Bokelskere.no

Ja, - han liker vel å provosere og sitter nå og koser seg over at vi gikk fem på;)

Han skrev forresten dette at "de" særlig ville høre mannlige forfattere i Aftenposten også. Og han synes tydeligvis at hans tanker om dette er så geniale at han måtte sende dem til to aviser, - du store min, for et markeringsbehov!

Jeg har akkurat fullført "Storm i juni" og kan bare si meg enig i at det var en fantastisk roman! Og jeg mener den står helt støtt på "egne" føtter, men vissheten om hvordan det gikk med forfatteren, gir jo en ekstra dimensjon til verket. Jeg er også mektig imponert over hvordan hun klarte å beholde distansen og se situasjonene fra flere sider mens hun levde midt oppe i dramaet.

Det er et på alle måter stort verk: stort anlagt med et mangefasettert persongalleri plassert i detaljert skildrete omgivelser og med svært sentrale menneskelige problemstillinger i et lett og godt språk, - utrolig bra!

Ja, jeg vet ikke hvem som har sagt noe slik. Jeg har en mistanke om at det har oppstått i idéhistorikerens hode, fordi han gjerne vil at vi skal være så dumme;)

Det påstår idéhistorikeren Kjetil Korslund i Aftenposten i dag, i en kommentar til kulturkjerringdebatten. "Kulturkjerringer tror de blir mer sensitive og får livserfaring av å lese romaner. Det finnes ingen empiri som underbygger dette", skriver han og avslutter med "Hva med heller å leve selv?"

Det er jo ganske frekt da! Hva vet han om våre erfaringer, - det går nemlig an å både skaffe seg livserfaringer og lese;) Og skal man først trekke forhastede slutninger om hverandre, så er det lett å tenke lignende tanker om manglende livserfaring hos en idéhistoriker som holder foredrag om gotikken;)

Takk for at du minnet meg om denne! Jeg merket meg den da den kom, og tenkte at den vil jeg lese, - men så glapp det ut av hodet mitt:) Nå skal jeg skynde meg å legge den i "Skal lese"-gruppen, - sammen med alle de andre;)

Jeg vet ikke helt hvilken bok som er den sørgeligste jeg har lest, - men jeg vet hvilken som er den sørgeligste - mest opprivende forferdelige - som jeg IKKE har lest: "Sofies valg"! Jeg vet den er god, og jeg vet at filmen også skal være bra, men jeg har ikke orket å gå inn i en verden og tilstand hvor en mor under siste krig må velge hvilket av hennes to barn som skal sendes i gasskammer!

Nei, det er bare to bind, - så det er bare å sette i gang;)

Jeg tenker jo stadig at jeg ikke skal kjøpe flere bøker, - jeg har jo så mange på vent, og bibliotekene er fulle. Men det er ikke så lett, og i går så fikk jeg så lyst på en krim som høstlig lesestoff, og da ble det min gamle krimfavorittforfatter Robert Goddards "Usett", - så får vi se når jeg kommer så langt at jeg får lest den;)

Ja, da har du mye å glede deg til!

Nydeleg bok: http://www.miromurr.no/tanz/?p=1992

Godt å høre;)

Jeg setter jo alltid vanligvis særlig pris på at personene i en bok er mangefasetterte og menneskelige, - på godt og vondt;) Men det er vel sånn med romanpersoner som med virkelige personer, at det er noen trekk man tåler mindre enn andre!

Jeg er jo egentlig veldig enig med deg, - men nå opplevde jeg altså å mislike en bok fordi jeg syntes hovedpersonen hadde holdninger som jeg mislikte så mye at jeg mistet interessen for boka! Og jeg tror det skyldes at jeg opplevde dette som forfatterens egne synspunkter, - og det er jo langt fra det samme med Emma og Jane Austen;)

Jeg har kommet i en diskusjon her inne som fikk meg til å tenke på i hvilken grad hovedpersonens holdninger er viktige for at vi skal like en bok. Kan vi like boka, men mislike hovedpersonen? Jeg tenkte først at jeg ikke kunne, men kom på at det kan jeg jo:) Jeg likte "Mordets praksis" av Kerstin Ekman, - men ikke hovedpersonen. Men da jeg i Milan Kunderas "Latteren og glemselens bok" oppfattet den (for meg) usympatiske hovedpersonen som forfatterens forlengede arm, ble det for mye, og jeg mislikte boka!

Er det noen andre som har andre - eller lignende - tanker rundt dette?

Godt forsøk, men du klarte nok ikke å overbevise meg;) Og jeg trodde jeg hadde noe av forklaringen på mitt misbehag, da jeg tenkte at det var viktig for meg å føle sympati for, eller helst like, hovedpersonen i en bok. Men ved nærmere ettertanke stemmer jo ikke det, - jeg likte f.eks. "Mordets praksis" av Kerstin Ekman svært godt, og hovedpersonen der er definitivt ikke noen sympatisk figur. Men, - det som er viktig, er at jeg visste at den figuren var svært fjern fra forfatteren selv, han var rett og slett et imponerende oppspinn, mens jeg følte at Kunderas hovedperson ga stemme til forfatterens egne holdninger. Og det ble bare for kvalmt, - jeg klarte ikke å kose meg hverken over språk eller virkemidler da. - Litt skummelt naturligvis at jeg og styresmaktene i Tsjekkoslovakia misliker det samme, - men jeg vil jo ikke forby boka for det! ;)

Jeg var også innom Tanum på Karl Johan i dag, og jeg ble skuffet! Disse hyllene som gikk helt til taket var jo ikke så fristende å titte i, og jeg synes avdelingen for skjønnlitteratur var liten og forsvant blant alt det andre. Nei, da er Norli i Universitetsgaten langt å foretrekke, - der er det deilig, der! ;-)

Eli og alle stemmene i hodet hennes: Espen, Emil, Erik og prins Eugen i "En dåre fri" av Beate Grimsrud, kommer i hvert fall høyt på min liste!

Gratulerer! :-)

10 her også;)