En historiebok for dem som sov i historietimene, ifølge forfatteren. Og det er godt mulig, for tallrike illustrasjoner og en livlig fortellerstil gjør det lett å holde seg våken gjennom denne boken. Men helt rettferdig er det ikke, for her er også mye som kan glede oss som slett ikke sov...
Lekkert språk og en mengde tørrvittige observasjoner bidrar til at sidene flyr unna. Boken runder 400 sider, men noen murstein er den på ingen måte. Den kunne heller vært lenger enn kortere.
Her blir du underholdt, og her blir du klok. Sakprosa blir ikke så mye bedre enn dette!
Viser 3 svar.
Når jeg har kommet i gang med denne boken er jeg også enig med Herr Supertramp om at denne boken har en forrykendes start, - slik at sidene - flyr unna, som nevnt. Men eller annen gang etter side 100 mister skrivingen til Lindqvist mye av magien. Dessverre.
Det er ikke minst unødvendige detaljer,
her er et eksempel: - Begge Ludvig 16s , gamle ugifte tanter på farssiden, som ble titulert som Mesdames Tantes, hadde bestemt seg for å flykte fra Frankrike. De ville til Roma, så nær paven som mulig, men tantene ble arrestert av en revolusjonær bykomitè på veien. Etter en elegant oppvisning i retorikk og politisk fingerspissfølelse klarte Mirabeau å få løslatt damene, og lettet kunne de reise videre til den hellige byen.
Eller denne: - Marats avis Folkevennen lurte for eksempel på hvorfor Herr Capet, det vil si kongen, måtte ha en spesiell lenestol midt på scenen. s. 156.
denne her: - Mirabeau ble ført hjem, men tilstanden forverret seg hele tiden. Hele Paris fulgte dødskampen. Legebulletinene ble lest opp hver time, folk samlet seg på gaten utenfor huset hans, og ingen vogner fikk kjøre forbi, for at ikke skramlingen skulle forstyrre den syke.
Og sånn kunne jeg ha fortsatt med snesevis av andre eksempler. Å fordype seg i helt uvesentlige detaljer blir drepen for denne leser. Rundt side 160 ga jeg opp, magien var vekke, Lindqvist mistet overblikket og sank til bunns pga trøttendes detaljer som forlaget - ihvertfall - skulle ha beskjæret radikalt. Om boken tok seg opp igjen får jeg nok aldri vite, leselysten bare forsvant, dessverre. En Stefan Zweig, tenker jeg, ville aldri begått lignende feil, det er jeg overbevist om.
Jeg fulgte også veldig godt med i historietimene på skolen, leste atpåtil Grimberg ved siden av, og leste Lindqvist nå med stor interesse! Lindqvist har nemlig dette materialet ekstra som han hadde da han skrev om Napoleon, hentet fra svensk historie. Den gangen ble Bernadottes innvirkning særs viktig, denne gangen er det blant annet svenskenes noe spesielle diplomatkorps som fargelegger historien i høy grad. Den løse og ledige fortellerstilen er som du sier helt ubetalelig; det er bare å ønske seg at Lindqvist fortsetter å gi oss sine perler. Han har skrevet atskillig svensk historie forresten, før han kan vi si har blitt så populær.
Ja, jeg har sett det. Etter å ha sett hva Lindqvist har fått ut av den franske revolusjonen, gleder jeg meg nå til å ta fatt på hans bøker om Napoleon og Columbus!
Sist sett
