Bokelskere.no

Jeg tror alle mennesker opplever slike gylne øyeblikk - øyeblikk da tida står stille, og vi opplever å være i intens berøring med selve livet. Hvis vi bare evne til å se dem.

Men kanskje må vi reise ut og vekk for å finne ut hvor godt vi egentlig har det heime. Vi trenger å få litt avstand til det vi tråkker i til daglig for å se verdien av det.

De 2 viktigste rommene i huset mitt er gledens rom og sorgens rom. Jeg trenger dem begge, og går inn og ut av disse rommene hver eneste dag. Hvis jeg bare oppholder meg i gledens rom , mister jeg dybdenog kontrastene i livet. Men hvis jeg er for lenge i sorgens rom, blir jeg bare tung og trist.

Jeg er opptatt av at vi ikke må glemme historien. Vi må ikke glemme å takke. Våre forfedre.

Hvis vi gjør dagens levestandard til det normale, så legger vi lista for høyt, tenker jeg. Da blir vi stadig skuffet. Men hvis vi tenker at vår velstand er ei bonusreise som er betalt av generasjonene før oss - og at den reisa plutselig kan ta slutt, så får vi et annet perspektiv på livet. Da blir velstanden en gave og ingen selvfølge, og hverdagen spennende.

Det virker som vi mennesker må miste noe før vi virkelig forstår verdien av det. <<Det var først da jeg ble rammet av kreft jeg forstod at livet er ingen selvfølge!>> eller <<da jeg mistet mannenmin, først da forstod jeg hvor avhengig jeg var av ham!>> eller << det var først da jeg snakket med en flyktning fra Irak at jeg forstod hvor heldige vi er som bor i et demokratisk og fritt land!>>. Hvorfor skal det være sånn - at vi må miste noe før vi verdsetter det?!

Gråten og latteren er tvillinger på jorda. Gråten hjelper meg til å godta det vonde som har skjedd, mens latteren bringer meg videre framover og gir meg energi til å gå videre.

Og hva med alle de andre lengslene som ble kvalt av ekteskapet? Lengselen etter stundom å komme ut på vidda, etter å oppdage om du fremdeles kunne leve sammen med ditt eget skinn, oppdage om du ville klare å bo i en hytte i skogen alene uten å bli gal. Kort sagt, å oppdage om du fremdeles var et helt menneske etter at du i mange år hadde vært halvparten av et eller annet - som de to bakbena på en hest i en farse.

Hva var det egentlig i veien med ekteskapet? Selv om man er glad i mannen sin, måtte det uunngåelige komme en tid da hele knullingen ble like hverdagslig som smelteost: vomfyll, til og med fetende, men ingen pirring av smaksnervene, ingen bittersøt ekstrasmak, ingen fare. Da kunne man lengte etter en overmoden Camembert, en sjelden og skarp ost: vellystig, fyldig, med sataniske anelser

Jeg har erfart at humoren er en livskraftig energikilde som ikke går tom. Vi trenger humorens veldige kraft hvis vi vil leve et normalt liv igjen etter å ha blitt slått til jorda. Humoren er som en spirekraftig plante som ikke lar seg knekke.

For god humor har alltid en brodd av alvor i seg. Og ingen ting er så alvorlig at det går an å flire av det.

Mitt barn

Ordene jeg ville sagt deg
da du lå på maven min for
aller første gang.
Jeg kunne ikke finne dem.
Ordene jeg ville brukt
for å beskrive følelsene mine
da blikket mitt møtte ditt.
Jeg kunne ikke finne dem.
Ordene jeg ville brukt
da munnen din fant brystet mitt,
og du drakk begjærlig.
Jeg kunne ikke finne dem.
Til slutt fant jeg ordene i
øynene dine.
En flik av evigheten.

En bønn

La meg være trygg nok til
å la deg ha dine egne drømmer
å la deg sette dine egne spor
La meg ha kjærlighet nok til
å elske deg for hva du er
ikke for hva du gjør

Kunsten å være lykkelig
består i at man gjør sine gleder enkle.

Kinesisk ordspråk

Men hva er poenget med å være sint over ting som ikke kan forandres?