Bokelskere.no

Jeg fulgte også veldig godt med i historietimene på skolen, leste atpåtil Grimberg ved siden av, og leste Lindqvist nå med stor interesse! Lindqvist har nemlig dette materialet ekstra som han hadde da han skrev om Napoleon, hentet fra svensk historie. Den gangen ble Bernadottes innvirkning særs viktig, denne gangen er det blant annet svenskenes noe spesielle diplomatkorps som fargelegger historien i høy grad. Den løse og ledige fortellerstilen er som du sier helt ubetalelig; det er bare å ønske seg at Lindqvist fortsetter å gi oss sine perler. Han har skrevet atskillig svensk historie forresten, før han kan vi si har blitt så populær.

Kvinnen i buret er jo den første i serien om avdeling Q. Fasandreperne var om mulig enda bedre enn forgjengeren. Gleder meg til å følge Adler-Olsen videre.

Det vil overraske meg om sør-afrikanske lesere og forfattere er vant til eller oppfatter ting generelt annerledes enn oss i resten av verden. Det sør-afrikanske samfunnet er påvirket av den internasjonale britisk-amerikanske kulturen vel så mye som den lokalt afrikanske.

Jeg opplever også Meyer som likandes, men jeg savnet på samme måte som deg litt dybde i karakterskildringene. Etter å ha lest for eksempel Theorins og Adler Olsens krimbøker er det åpenbart at Meyers karakterer blir ganske "grunne" marionetter (altså: hengende i luften!) og etter hvert blir de for meg også lite troverdige.

Meyer skriver røverhistorier i slektskap med McLean og Bagley. Ikke noe galt med det. Underholdende og greit.

Elsker fordypning i Garborgs verden! Han kan på et vis sammelignes med Vinje; for det er ikke bare Stavanger folk som får Garborg, nei han brytes med alt det der stedsbundne, han går i kast med alt som er norsk. Skriver på forskjellige språk gjør han ("Trætte mend" i forhold til "Haugtuss"). Han tar et djervt tak i det religiøse med skildringene av far hans og den pietistiske religionsutaøvelsen, samtidig som han er fritenkersk som noen. Gift med et djervt kvinnemenneske var han (Hulda er verdt sin egen kommentar), og aktiv i hovedstaden over de alle - greit nok - det var Oslo, eller i utkanten han holdt på. Arne Garborg tilhører denne nasjonale oppskrytte gjengen som vi er nødt til å forholde oss til som oppvoksende norske borgere. Av de fire ville jeg kost meg godt med "Trette mænd" som du må bestille på et antikavriat for å finne.

Jeg er ikke enig i at boken er ustrukturert. Jeg synes strukturen fungerer godt, der perspektivet skifter i tråd med spenningen i fortellingen. Jeg synes Adler-Olsen skriver drivende godt, enkelt og underholdende. Dessuten er hans avdeling Q en glitrende kontrast til en mindre fungerende etterforskningsledelse. Både Carl Mørk og hans trofaste arabiske væpner er skildret med ironi og kjærlighet. Rett og slett god krim. Serien filmatiseres. Gleder meg!

Takk Edmund de Waal!

Når jeg leser bøker er det fordi jeg ønsker å bli engasjert, beveget, lære noe, eller å bli underholdt. Bøker som treffer på alle strengene er det så langt mellom at jeg ikke husker sist jeg opplevde, men nå har jeg lest et mesterverk.

Jeg burde ikke blitt forundret, anmeldere i internasjonal presse har hevdet at dette er den beste boka som er utgitt på mange år. Jeg er tilbøyelig til å være enig, men jeg må nok legge til at jeg syns det er én av de beste bøkene som er utgitt på mange år. Forfatteren, Edmund de Waal, er en av verdens ledende keramikere og hans arbeider er utstilt og kjøpt inn av museer over hele verden. Da han arvet 264 netsuker (en netsuke er små japanske figurer, skåret ut i hardt tre eller elfenben) etter en grandonkel som bodde i Japan ble han nysgjerrig på hvordan netsukene hadde havnet i grandonkelens eie, og han bestemte seg for å skrive netsukenes historie. Denne boka er blitt en blanding av flere ulike sjangre, mye biografi, mye historie og litt fri diktning. Historien starter i Paris i 1871. Charles Ephrussi er yngste sønn i en av Europas rikeste familier. Familien Ephrussi kom fra Odessa i Russland, og hadde skapt sin enorme formue gjennom salg av korn. De eide store palasser i mange byer i Europa, og da Charles var 21 år flyttet han til Palais Ephrussi i Paris, et enormt herskapshus. Charles eldre brødre arbeidet i familien banker i hele Europa, mens Charles fikk mulighet til å bygge familiens formue på andre måter. Han begynte å kjøpe kunst, og samlingen hans av impresjonistisk kunst var blant de største i verden. Samtidig var han en samtalepartner for unge fattige kunstnere - en som hjalp kunstere frem. Han kjøpte arbeider av Manet, Monet, Degas, Morisot, Pissarro og mange andre. Charles er med i et bilde som Renoir har malt, og er dermed blitt en del av kunsthistorien. Men det var ikke bare billedkunstnere som var venner av Charles - selveste Proust var en vanlig gjest i Charles hus i Paris. Han dediserte også et forord til Charles ”som alltid var så god mot meg”. Charles begynner å samle på netsuker men han sender hele samlingen til Palais Ephurssi i Wien som en bryllupsgave til Viktor Ephurssi, forfatterens oldefar. Viktor hadde en drøm om å bli forfatter men må gi opp sin drøm om å skrive. Han må overta sjefsrollen i familiens bank i Wien og se så fint det forklares hva det gjør med ham: ”Jeg tror det var på denne tiden at Victor utviklet sin nervøse uvane: Han tok av seg lorgnetten og strøk hånden over ansiktet fra pannen til haken, en refleksbevegelse. Han klarnet hodet, eller anla sin offentlige maske. Eller kanskje han visket ut det private ansiktet sitt og fanget det i hånden.” Og rett som det er dukker det opp nye kjente mennesker som er blitt påvirket av familien Ehprussi. For eksempel grandtante Anna som var doktor Freuds læremester, ja hans professor i hysteri. Grandtante Anne var ikke utdannet medisiner, hun var bare så utrolig nevrotisk og hysterisk.
På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet vokser antisemittismen seg stadig sterkere, og den jødiske familien Ephrussi må tåle store tap, både personlig og økonomisk. Vi følger familien før og gjennom verdenskrigene, gjennom motgang og fornedrelser og vi følger netuskene. Fortellingen er så elegant bygget opp at det blir en nytelse å lese denne boka. Selv om vi møter mange mennesker over en periode på over 100 år, blir vi kjent med hver enkelt og får et forhold til dem. Jeg for vondt i magen når jeg tenker på fornedrelsen Iggie og Gisela må ha følt da de midt på 1930-tallet ble nektet å overnatte i hyttene som det tysk-østeriske klateforeningen eide. Alle jødiske medlemmer var blitt utvist fra foreningen som hadde tatt slagordet: ”Hold de østerriske alpene fri for jøder.” Forfatteren beskriver situasjoner og hendelser så godt og så tett at det er som om jeg sitter sammen med familien mens nazistene marsjerer gjennom gatene i Wien. Jeg vet at jeg skal reise dit. Til Ringstrasse, og til Palais Ehprussi. Noen bøker forandrer leseren, og denne har forandret noe i meg. Takk Edmund de Waal – dette var et bok jeg aldri kan eller vil glemme.

Helt korrekt! Som kjent synger de små umpalumpaene bare for de uskikkelige og bortsemte barna og deres foreldre.

Det er hovedpersonens navn som begynner med C. Beklager formuleringen, som kan misforstås. To av bøkene til forfatteren har også personens navn i tittelen. Vi kjenner ham kun som dette fornavnet, som altså begynner med C. Hemmeligheten ligger i at de små ikke synger for ham. Når dere løser den gåten, er svaret helt åpenbart.

Karakteren er hovedperson i flere romaner av samme forfatter. Hans navn begynner med bokstaven C.

En liten gåte:

Eneste barn i et hus med gamle. Han får drømmen sin oppfylt, for de små synger ikke for ham.

Vi skal fram til en litterær karakter.

Jeg hører og noterer! :)

Jeg har ikke bøkene i hylla hjemme, så jeg får ikke sjekket, men jeg mener at dette står skrevet i Mumipappas memoarer. Din tolkning i retning av at de alle er mymler, er meget mulig. Det har jeg aldri tenkt på. :)

Ja, hun kalles for Mymlens datter (for det er hun jo), men begge har navnet Mymlen. Dette har jeg fra sikre kilder. I filmene heter hun bare Mymlens datter, men i de svenske bøkene kalles både søsteren til Lille My og moren hennes for Mymlen. Dette er jo ikke så underlig. En venninne av meg heter Anna som sin mor. Begge har altså samme navn, men Anna er også Annas datter. :)

Riktig svar. Lady Macbeth forsøker å rengjøre hendene sine for imaginært blod. :)

Hvilken litterære figur er dette?

En slave av spådommene gjør ham til konge og morder og får ham til slutt drept. Han befinner seg midt i et maktspill der egne valg får dramatiske konsekvenser. Til og med kona blir gal midt i rengjøringen.

Jeg tror sitatet er hentet fra Allendes Åndenes hus.

Helt klart Stein Mehren, men husker ikke hva diktet heter.

Nemlig!

Vi skal fram til en litterær figur som har gledet lesere over hele verden. Han lyver om det aller meste og forholder seg mest til lillebror, selv om de ikke er brødre. Deres mor var alenemor i det virkelige liv.

Er det ikke morsomt med opphavet til disse tidløse kommentarene. Dette er fra Skipper Worse av Kielland. :)