Bokelskere.no

En bokhandel skal være åpen, luftig, ikke overfylt av bøker, slik at det er enkelt å finne fram. Den skal ha sittegrupper der det er mulig å ta med seg bøker for å bla i dem, gjerne en liten kafé og et sted der forfattere og andre kan inviteres til å lese høyt eller diskutere bøker. Slik er de fleste Waterstones bokhandlene i London. Jeg elsker å gå dit. En bokhandel som har noe av den samme stemningen, er den forholdsvis nye Tanum-bokhandelen på Sandvika Storsenter utenfor Oslo (den som er i den nye delen, ikke den gamle).

Jeg er helt enig. Halvveis i boka fikk jeg den gode følelesen som jeg hadde med Buzz Aldrin, men etter hvert så mistet boka taket på meg, eller jeg mistet taket på boka, jeg vet ikke helt. Ingen stor opplevelse. For meg var Buzz-boka glimrende, så dette ble altså en skuffelse i forhold.

Et glimrende og godt balansert innlegg i debatten.

Jeg forstår ikke at du dramatiserer dette. Det er jo bare en frisk litteraturdebatt, noe vi ikke har altfor mye av i dette landet. Jeg skjønner heller ikke at du opplever at folk ligger nede. Først Knausgård og nå Kjærstad. Men det er vel heller ikke meningen at jeg skal forstå alt ... :)

Du sitter nok nærmere dette miljøet enn noen av oss andre her inne, Tore. Og kanskje har du større forutsetninger for å lese mellom linjene i en slik artikkel enn det vi andre gjør.

Jeg vet at Kjærstad skriver i en annen tradisjon enn Knausgård, og at han har et annet syn på fortellerstemme, fiksjon og forfatterens synlighet. Jeg kan likevel ikke se den fordekthet, bitterhet eller misunnelse som du og andre beskylder Kjærstad for å ha. For meg virker det som om beskyldningene mot Kjærstad grunner i den samme misunnelse som han beskyldes for.

Siden du mener at hans referanser til de litteraturstrømningene som Knausgård skriver i kjølvannet av, er allmenkunnskap, så synes jeg det er underlig at ingen har tatt opp dette tidligere. Noe av det som gjør prosjektet Min kamp interessant, er jo nettopp de fortellertekniske problemstilingene som skapes i grenselandet mellom fiksjon og "virkelighet" i en selvbiografisk roman.

Jeg har problemer med å forstå din indignasjon her, Tore. Jeg kan ikke se hva som er galt med å skape balanse i en litteraturdebatt som tidligere har vært ensidig i retning av en tilnærmet geniforklaring av Knausgårds forfatterskap. Det at noen setter spørsmålstegn ved Knausgårds bøker og den tradisjonen han skriver i, er ikke det bare med på å skape en sunn og differensiert litteraturdebatt?

Min særeste lesevane må være å stå på Lysaker stasjon og vente på Asker-bussen i 17 minusgrader og lese Herman Hesse med hansker på henda.

En stjerne fra meg til deg, Geir, og alle andre som har skrevet vettuge ting i denne debatten. (Jeg tror jeg har delt ut 20 stjerner bare i denne tråden.)

Jeg er imponert over hvor reflekterte alle er og nivået på de velformulerte meningene som er framkommet i denne debatten. Jeg tror det må være den tråden på denne bokelsker-sida som så langt har avstedkommet flest stjerner til kommentarene og som viser hvilken flott gjeng med bevisste boklesere som finnes her inne. Den overgår mye av det som har vært sagt og skrevet i Knausgård-debatten i pressen og det offentlige rom.

Kristin, igjen et betimelig innlegg fra deg. Det er nettopp slike referanser til annen litteratur jeg savner i den ubetingede tilbedelsen som har florert i pressen og her inne tidligere. Når det er sagt, så tror jeg alle forfattere skriver sitt eget liv, dvs. sine egne erfaringer. Hva ellers skulle de skrive om? Spørsmålet er om man som forfatter skal proklamere i forkant at dette er sannheten om ens eget liv, og om det er dette som i nysgjerrighetens navn skaper økt interesse for boka. Jeg håper at interessen for litteratur er betinget av litteraturens kvalitet, ikke hvordan den annonseres på forhånd.

Hvis du har oppfattet debatten slik at noen (meg eller Kjærstad eller noen andre) ønsker å rive noen ned, har du misforstått. Jeg har flere ganger påpekt at Knausgård skriver godt. Kjærstad angriper heller ikke forfatteren, men anmelderne. At boka skaper debatt, er positivt. Det er nettopp det jeg ønsker. Og før jeg begynte å sette spørsmålstegn ved Knausgårds prosjekt, var det heller ingen debatt om bøkene her inne. Men det er stor forskjell på å bli ubetinget tiljublet og å skape debatt. Jeg er enig med Kjærstad. Jeg tror Knausgård selv heller ønsker en balansert reaksjon på hans bøker, enn en ubetinget (og ukritisk) tilbedelse.

Jeg mener også at den problemstillingen som bøkene løfter i forhold til selvskriveri, fortellerstemme, forfatter og avstand/nærhet til hovedpersonen i bøkene, er en svært sunn debatt som norske kritikere totalt har hoppet bukk over. Dette må være en problemstilling som jeg vil tro også unge Renberg er opptatt av. :)

Jadajada. Du har jo fått meg til å lese bøker før også du, Mr. Skjold.

Men jeg må arrestere deg på en liten ting: Jeg er ikke opptatt av Knausgård som forfatter. Det sluttet jeg med å være halvveis inn i Ute av verden. Jeg er kun opptatt av fenomenet rundt populariteten hans. :)

Jeg er veldig glad for den siste bullet´en din, Ingalill. Litteratur og kulturdebatt er bra. Det har vi altfor lite av.

Selvsagt burde jeg sikkert lese Knausgård. Det er mye jeg burde lese. Men slik det nå er, så vil jeg gjerne velge selv hva jeg vil bruke tiden min på. Jeg har lest Knausgård før. Jeg likte ikke språket hans. Ja, jeg bør sikkert gi ham en ny sjanse, men akkurat nå har jeg følgende liste av forfattere jeg har bestemt meg for å lese: Hesse, Mann, Irving, Mykle, Lindgren, Tiller, Coetzee, Calvino, Enquist, Auster, Magris. Jeg er såpass sta at jeg ikke rokkerer denne lista til fordel for en annen forfatter, uansett hvor mye debatt han skaper.

Jeg er, som tidligere sagt til kjedsommelighet, smertelig klar over at dette gir meg et handicap i forhold til den debatten som pågår. Hvorfor så mitt engasjement? Jo, fordi jeg tidlig i bokelskere.no sin historie kom i skade for å spørre alle dem som hadde lest ham hvorfor det var så bra. Da jeg ikke fikk noe svar, ble jeg skeptisk. Særlig på bakgrunn av at det jeg hadde lest tidligere ikke falt meg i smak. Altså: Jeg ville gjerne være sikker på at OM jeg skulle lese 3500 sider av en forfatter, så burde det være verdt de normalt 150 til 200 timene av mitt liv jeg da skulle bruke på det. Da jeg altså ikke ble overbevist om at Knausgård var verdt oppmerksomheten, så slo jeg meg til ro med det. Inntil Kjærstad uttrykte mine egne tanker i Aftenposten i går. Da kunne jeg altså ikke dy meg. Dessuten er jeg vel slik skrudd sammen at jeg ikke lar en god bokdebatt gå meg hus forbi. Beklager. :)

Ingalill, kan du forklare meg hvorfor jeg bør lese bøkene? For her er vi ved sakens kjerne. En anmelderstand har hypet disse bøkene slik at alle MÅ lese dem. Det er en form for kulturimperialisme som jeg tar fullstendig avstand fra.

Debatten om hvorvidt norske anmeldere bør sette seg inn i den litterære tradisjonen en forfatter skriver i, eller om kritikere bør være kritiske til bøker (uansett), og ikke hylle forfattere ubetinget, er en diskusjon som jeg mener kan føres helt uavhengig av om man har lest en bok eller ikke.

For øvrig (for dem som er interessert, og uansett om man har lest Min kamp 1, 2 eller 3) kan vi her lese hva andre forfattere mener om saken. :)

Bjørn, jeg er enig. Som lesere bør vi forføres. Vi bør få følelsesmessige reaksjoner. Men krever vi ikke littegranne mer av en litteraturkritiker? Vil vi ikke at en seriøs anmelder løfter litt på teppet for oss, forteller oss HVORFOR dette er så bra, setter boka i en litterær sammenheng og gir oss en balansert beskrivelse av en bok, slik at vi selv kan gjøre oss opp en mening om den passer for oss eller ikke?

Her inne på bokelsker-sida bør det være greit bare å si at en bok er HERLIG, at vi ELSKER en bok eller at en forfatter er DRITBRA. Men krever vi ikke mer av en anmelder?

Igjen: Denne debatten ble ikke startet for å rakke ned på Knausgård eller hans forfatterskap. Jeg belyser dette fordi jeg savner en viss edruelighet i diskusjonen om det som er blitt beskrevet som det viktigste litterære verket i norsk litteratur siden Peer Gynt og Markens Grøde.

Du har rett, Hilde. Selvskriveri vil alltid utfordre oss i forhold til fortellerstemme og sannhetsgehalt. Det er viktig å være klar over at det ALLTID vil være forskjell mellom forfatter og person. Det er ganske naivt å mene at siden en forfatter skriver om seg selv, så får vi den "riktige" versjonen av hans liv. Når jeg forteller deg noe om meg selv, så er det jo ikke sikkert at det er "sant". En annen person har kanskje opplevd meg helt annerledes. Og hvem kjenner seg selv så godt at de tør påstå at de kan selv gi den korrekte versjonen av seg selv?

Her mener jeg at det er mer redelig å skape reell fiksjon. Forfattere vil alltid legge mye av seg selv i de karakterene de beskriver og de situasjonene de skildrer. Men dersom vi vet at dette er diktning, kan vi som lesere vurdere teksten på bakgrunn av det, ikke på bakgrunn av en slags Se-og-hør-nysgjerrighet. For da henger vi oss opp i om personen som har skrevet boka virkelig er en god far eller sønn. Eller om han liker fisk eller kjøtt. For meg er det revnende likegyldig hva slags mat en forfatter liker. Hvis han ikke skriver en kokebok.

Dette går ikke på om kritikerne har rett eller ikke, Heidi. Hvis du leser Kjærstads artikkel, så vil du se at han går ut mot en kritikkløshet, en naivisme og en referanseløshet som han finner i anmeldelsene av Knausgårds bøker. Dette sier ikke bare noe om Min kamp, men det sier mye om kritikerstanden i Norge. Det er anmelderne "den hakeløse" angriper, ikke Knausgård. Som du vil se, tar Kjærstad Knausgård i forsvar, siden det ikke virker som om noen av anmelderne tar den fortellertradisjonen Knausgård skriver i, på alvor.

Dette har, som sagt, ikke bare med Knausgårds bøker å gjøre, men det belyser den makten anmelderne har. Når alle "forståsegpåere" jubler i kor, løper også mange bokelskere til butikkene for å handle bøker. Følgende er en interessant problemstilling, synes jeg:

Dersom Knausgård hadde skrevet bare én roman (ikke annonsert at det skulle bli 6), samt kalt hovedpersonen noe annet enn Karl Ove og ikke brukt mye tid i forkant av lanseringen med å fortelle at dette handler om ham selv, men altså holdt seg til en klassisk norsk fiksjonstradisjon, så lurer jeg på om Min kamp 1 hadde fått tilsvarende kritikk fra et samlet anmelderkorps. For ikke å snakke om hvis den var skrevet anonymt.

Jeg koser meg med denne tråden og bidrar gjerne til å holde den i gang.

Her er et lite dikt som jeg tenker bokelskere kan forstå:

Vi kan ikkje eige kvarandre

Vi kan ikkje eige kvarandre
tusen dikt har fortalt oss
at vi ikkje kan eige kvarandre,
men vi kan låne kvarandre
og gløyme levere tilbake

    Arne Ruset

Jeg kan ikke si annet enn at jeg som bokelsker morer meg litt over at man hevder at Knausgård har forført kritikerne og fått altfor følelsesladde kritikker. Personlig er det ikke noe jeg mer ønsker, når jeg går til ei bok, enn å bli forført og få følelsesmessige reaksjoner. Selvsagt har boka svakheter, jeg skummer med god samvittighet gjennom noen av de mest ordrike detaljskildringene. Men stemningen den skaper, de mange refleksjonene og ettertankene, blandingen av essayistikk og dagbok som han selv sier er målet, - det er nytt og det er bra. Jeg føler at jeg kommer nær et annet menneske, om denne personen er fiktiv eller ei spiller liten rolle for meg.Som leser kjenner jeg igjen tanker og følelser jeg selv har hatt og som jeg har møtt hos andre. Mange fiktive romanpersoner jeg har møtt er mer levende for meg enn mennesker jeg har møtt. Jeg er nettopp ferdig med bind 2 og gleder meg til fortsettelsen.

Jeg bare refererer artikkelforfatteren:

"Jeg bør gjenta – sikkert forgjeves – at dette ikke dreier seg om et negativt syn på Knausgårds roman, men om den uforståelige referanseløshet, den pussige naivitet og den pinlige saueflokkmentalitet som innimellom preger norsk litterær offentlighet."

Selv er jeg ikke berettiget til noe synspunkt. Jeg har ikke lest bøkene. I denne sammenhengen er jeg bare den som stiller spørsmålene.

Halvveis i boka. Skrekkblandet fryd. Men for et språk!

Jeg håper ikke dette blir en diskusjon for eller mot Knausgård. Knausgård er ubestridt en dyktig forfatter. Det han fortjener, er å bli behandlet som sådan, ikke å bli hyllet fordi alle andre gjør det.

Min tidligere kritikk har også vært basert på at jeg har etterlyst hvorfor dette er så bra. Det er det ennå ingen som har gitt et godt svar på, synes jeg. Bortsett fra liknende uttalelser som det du sier om at han skriver godt og han har en god historie å fortelle. Dette er det nemlig mange forfattere som gjør, uten at hele det norske kritikerkorpset kneler foran alterringen og hyller dem som det beste som har hendt litteraturnorge siden Hamsun.