Bokelskere.no

Jeg tenkte nok helst på at vi lærer historie, det å lære av historien er kanskje et nummer for stort for den vanlige bokelsker. Og da har jeg vel kanskje innrømmet at, ja, jeg tror vi lærer historie! At faktisk ingen ting kan lære oss historie som historiske romaner, hvertfall ikke på en så underholdende måte. Men noen feil blir det nok også, herlig historie den fra fra Monthy Python.Hadde kanskje et ønske også om at folk trakk fram enkeltverk og reflekterte litt over dem, f.eks om hva som holder og ikke holder historisk. siden vi snakker om romaner er det kanskje også nok at vi tror på det?

Boka er en herlig fortelling. Akkurat som forgjengeren "Stormenes tid". Underholdningslitteratur av ypperste klasse. Ken Follett er like dyktig på spenning som på romantisk tragedie. Anbefaler også "Der frihet rår" om fattige skotter som utvandrer til Amerika i det attende århundre.

Jeg er enig når det gjelder vurderingen av boken Havets katedral.Den er bra! Men Jan Gunnar Gundersen mener at den føyer seg inn i en liten rekke av historisk lærerike romaner. En liten rekke ??? Liten ?????Fortjener det en egen diskusjon?

Jeg er enig når det gjelder vurderingen av boken. Men hvordan i all verden kan du mene at rekken av historisk lærerike romaner er liten?????

Himmelblomsttreet og Afrodites basseng er svært forskjellige fra Mengele Zoo. Tematikken fortsetter, men i en annen form. Himmelblomsttreet har mye stoff fra Regnskog-bushen, sikkert mye forfatteren selv har opplevd. I tillegg opererer den på et litt mer filosofisk plan. Vanskelig å si så mye uten å avsløre handlingen. Afrodites basseng var for meg en nydelig leseropplevelse, romantisk og enkel, nesten litt Coelhosk, men med et språk som jeg synes overgår ham. I denne boka er det lite motstand, men mye kjærlighet til jorda på bekostning av oss som bor på den. Hvis du liker Nygårdshaugs måte å skrive på og hvis du er interessert i tanker om framtiden og fabuleringer om miljøet, så er begge bøkene absolutt noe du bør bruke tid på. Afrodites basseng er lettlest. Tror jeg brukte en uke på den. Himmelblomsttreet er noe tyngre, synes jeg. Nå skal jeg forresten straks i gang med Klokkemakeren (bare 50 sider igjen av Shantaram). :)

Da setter jeg den øverst på ønskelista til bursdagen min. :)

Noen bøker er skrevet for å gi oss gåsehud. Det er verre med de som vi grøsser av uten at det var hensikten. Forstår absolutt at du kan reagere slik på direkte forkynnelse. En bok som fikk meg til å grøsse av religiøs gru, var Garborgs Fred. Men forr en bok!

Jaja. Vi opplever ting ulikt. Nygårdshaug er jo en svært erfaren og ganske så aldrende mann. Det kan hende han vil ta det som et kompliment at det virker som om boka er skrevet av en ungdom. :))

Skjønner. Men er ikke dette typisk for mye litteratur? Romanheltene blir utsatt for umenneskelige påkjenninger, men klarer seg likevel. Det er mange bøker som kommer i den kategorien. Den elskede boka Shantaram er en av dem. Det samme gjelder det meste av krimlitteraturen. :)

Det er nå mange tråder med diskusjoner om denne boka. Jeg vil bare gjenta noe jeg skrev i en annen tråd:

Jeg ser på bøkene om Jarle Klepp i en sammenheng. Han vokser og går gjennom ulike stadier i livet. Slik alle gjør. Den Jarle Klepp vi likte i Yngve- og Orheim-bøkene var unggutten Jarle Klepp. Nå er han voksen.

Jeg har også skrevet et lengre avsnitt om boka i en annen tråd. De som er interessert, kan klikke seg inn på boka og lese den der.

Min fascinasjon over Jarle Klepp som romanfigur fortsetter like sterkt gjennom alle 4 bøkene. Det kan være at noen identifiserer seg mer med ham som barn og ungdom. For meg er han like interessant som voksen. Og det at han sliter med farsrollen, opplever jeg som en naturlig utvikling fra hans eget anstrengte forhold til sin far.

Jeg opplevde ikke boka som naiv eller at den har et naivt budskap. Nygårdshaug bruker magiske elementer i boka fordi dette hører hjemme i denne regionen. I Sør-Amerika og særlig blant indianerne der, er magi en del av virkeligheten. Omreisende magikere oppleves nok annerledes for dem som bor der enn for oss kalde nordboere. Det er også et område som er lite utforsket av vår sivilisasjon. Hvem vet hvilke planter som vokser der og hvilke egenskaper de har?

Nygårdshaug har selv bodd i regnskogen blant urbefolkningen og er kanskje den nordmannen som har størst forutsetning for å beskrive livet i dette området på en troverdig måte. At det ikke oppleves som troverdig for oss, betyr kanskje at det er vår evne til å sette oss inn i andre kulturers opplevelse av troverdighet det er noe galt med.

For meg forener boka idealisme med problemstillingen rundt terrorisme som middel til å nå et mål. Jeg synes boka er velskrevet, spennende og viktig i de siste tiårenes miljøkamp.

Jeg er helt enig med deg i at forfattere som har levd et liv utenom det "anstendige og normale" er interessante å lese. Særlig når disse har litterære kvaliteter som Hamsun og Bjørneboe.

Og da er vi altså inne på hva som er god litteratur. Her har jeg tidligere laget en tråd, der mange har skrevet mye vettugt. Med fare for å gjenta meg selv, så finnes det altså objektive kriterier for skrivekunsten. Det er noen av disse kriteriene forlagene bruker når de antar eller forkaster et manus, Men det er åpenbart at vi befinner oss i et grenseland av samme type som "hva er kunst" og "hva er kultur". Mange meninger. Få klare svar.

Paul Auster er en ordkunstner og vet hvordan man manipulerer leseren. I denne boka inviterer han oss til en slags lek, der vi blir nødt til å trekke egne slutninger basert på den informasjonen som gis. Vi blir bedt med inn i et rom der en gammel mann er til en slags behandling. Er han en straffedømt fange? Er han på sykehus? Er han forfatteren i sitt "skriptorium"? Ja dette er noen av de spørsmålene vi blir stilt overfor.

Boka er lettlest og kort, bare drøyt 130 sider. Det er en drivkraft i boka som utløses av vår nysgjerrighet. Vi aner glimt av en grusom fortelling som avsløres litt etter hvert. Men mye overlates til leserens fantasi. Dersom du pirres av forfattere som gir deg en haug av puslespillbrikker du selv må sette sammen, så er dette boka for deg. Dersom du kun liker bøker der fortellingen er opplagt og tydelig, så bør du kanskje la være å lese denne.

Jeg er litt usikker på hva du mener. I både din og Anna Bellas kommentar har jeg inntrykk av at bøkene dømmes nord og ned på grunn av innholdet, selv om de kan være godt skrevet.

Dette løfter et spørsmål om hvordan vi oppfatter en bok. Min mor liker ikke bøker der det er mye vold og banning. Min kone liker ikke bøker uten happy ending. Mange får avsmak av bøker der moralkodeksen ikke er i overenstemmelse med deres egen. Ja, selv bøker som er skrevet med ironisk distanse, kan bli fordømt av lesere fordi de ikke forstår ironien, men tror at forfatteren forfekter et standpunkt de er imot.

Selv om dette er en ganske vanlig måte å like eller ikke like bøker på, tror jeg vi som bokelskere trenger å løfte oss litt opp fra om forfatteren skriver om ting vi liker å lese om. Vi bør kunne vurdere en bok utfra om den er godt skrevet, om innholdet er godt framstilt (uansett om vi liker tema eller ikke) og om forfatteren viser evne til nyskapning og fortellerkunst.

Jeg kan berømme en forfatter for hans fortellerevner og språklige kraft, selv om jeg ikke finner temaet han berører interessant eller rett og slett er uenig med bokas budskap. Der jeg har problemer, er dersom en bok rett og slett er dårlig skrevet, at den ikke har noen drifkraft, at språket er fullt av klisjeer. Den eneste boka jeg kan komme på som jeg ikke likte på grunn av et klossete språk med masse velbrukte adjektiv og adverb og der fortellingen virket oppkonstruert og uinteressant, er Tom Egelands Sirkelens ende. Mange vil sikkert være uenig med meg i det. :)

Den er ukjent for meg, men jeg storkoste meg med Nålen, Rebecca-koden og Trippel. Har ikke lest noe av ham siden Trippel. Tror han har utgitt en haug med bøker etter det. I all evighet er hans seneste utgivelse, tror jeg. Follett er en dyktig spenningsforfatter. Du blir sikkert ikke skuffet. :)

I tider som disse trenger vi bål på tundraen:

DIKTET

Et dikt er en rystelse
En vindrosse i blodet

Hvor kommer vinden fra
Skriv og vær lydig

Ingen kjenner strømmene
i luften og i havet

Et dikt er en ensomhet
Et bål på tundraen

En albatross i stuen
Uventet inn fra havet

• Arnold Eidslott,
  fra "Flukten til katakombene", 1982

Jeg har ikke fått med meg noe radioprogram om dette i år, men innlegget ditt vekker gode minner hos meg fra 1998, da jeg var en av dem som hadde gleden av å sitte i juryen. Det var en morsom opplevelse, selv om jeg godt husker hvor vanskelig det var å velge den gangen mellom de nominerte. I ettertid er det artig å se at hele 4 av de seks forfatterne som var nominert dengang har fått prisen. Det gjelder Erik Fosnes Hansen, som vi til slutt ble enige om å gi prisen, for hans bok Beretninger om beskyttelse. Karl Ove Knausgård debuterte det året med Ute av verden, fikk seinere prisen for En tid for alt, og er jo nominert også i år med Min Kamp. Dessuten var Beate Grimsrud nominert med Å smyge forbi en øks, fikk prisen i 2007 med Søvnens lekkasje, og Kjartan Fløgstad var nominert med Kron og mynt, fikk prisen i 2006 med Grand Manila. Vel, det får være nok mimring. Av årets npminerte bøker har jeg bare lest 2 av de som ble nominert til slutt. Og har Min Kamp som soleklar personlig favoritt. Anne Oterholm imponerer som vanlig stilistisk, men tematikken fenger meg ikke helt. Jeg har også svært vanskelig for å skjønne juryen som valgte å utelukke Roy Jacobsens Vidunderbarn fra lista. Den boka kunne nesten fortjent en pris etter mitt skjønn, og jeg tror den ville kommet høyt på lista om det var lytterne som også skulle nominere kandidatene.

Stavangerfolket bør absolutt lese Renberg. Det bør i grunnen alle gjøre. :)

Et riktig godt nytt bokår til deg også, Kristin. :)

Jeg var en ivrig bokleser fra jeg var barn til jeg var 23 og avsluttet studiene på Litteraturvitenskap i Oslo. Da sa det bare poff. Jeg var helt tom og leselysten var borte.

Jeg var i en lang periode opptatt av å starte eget firma, av økonomi og forretningsutvikling. Samtidig stiftet jeg familie og fikk 3 barn. I denne perioden leste jeg absolutt ikke noe annet enn økonomisk og business faglitteratur.

Så brakte jobben meg ut på reise. I over 10 år gjorde jeg ikke annet enn å reise rundt i det meste av verden. Jeg satt på flyplasser. Jeg satt på fly. Jeg satt i drosjer. Jeg satt alene på hotellrom. Og for å slå ihjel tida, leste jeg krim og lettere spenningslitteratur. Mest på engelsk. Jeg pløyde gjennom alle bøkene til Crichton, Grisham, Connelly, Kellerman, Wilson, Rankin, Walters osv. Jeg leste også alt jeg kunne komme over av norsk krim. Det ble til at jeg leste bøker i pocketutgave, la dem igjen på hotellrommet da de var lest, og kastet meg over den neste boka i nærmeste flyplass-bokhandel. Helt til for 7-8 år siden.

Da tok jeg for alvor opp leseinteressen for mer "seriøs" skjønnlitteratur igjen. Jeg kunne ikke få nok. Og jeg er vel fortsatt midt i den bråttsjøen av litteratur som ble utgitt de siste tjue åra, for å prøve å få med meg mest mulig av det jeg har gått glipp av.

Hvorfor skriver jeg dette? Jo, fordi lesing, som alt annet, går i bølger. Fortvil ikke dersom du også kommer inn i en periode av livet med familie, små barn, karriære, der litteraturen kommer i andre rekke, der det er et ork å sette seg ned med en god bok. Fortvil ikke, for før eller senere kommer leselysten tilbake. Og da er det enda mer å ta fatt på. Godt leseår!