Bokelskere.no

(...) men skjebnen kan ingen rå med. Man må bare ta det som blir skjenkt oss av gode og onde daga.

Så omskiftelig kan livet være!. Ingen kjenner dagen før solen går ned. Nei og nettopp derfor e det så viktig å leve i nuet , for når alt kommer til alt, e det det eneste vi har!

Sorgen tar gjerne andre former med årene, kan bli lettere å leve med, enklere å gå inn og ut av. Men minnene om den kjære er en del av dagen de lever i og natta de hviler i.

Sorg er kjærlighet. Vi sørger fordi vi har elsket. Fordi den vi elsket ikke er her lenger. Vi savner den vi har mistet. Den han var. Den hun kunne ha blitt. Det spesielle lyset han eller hun bar med seg. Men vi savner også den vi selv var, sammen med den andre. Det han eller hun fikk oss til å bli. Det vi skapte sammen. Vi har ikke bare mistet den døde. Vi har også mistet den vi var sammen med den andre. Og dette er bare et anstrøk av alt sorg kan romme.

Vi lengter alle etter å bli møtt. Men skal vi få til det, må vi bytte på å møte hverandre.

Det er forståelig at mange beskytter seg selv ved å unngå relasjoner som involverer kjærlighetsbånd. Men skal vi få kjærligheten vi så sårt trenger, må vi stå i det at vi kan miste, vi må våge å hengi oss, våge å åpne hjertene våre, til tross for at det en dag kan komme til å gjøre vondt.

I veikryssene har vi mulighet til å justere kursen. Hvilke veier vi velger bestemmer ikke bare hvem vi blir, men også hvem andre ser oss som. Dette legger igjen føringer for nye valg, og slik kan veien som er god for akkurat deg bli vanskeligere å finne. Vi kan ikke alltid vite hvor vi skal. Men når du vet noe om hvem du er og hva som er viktig for deg, og har gode kompass når du velger – da vil valgene dine lettere lede til nye gode valg.

Kanskje tenker vi for lite på de små valgene til sammen blir store valg, at alle valgene til sammen er med på å gjøre oss til de menneskene vi er. At vi blir de valgene vi tar. Gode kompass kan hjelpe oss til å ta gode valg. Og de gode valgene kan hjelpe oss til å leve det livet vi innerst ønsker å leve. Til å bli det mennesket vi vil være.

Samme hva du gjør i livet vil du alltid tape noe. Har du mulighet til å velge, kan du overveie hva du vil få og hva du vil tape. Men når du har først har valgt, er det smart å glede seg over det du har fått. Det gjelder store valg som kjæreste, jobb eller hus, men også små valg, som hva skal du spise til middag , om dere skal høre ungenes musikk i bilen eller om du blir med venninnen din på en tur. Det gjelder også når livet bare skjer uten at du kan styre det (…).

(...) å øve er en del av livet. Man må bomme mange ganger før man treffer.

Det her er ikke et dikt
det er bare svart på hvitt
at jeg trenger de brune øynene dine
hvorfor
fordi jeg kan se så langt i dem
kan se meg selv om femti år
og hvis jeg stiller dem riktig
så ser jeg oss liksom
fra utsiden
og vi er søren så vakre

Å være på et norsk sykehus var som å være på luksushotell. Jeg følte meg veldig rik, men ikke rik på penger. Her måtte ikke legene priotere hvem som skulle reddes først, eller hvem som kunne ofres. Legene trengte ikke å fokusere på fem pasienter samtidig. Her var oppmerksomheten rettet mot meg, og ingen andre. Her hadde de tid.

Jeg har lest at barn som har vokst opp med krig, kan huske enkeltehendelser fra de er veldig små. Kanskje minnebildene fra tidlig i livet bare varer i noen sekunder. Likevel preger de oss for alltid. De påvirker vi ender opp senere i livet, de påvirker hvem vi blir og hvordan vi har det. Med oss selv og med andre rundt oss.

Å spørre om hjelp er ikke det samme som å gi opp, sa hesten. Det er å nekte å gi opp.

Den største illusjonen sa muldvarpen, er at livet skal være perfekt.