Bokelskere.no

En kommentar: Foreslår at leserne av Knausgård holder dette sitatet som en kommentar til tittelen "Min kamp", som jeg ærlig talt hele veien nesten ikke har kunnet ta alvorlig; at Knausgård har lagt en spøk der som lurer ... Men selv ikke da synes jeg vel "kampen" til Knausgård blir særlig fosonende. Milan Kundera forsterker bare denne antagelsen. Kundera kan være nådesløs - og svært god!

Helt enig! Og det var denne boka som fikk meg til å lese russiske romaner og noveller i hele vinter faktisk (er snart ferdig med det - det er vår!) Sett oppimot den leselisten jeg har presentert her et annet sted, så lever Kjærlighetens utposter enda! Og faktisk så mener jeg at den litt treige begynnelsen får en ny betydning seinere i boka, og vokser med et slags gufs. Sterke saker ja.

Jeg er ingen ekspert på området, men jeg mener at man må ha 2 skjønnlitterære utgivelser bak seg. Og så må man søke. Ikke alle blir medlem. Ari Behn for eksempel. Det er idag ca. 550 medlemmer i forfatterforeningen. De står for en relativt liten del av det som utgis av skjønnlitterære bøker.

Siden DnF har et solidaritetsprinsipp, der hvert medlem må gi et vederlag i forhold til solgte bøker som igjen distribueres via stipendordninger og et såkalt solidaritetsfond, er det enkelte forfattere som har vært medlem, men som har meldt seg ut. Det er dette som for noen år siden skapte en viss debatt i pressen.

Artikkelen i Dagbladet er fra 2005.

Fantastisk å ha så mange gode sitater innabors. :)

Du har et poeng! Kanskje folk ventilerer andre steder. Det er jo fullt av samfunnskritikk på bloggene rundt omkring.

En roman må være skrevet med hjerte og hjerne. 100 %. Helt enig.

Å sette terningkast på denne boka er som toppen av galskap. For meg : skumlest bok ("Hvordan snakke om bøker du ikke har lest?" av Pierre Bayard) Fascinerende og deprimerende. Hylende morsom og drepende kjedelig.I følge forordet skulle den ikke være narrativ på noen måte, men du verden som den forteller! Hvis du ønsker deg en annerledes leseropplevelse er dette en bok å prøve.

Jeg kan ikke svare for alle, men mitt inntrykk er at de fleste forfattere i Norge blir ganske fattige av bare å skrive. Mange har nok en jobb på si. (Tekstforfatter, journalist, lærervikar, garderobevakt, forslagsarbeider, oversetter, korrekturleser osv.)

Da ser jeg bort fra dem som skriver bøker som virkelig selger. Vi kan se på to ytterpunkter:

1) Jo Nesbø "tjente" i underkant av 10 millioner på sin siste bok. Dette er offisielle tall, siden han valgte å gi dem bort. Han selger altså mange titalls tusen bøker, først til fullpris, gjerne via bokklubbene, deretter på salg, til slutt som pocket.

2) Forfatter xx (en typisk midt-på-treetforfatter) selger kanskje 2-3000 bøker. Hvis han er med i statens innkjøpsordning selger han 1500 til. Dette er ingen selvfølge. Normalt vil han sitte igjen i snitt med i underkant av en femtilapp pr. bok, altså i dette tilfelle en inntekt på mellom 100 og 200,000 kroner. Før skatt. Nå kommer det an på hvor lang tid forfatteren bruker på å skrive boka. Ofte tar et romanprosjekt et par år. Minimum. Altså en årslønn på et sted mellom 50 og 100,000.

Nå skal det sies at forfattere som har en viss produksjon vil akkumulere sin inntekt, siden det selges bøker på mammutsalg og i senere pocketutgaver samtidig som det utkommer nye bøker.

Dessuten kan de forfatterne som kvalifiserer til medlemsskap i forfatterforeningen dra nytte av en viss inntektsutjevningspolitikk. Det går også an å søke om stipend. Og om man skriver en riktig god bok, kan man jo håpe på en eller annen pris.

Riktig lukerativt er yrket uansett kun for noen få bestselgende forfattere.

Jeg synes du har gode innspill, Hedvig (som alltid). Selvsagt skal vi ha et godt utvalg av bøker å velge mellom som dekker alle mulige genre og temaer. Spørsmålet mitt var vel heller om vi idag har "mistet" noe av den samfunnskritiske litteraturen.

Tanken min dukket opp basert på at noen her inne skrev at de skulle ønske de var en del av en verden der det var mye å kritisere, der ungdom var mer samfunnsbevisste. Jeg tror det er mye å ta fatt i i dagens samfunn, dersom vi bare vil (og tør). Det at mange føler at samfunnskritikken tilhører "en annen tid" er kanskje et resultat av at litteraturen for tida fokuserer på andre og mer nære ting.

Det er interessant at du nevner Hosseini og Nygårdshaug. Hosseinis bøker er kanskje ikke så relevante i forhold til "trygge Norge". Nygårdshaug er kanskje en av de få som tar fatt i vintenskapelige trender og bruker litteraturen for å skape politisk bevissthet. På 70- og 80-tallet hadde vi en haug samfunnskritiske forfattere. Jeg skjønner på en måte at Nygårdshaug føler seg alene på barrikadene.

En vakker kjærlighetsfortelling om en elev og hans engelsklærerinne. Godt fortalt som en minnetale eleven aldri holdt. Formatet er som en lang novelle. Eller en kort roman. Her er det sommer og sjø og båtliv og livskraft i kontrast til fortellingens ramme. Anbefales!

STÅLET ER HARDT

Eg er mjuk.
Det er eg
som formar stålet.

Arvid Hanssen
fra samlingen Slipesteinstankar, som kom i 1983,

Fascinerende å lese denn boka nå midt i Knausgård-debatten.Dette er virkelig en annerledes selvutlevering, Coetzee imponerer igjen med et helt nytt fortellergrep. Jeg likte "Et dårlig år", her bruker han igjen forskjellige stemmer til å kaste lys over sitt tema. At temaet er ham selv denne gangen (også! selvfølgelig!) gjør det jo ikke mindre interessant, det viser vel oppstyret om Knausgård. Forresten synes jeg at han med denne boka også får sagt utrolig mye om hvor spennende det er å prøve å lese fortelleren selv inn i fiksjonsforfatterskapet. Dobbeltbunn over dobbeltbunn; akkurat nå etter å ha fullført denne tenker jeg på Knausgård som fullstendig endimensjonal.(Men gleder meg likevel storlig til bind 4av Min Kamp, det skal innrømmes).

Vi må også være forsiktige så vi ikke blir fordømmende i våre antagelser. Jeg kjenner mange som leser lite, men som er reflekterte og åpne mennesker. Vi lærer nok mye av å lese, men empati og det å forstå andre kan like gjerne være et resultat av livserfaring og medfødte egenskaper.

Jeg er vel egentlig ikke så bekymret. Jeg synes vi har et godt og variert lesetilbud med et stort utvalg av samtidslitteratur å velge blant.

Men trender opptar meg. Det er spennende å kunne se tendenser i kultur, kunst og litteratur. For eksempel er det interessant å se om det finnes utfordringer i samfunnet som forfattere tar fatt i. Jeg tenker for eksempel på forhold mellom innvandrerfamilier og etablerte opprinnelig norske familier i små og større miljøer. Jeg tenker på velferdsstaten, på intoleranse, på økende grad av materialisme blant unge, på den globale situasjonen i forhold til fattigdoms- og miljøproblem. Jeg tenker på trender i naturvitenskapen, utfordringer knyttet til genproblematikken, sykdomsbekjempelse, sunn/usunn livvsstil, new age, nyreligiøsitet osv.

I en tidligere tråd var det noen som "lengtet" tilbake til den tida Renberg skrev om, da det var "noe å kjempe for". Jeg synes det er masse å ta fatt i idag, problemstillinger som er like viktige som det vi var opptatt av på 70- og 80-tallet.

Jeg tror kanskje den forfatteren som greier å ta fatt i samfunnsmessige problemstillinger på en naturlig og lite polemisk måte og samtidig klarer å skildre mellommenneskelige forhold slik at vi kjenner oss igjen, er en type forfattere vi trenger i framtiden.

Godt innspill, Bente. Men tror du ikke at det vi har på hjertet også er inspirert av "tanker i tiden"? Vi påvirkes jo av det som skjer rundt oss. Eller tror du det finnes noe universelt som vi alltid er opptatt av, uansett hvilken tid vi er i?

Du uttrykker nok det mange mener og føler om litteratur, Ami. Likevel tror jeg at opinionen (folket, representert ved oss bokelskere, hva vi snakker om, hva som skrives i pressen osv.) er med på å påvirke hva vi (og forfattere) er opptatt av. Noe som igjen reflekteres i litteraturen. For å si det litterært: Det gjenspeiler tidens ånd.

Jeg har også sagt akkurat det du sier, at det er ikke så farlig hva forfatterne skriver om så lenge de engasjerer med sitt språk. Men jeg er ikke sikker på om det er riktig å tenke slik. Noen ganger lengter jeg etter den gode fortellingen, historien som forteller noe viktig, noe jeg kan lære av, noe som kan gjøre meg mer bevisst på viktige ting.

Jeg synes temaet er interessant fordi det forteller noe om hva vi som mennesker er opptatt av. Det har lenge vært skrevet mye av forfattere om det å skrive, om selve prosessen å uttrykke seg. (Auster, Kjærstad og mange flere jeg ikke kommer på nå.)

Det har også lenge vært fokus på nære relasjoner og indre spenninger i mennesket. I det siste kan vi ane en annen trend: den apokalyptiske litteraturen (Akkurat nå kan jeg bare komme på The Road, Brodecks rapport og Jern, men jeg vet det finnes mange flere.)

Og hvorfor liker vi fantasy? Er det fordi det representerer en flukt fra en kjedelig hverdag? Eller er vi enda mer opptatt av kampen mellom det gode og det onde?

Trender opptar meg. Det forteller noe om oss. Hva vi liker å skrive om. Hva vi liker å lese om. Jeg synes det er viktig.

Absolutt. Prøv gjerne: Things My Girlfriend and I Have Argued About. Boken er basert på bloggen som startet det hele.

Tror ikke jeg skal gå den veien, Brit. Jeg har brent meg før. Men det er ganske ufarlig å nevne Larssons Millenium-trilogi. De tre romanene kunne hatt godt av en dyktig forlagskonsulent. De kunne vært halvparten så lange.

Godt observert. Det er selvsagt ikke alltid et enten-eller. Som sagt, jeg er Ole Brumm og absorberer gjerne både det personlige og det samfunnsmessige plan i samme skriftstykke. Noen gode eksempler?

Godt innspill, GuroS. Jeg er helt enig i at innholdet må stå i forhold til bokas lengde. Uttværing kan være slitsomt! Og dersom en forfatter leverer et manus på bortimot tusen sider (eller lengre), så mener jeg at de har ganske mye å forsvare. :)