Bokelskere.no

Det er jo ofte slik at man plukker en bok ut av hylla og blar litt fram og tilbake, leser litt her og der, og gjør seg sine betraktninger. Noen ganger frister det å fortsette lesingen. Andre ganger setter man boka tilbake og tar tak i en annen i stedet. Uansett sitter man som leser igjen med et inntrykk basert på de bruddstykkene man har lest.

Dette er mitt forhold til Knausgård. Jeg har lest hele avsnitt av Min Kamp, bok 1 og 2, noen kapitler her og der og deler av hans tidligere bøker (hele Ute av verden). Jeg har også fulgt med i debatten rundt 6-binds-verket og gjort meg opp noen meninger basert på det folk jeg respekterer har sagt om bøkene.

Gir det meg rett til å si hva jeg mener, dersom jeg samtidig tar alle mulige forbehold og flagger tydelig at jeg ikke kan uttale meg med skråsikkerhet? Jeg synes det. (Og ta dette som en vennlig korreksjon, Evert Fossum: Jeg har aldri uttalt meg "uten blygsel og villig vekk", men tatt de nødvendige forbehold om at det jeg sier kan være det reneste vås, nettopp fordi mitt kildegrunnlag har vært mangelfullt.)

Et relevant spørsmål i denne sammenhengen blir også hvorvidt det er mulig å uttale seg om Min Kamp uten å ha lest alle 6 bøkene eller i hvert fall 3 av dem. Eller kanskje 4?. Hvem vet?

Det har nemlig lett for å bli slik at man i muntert lag diskuterer litteratur. Og dersom en eller annen kommer med skråsikre meninger om Min Kamp basert på bok 1, så kan kanskje personen ved siden av fnyse og si at han ikke har rett til å uttale seg før han har lest bok 2 og 3, for det har han nemlig gjort ("hikk").

Selv ønsker jeg å bruke min tid på bøker jeg har lyst til å lese, ikke på bøker folk sier at jeg bør lese fordi "alle" gjør det. Samtidig ønsker jeg å delta i den allerede magre litteraturdebatt i dette landet, som fokuserer mer på forfatteres liv og utseende enn på deres bøker. Så når det debatteres litteratur, har jeg lett for å bli engasjert. Uansett.

Gjør dette standpunktet at jeg ikke kan delta i Knausgård-debatten? Kanskje. Jeg burde sannsynligvis holdt kjeft fra første stund. Men da hadde vi jo ikke hatt noen debatt, eller hva? :)

(For øvrig lurer jeg på hva du mener om å sjekke ut min tese. Jeg kan ikke se at jeg har kommet med noen tese.)

Jeg gleder meg også til fortsettelsen. Boka er definitivt underholdende. Når jeg skal sette terningen kjenner jeg likevel at det er mye å utsette på boka. Jeg sitter med en følelse av at personene er konstruert for å passe i en formel. De lever ikke HELT. Jeg sitter og tenker for ofte at : ja, kanskje er noen sånn. Og alt for sjelden tenker jeg : ja, sånn er vi, sånn er jeg, sånn er livet. På pluss-siden tenker jeg imidlertid ofte: ja, slik var det på den tiden. Forrige boka jeg leste var "Jeg er Charlotte Simmonds" av Tom Wolfe. Den ga meg mye av samme følelsen, artig å lese, men konstruert og sjablonaktig.(Forunderlig forresten,at ingen av bøkene til Tom Wolfe har fått en eneste kommentar her hos bokelskerne.) Men for all del. All ære til Henrik H Langeland for det store bildet han tar på seg å skildre. Er jo et godt svar til kritikken om at norske forfattere bare skriver om de små tingene. Og Langeland er kanskje slett ikke lei seg for å minne leserne om Tom Wolfe.

Jeg gleder meg til å lese dine konklusjoner, Randi. Det virker som om du har riktig perspektiv.

Ikke akkurat om bøker og bokelskere, men kanskje tilstrekkelig tankegods til å utgjøre en novelle:

Hun forlot sin elskede for godt.

Må innrømme at jeg ennå ikke har latt meg friste (nettopp av liknende begrunnelser som dine ovenfor) til å ta fatt på Knausgårds omfattende seksbindsserie om ham selv. Jeg har lest en rekke utdrag. Og et par av hans tidligere verk. Men det frister fortsatt ikke.

Jeg er og blir av den oppfatning at dette selvskriveriet ikke nødvendigvis har med litterære kvaliteter å gjøre. Legg merke til at jeg skriver "nødvendigvis". Jeg utelukker ikke at dette er stor litteratur. De fleste av mine litterære venner (som jeg ofte lytter til) har imidlertid gitt opp Knausgårds prosjekt halvveis ut i bok 1.

Vel. Sannsynligvis er jeg bare en sta jævel som desperat svømmer motstrøms og foretrekker å lese norske forfattere jeg vet at jeg liker: Jan Kjærstad og Roy Jacobsen for eksempel.

Og. Det er bare hyggelig at du tar fatt i en gammel tråd, nelvik. Særlig når din kommentar er såpass velformulert og gjennomtenkt.

Språket er absolutt noe av det som gjør boka til en god leseropplevelse tvers gjennom. :)

Absolutt! Det er en deilig avveksling fra bøker som "Veien", "Brodecks rapport" og "Vanære". Imidlertid tror jeg at boka hadde vunnet på å gi hovedpersonene noe mer motstand også i andre halvdel av boka. Det kunne likevel ende godt til slutt. Av og til er livet Hollywood, og det skal vi selvsagt få lov til å unne oss av og til.

Det slår meg at denne hyggelige og velskrevne boka av mange blir mindre interessant etter hvert som historien utvikler seg. Slik opplevde jeg den også. Jeg tror det har noe med motstand å gjøre. Dersom vi i en fortelling opplever mennesker som etter hvert får det bra og møter liten motstand i livet, mister vi interessen.

Boka av Gavalda er et godt eksempel på dette. Vi opplever 4 mennesker som på ulike måter sliter med livet. Dette gjør dem interessante. Vi lurer på hvordan de etter hvert kommer til å takle hverdagen sin. Når ting faller på plass for de fleste av dem allerede halvveis inn i boka, gir det oss en umiddelbar leserglede på deres vegne. Men spenningen blir også borte.

Barn i alle aldre bør lese Roald Dahl. :)

Jeg har tidligere stilt samme spørsmål. I en slik diskusjon bør vi skille mellom hva vi synes er ei god bok (for oss) og hva som evt. er nobelpris-materiale. Foreslår ellers at du titter på svarene under mitt tidligere innlegg. Her er det mange gode kommentarer.

Populærmusikk fra Vittula og Klokken i Makedonia fikk begge fram smilet. Det var særdeles hyggelig lesning. Takk for gode tips!

Absolutt! Jeg setter stor pris på slike tilbakemeldinger. Tusen takk!

Da synes jeg du skal lage en slik tråd, Rose-Marie. Det er en interessant diskusjon. Og det kunne være morsomt å høre de verste og beste metaforene og sammenlikningene folk kan huske. I farta kan jeg huske at Sanson hadde noen skikkelig verstinger i boka Vinter i Madrid. Og at Thomsen konsekvent bruker glimrende billedlige uttrykk i Klokken i Makedonia.

Selv mener jeg at språket må holdes oppe av sin egenart, at forfatterens oppgave må være å finne sitt eget genuine uttrykk, og at virkemidlene ikke er så viktige i seg selv. Kunsten er å beskrive en situasjon, en person eller natur og gjenstander på en slik måte at vi som leser opplever det som nyskapende, at det i beste fall kan gi oss ny erkjennelse eller gjenkjennelse. Hvis dette skapes gjennom fiffig bruk av sammenlikninger, så er hensikten oppnådd. På den andre siden, hvis ord brukes i overført betydning slik at det blir kunstig, virker det mot sin hensikt.

Du har sikkert rett. Uansett om man bruker "som" eller ikke, så snakker vi om et ord eller uttrykk som brukes i overført betydning, ikke en parallell fortelling. Det var dette jeg ønsket å skille mellom. :)

Lenge siden jeg studerte litteratur, men jeg tror det du sikter til er en parallell historie, ikke noe som egentlig har en overført betydning, men en fortelling eller parallell hendelse som har sammenheng eller fellestrekk med en annen.

En metafor tror jeg kan defineres som et bilde. For eksempel "Hun skinner som en sol". Her er sola en metafor. Det er vanskelig å finne gode metaforer som ikke har vært brukt før. Jeg forsøker heller å unngå å bruke bilder enn å bruke forslitte uttrykk.

I en tekst kan forfatteren skape sine egne metaforer. I boka mi er "en flokk hylende indianere" et bilde på hovedpersonens angst, fordi jeg først introduserte indianerne gjennom en annen fortelling. Dette kan være en måte å unngå metaforer som er brukt til kjedsommelighet.

Jan Kjærstad er en mester i dette. Han kan til og med skape egne ord og uttrykk som senere brukes som forklarende bilder. Denne problemstillingen opptar meg som forfatter og leser. Er det mulig å skape nye bilder av virkeligheten som fornyer vår oppfatning av den, eller må vi da som Kjærstad skape et helt nytt språk?

Fint at du påpeker både det du likte og ikke likte med boka. Det er en viss nærhet mellom forfatter og plot. Helt klart. Ellers kan jeg ikke huske at jeg brukte mye metaforer, men nå er det jo en stund siden jeg jobbet med stoffet ... :)

Jeg er helt enig i at De gales hus definitivt er Fossums beste. En liten SPOILER ALERT: Varsleren ble for meg en middelmådig opplevelse. Noen ganger passer Fossums stil veldig godt. Hun pleier jo å tilnærme seg forbrytelsen på en noe dvelende måte. Her synes jeg det ble langtrukkent, og når oppsummeringen kommer til slutt, ble den kun forutsigbar og lite forløsende. Dessuten ble jeg sittende å lure på hvorfor det tok så lang tid før den ellers så handlekraftige Sejer fant fram til gjerningsmannen. Det tar jo flere måneder selv om de har en god beskrivelse og dette tydeligvis handler om et relativt lite forstadsmiljø.

Tusen takk! Det var en hyggelig melding å få. :)

Beklager at jeg ikke kan følge opp dette fantastiske initiativet. Jeg kommer sterkere tilbake og håper at jeg får en anledning til å komme en annen gang.

Det var bra!