
men glemmer aldrig, at det er dit.

Det var så stærkt og så stolt, mit Hjerte,
det sov og drømte i Lyst og Leg,
nu kan det knuses - men kun af dig.

~ Tove Ditlefsen

Det djupaste knefall

Eg vil danse
Eg vil danse for deg
i skinet frå natt-lampen.
Kjolen løyser du av meg
og håret skal falle fritt.

Eg vil danse ein ung dans
etter songen inne i meg
og tonane frå spana strenger.

Du skal vere nær.
Du skal falle på kne
ved føtene mine.
Du skal liggje på kne
i halvlyset
lenge.

Ein mann på kne
for ein dansande kvinne:
Det djupaste av alle knefall -
og det vonfullaste.

~ Marie Takvam

Kysset

Du fikk treet til å rødme,
la munnen mot det,
blodet reiste seg som en bølge,
skyllet ut i de ytterste årringene,
barken sved.

~ Hanne Bramness

Det første møte

Det første møtes sødme
det er som sang i skogen,
det er som sang på vågen
i solens siste rødme, -
det er som horn i uren,
de tonende sekunder
hvori vi med naturen
forenes i et under.

Nærhet

Jeg kan bære din sorg
ett stykke på veien
og åpne min glede i din
Men jeg kan ikke leve ditt liv
eller dø din død

Vi kan bytte blikk
og kjærtegn, Veksle ord
og krefter mellom oss
Men du er ikke meg
Og jeg er ikke deg

Derfor kan vi finne frem
til hverandre, for å være
oss selv hos hverandre
en liten stund i tiden

~ Stein Mehren

Forventning

Jeg hører dine føtter løpe lett på stien.
Hjertet mitt slår samme rytme,
bare tyngre, her i kroppens gamle cello.
Gleden virvler,
mine hender slynger månen
ut i rommets stadion.

Ditt ansikt dukker opp i skoogen,
først tåket, så et stjernelys som nærmer seg,
med øynene i skygge. Så er du her.
Vårt møte ligner grantrærs åpne armer,
vårt kyss en rune skåret ut i bark.

~ Harald Sverdrup