Bokelskere.no

I hylla til Linda finner jeg "Mitt navn er Asher Lev" av Chaim Potok. Dette er en fantastisk bok om en jødisk gutt som blir en stor maler. Kunsten er ikke vel ansett i hans religiøse familie og han opplever mange vanskelige valg mellom sitt ønske om å male og sitt ønske om ikke å såre familien. Stor litteratur, menneskelig varme, lenge siden jeg leste den, - glemmer den aldri.

Gratulerer med mange medlemmer og stort engasjement!

God jul til deg, André, og takk for at du gjør en kjempejobb!

TV-serien Beck bygger på 10-bindsserien "roman om ett brott" av Sjöwall og Wahlöö. Filmene om Van Veeteren bygger på Håkan Nesser sin krimserie. Den britiske serien Dalziel and Pascoe bygger på bøkene til Reginald Hill. Frost-serien baserer seg på bøkene til Rodney Wingfield. Er ikke sikker på om "Foyles War" også er utgitt som bøker. Jeg tror den er laget bare for TV.

Dina, jeg ser at en av dine favoritter, er Ibsens Gjengangere. Nå har jeg vært Ibsen-fan siden jeg var 13 år og skrev "særoppgave" om Kongsemnerne. Siden har jeg sett de fleste av Ibsens stykker på scenen. Men selv om han skrev for teateret, er det likevel en berikelse å lese Ibsen. Det er så mange detaljer, man ikke får med seg i teatersalen. Det som imponerer meg mest over Ibsen, er hans totale tidløshet i sin tematikk. Jeg vil også anbefale dem som bor i eller besøker Oslo, å ta en titt innom det relativt nye Ibsen-museet i Ibsens egen leilighet, der han bodde de siste årene av sitt lit, rett overfor slottet. Stafett-pinnen sendes videre. (Bra tiltak, Dina!)

OK. Kanskje ikke innertier for en herremann på over femti?

Dette er en ny forfatter for meg. Kan du skrive litt om hva slags bøker dette er?

Et betimelig innspill, Merethe. Jeg har sett bloggtroll før og kjenner lusa på gangen. Provokasjon er et middel for å få oppmerksomhet. Dersom man ikke responderer, vil provokasjonene forsvinne.

For å sitere deg: "vis-vasbøker som spesielt den kvinnelige befolkning kaster seg over ..." Feilen er ikke at du ikke vil lese romaner, men holdningen du viser ovenfor de som gjør det. Du er en besservisser av verste slag, og at du i tillegg viser nedlatende holdninger som jeg ikke akter å tolke hva bunner i. du har hatt min oppmerksomhet lenge nok.

Hva som virkelig skjedde opptar meg sikkert like mye som deg, vi har forskjellig tro på hva som får oss til å se. Vi har alle forskjellige sanseapparater, og den som var der det skjedde, forsto kanskje ingenting. Hvorfor bedriver politiet rekonstruksjon? Ikke fordi de tror på romaner, men fordi de tror på effekten av det. En roman kan være nettopp en rekonstruksjon.

jeg avventer lesningen av Knausgård, men fulgte med på diskusjonen i kjølvannet av familiens forhold til hans åpenlyse selvskriving. La meg si aller først at jeg støtter ham 100 % i åpenheten omkring dette: Det er en slags forutsetning. At selvskrivingen deretter gir hele sannheten = hele virkeligheten, er jo slettes ikke tilfelle. Derfor står forfatteren som selvskriver fjellstøtt.

En romanforfatter står mye friere, er du enig i den forutsetningen? La meg ta eksemplet Vasilij Grossman og hans bok "Liv og skjebne". Han var øyenvitne, hans liv kunne i det store og det hele betraktes som fantastisk -og du kan lese begge sider av hans forfatterskap - det ene rent dokumentariske - men han skrev også en roman. Her beskriver han scener han ikke selv har sett, han lever seg inn i personer han aldri har kjent, han blander virkelighet og fiksjon. Men resultatet er at han kan vise atskillig flere sammenhenger og gi et langt videre bilde av det han ønsker å skildre. Dette er nok et eksempel på det du etterlyste. Grossmans bok ble heller ikke betraktet som mislykket i all den forstand KGB holdt boka i sitt jerngrep i 30 år etter krigen, ja og Grossman selv fikk ikke oppleve at den kom ut.

Meg skremmer det ikke, tvertimot. Men det er forskjell på åpen og fordekt selvbiografisk. Siden proklameringen av "forfatterens død" på 70-tall, har selvskrivingen vist seg å være seiglivet, selv om den stadig er utsatt for angrep, tvil, slik at mange foretrekker å si at de fantaserer mer enn de egentlig gjør.

Teoretisk har jeg hatt stor glede av å lese Arne Melbergs bok "Selvskrevet". Her nevnes klassikere blant selvskrivere som Strindberg, Proust, Montaigne, modernister som Benjamin, Canetti, Pamuk, Naipul forfattere med dagbøker Kafka, Nin, Pessoa, Genet, samt en skandinavisk tradisjon.

Selvbiografisk er nok en litt for upresis betegnelse. Det er så mange måter å være selvskrevet på. Er man inni sin egen hovedperson skaper det sine rammer. Står man utenfor og behandler seg selv som en tredje person helt andre rammer. Enhver selvskriver vil også finne ut at han ikke kan unngå fiksjonen.

Som leser vil jeg gjerne vite om skaperprosessene, så der har du min interesse. Alle mennesker proklamerer vi å ha et virkelighetsbegrep, ellers kan vi bli oppfattet som syke. Men virkeligheten tolkes, og oppstyret rundt Mykle som vel også på et vis satt til doms for sin virkelighetsbeskrivelse av en rekke åpenlyse personligheter, før man fant ut at det var urimelig, forteller om hvordan forskjellen fiksjon/virkelighet oppfattes som skremmende nær. Ørstavik hadde en sak for ikke så lenge siden der hun ble anklaget for å ha stjålet virkeligheten fra en person. Men rent filosofisk definerer jo enhver person sin egen virkelighet, og det kan ingen ta fra den personen.

Som fenomen er det interessant med de som ikke vil/ skal eller kan lese romaner. Jeg har en god venn som har det på samme vis. Han leser kun det som er "nyttig". I diskusjoner må han allikevel rett som det er innrømme at romaner har fått meg til å se sider av historiske fenomener f. eks. som han ikke har fått med seg. En nyttig innrømmelse for hans del.

Det er interessant å registrere at noen bøker skaper totalt forskjellige reaksjoner hos leserne. Denne boka er en av disse. Jeg hører til dem som "ikke greier" den. Jeg prøvde virkelig å ta den på dens egne premisser og legge godviljen til, men det holdt ikke, husker jeg. Blir som med Coelho, for luftig, for overtydelig, for spekulativt og velmenende for det virkelige liv.

En underlig bok. Vi får vite at Bjørn leser litteratur. Han har ikke kvittet seg med biblioteket i fra Kongsberg der vi fant ham i forrige bok. Der forsøkte han vel å koble sitt liv til det store Litterære gjennom deltagelse i et amatørteater. Det fungerte ikke det heller. Så går han igjennom prosessen som skal få ham fra å være såkalt oppegående funksjonær, til å bli syk. Men blir altså avslørt.

Når han bringer med seg Kierkegaard på denne turen til sin egen sønn og livet videre representert gjennom hans sønnesønn, lever liksom ikke denne boka heller, opplever jeg. Ihvertfall lar ikke Solstad boka (Kierkegaard) leve for oss. Bjørns prosjekt er jo at han slettes ikke klarer å leve i det vi alle vil kalle -det normale liv. Der er hele sykdommen hans, samt at han ble avslørt i sitt forsøk på å unslippe.

Bjørn er jo rett og slett psykisk syk, men det er det vanskelig å være. Som fysisk syk ville han jo hele tiden kunne fordre at livet kom til ham. Han ville slippe alle forventninger. I 17de roman er han tilbake i storsamfunnet - og han unndrar seg. I hans eneste forsøk på "leve" det normale livet, drar han seg unna nok en gang, og denne gangen sikkert for godt. Jeg tror bare Kierkegaard gir et signal: Bjørn bærer "Sygdommen til døden". En uuttalt galskap.

Men det vi ser av livet gjennom Bjørns øyne virker jammen ikke friskt det heller. Scenen med de hanglidende ungdommene er absurd - men uforglemmelig. Å låne tid og øre til denne gale Bjørn kan være spennende.

Likte ikke Kreta-døgn jeg heller. Det ble for navlebeskuende, og jeg kom litt nærmere den private Tove Nilsen enn jeg ønsket.

Takk for svar. Du burde ha premie uansett, så mye du har jobbet med dette. :)

Veldig enig med deg, jeg hadde også håpet på denne - men det ble egentlig bare verre og verre, selv om grepet med å snu tiden opp ned var interessant nok. Men ikke nok til å gripe denne leseren heller, så jeg endte opp i stor irritasjon. Friskt nok det da, men neppe det Sæterbakken var ute etter?

Supert! Sender varme tanker og lykkeønsker i retning Gaustadtoppen. :)

Fine greier! Forsøk er bra. Og dette ser jo riktig bra ut (sa han uten å sjekke fasiten). :)