Bokelskere.no

Jeg har akkurat fullført Milan Kunderas "Latterens og glemselens bok", og jeg må si at jeg sliter med å skjønne hva som er så bra med den! Det eneste må være at jeg blir tvunget til å prøve å finne ut hvorfor den gir meg slikt ubehag, - og det at den vekker ubehag er kanskje nettopp det noen liker? Bakgrunnen for det han skriver er jo Sovjets okkupasjon av Tsjekkoslovakia og undertrykking av intellektuelle, - og det er jo til å bli kvalm av. Men det er noe mer og noe annet, knyttet til forfatterens holdninger, som dels er påvirket av dette, men også dels hans personlige egenskaper uavhengig av dette. Han er jo sterkt tilstedeværende i boken og gir inntrykk av å være en temmelig kynisk og desillusjonert mann som mener han har gjennomskuet det meste, høyt hevet over kvinner og vanlige folk, - som bl.a. liker popmusikk! Han harsellerer også over alle som har lyst til å skrive og skildrer en "grusom" fremtid hvor alle skriver, men ingen leser.

Videre presterer han bl.a. å komme med følgende uttalelser: "... seksualiteten, befridd for den djevelske forbindelse med kjærligheten var blitt en engleaktig enkel glede" (nå vet de som har lest boka, at han heller ikke hadde særlig sans for det engleaktige og antakelig heller ikke enkle, og sexscenene han skildret inneholdt stort sett hverken kjærlighet eller glede).

En annen påstand er: "Det finnes ikke noe mer nedverdigende enn når den sterke flykter for den svake"! Tenk det! Jeg vil si det er mer nedverdigende (for den sterke) at svake flykter for ham! Det eneste som kan rettferdiggjøre en slik uttalelse, er at han med "den sterke" mener den gode og rettferdige, som jo kan betraktes som sterke.

Vel, - boka fikk meg altså til å tenke, og den hadde en del gode iakttagelser og refleksjoner, men like den?

Kan noen være så snill å forklare meg hvorfor den skal være/er så bra, - den ble jo også betegnet som den viktigste boken i Norge i 1980?

JA!! Mer av sånnt:)!

Vil bare takke deg og de andre bidragsyterne så langt for denne tråden:) Lærerikt og gjør meg nysgjerrig på Kundera.

Må si jeg er nokså uenig her, selv om jeg skjønner innvendingene dine. Det fine med Kundera slik jeg ser det, er akkurat det at personen hans er vagt til stede gjennom det meste, gjerne gjennom dels syrlige og desillusjonerte betraktninger som det du siterer.

Bakteppet Tsjekkoslovakia er veldig konkret tilstede i mange av bøkene, og jeg tror dette er grunnen til at mange har klistret magisk realisme-klisteret til denne boken og spesielt senere bøker han har skrevet.

Jeg synes denne boken er beint frem forbilledlig, den er veldig kort og kompakt, men sier veldig mye - eneste innvendingen jeg har er at det kanskje blir litt mye stiløvelse noen steder. Altså at han bruker veldig mange virkemidler, måter å fortelle ting på, som kan forvirre. Men at alt er så godt forent likevel er det jeg synes er det fine med denne forfatteren, og jeg synes han lykkes best i denne.

Jeg oppfattet partiet om grafomanien som du nevner - dagene som menneskeheten vil komme til å kjenne som "dager av universell døvhet" eller noe sånt - og den tilhørende hakkingen på forfatterne som komplett ubrukelige, som en ironisering over okkupasjonsmaktens syn på kulturen, og ikke forfatterens oppriktige mening. Kommunistiske regimer er ikke akkurat kjente for å være progressive på dette feltet, lik alle andre sekter. Det hører med til historien, og hjelper på forståelsen av boken tror jeg, at den sammen med alle andre bøkene hans var forbudt i hjemlandet frem til 89 (denne ble utgitt i 79).

Jeg liker på mange måter språkføringen i denne bedre enn i "Tilværelsens(..)", det er mer behersket, og prøver ikke å gripe over like mye.

Godt forsøk, men du klarte nok ikke å overbevise meg;) Og jeg trodde jeg hadde noe av forklaringen på mitt misbehag, da jeg tenkte at det var viktig for meg å føle sympati for, eller helst like, hovedpersonen i en bok. Men ved nærmere ettertanke stemmer jo ikke det, - jeg likte f.eks. "Mordets praksis" av Kerstin Ekman svært godt, og hovedpersonen der er definitivt ikke noen sympatisk figur. Men, - det som er viktig, er at jeg visste at den figuren var svært fjern fra forfatteren selv, han var rett og slett et imponerende oppspinn, mens jeg følte at Kunderas hovedperson ga stemme til forfatterens egne holdninger. Og det ble bare for kvalmt, - jeg klarte ikke å kose meg hverken over språk eller virkemidler da. - Litt skummelt naturligvis at jeg og styresmaktene i Tsjekkoslovakia misliker det samme, - men jeg vil jo ikke forby boka for det! ;)

Tittelen er jo veldig fin, da - og er på en måte uttrykk for Kunderas særegne metafysikk: I gode stunder har han et blikk på verden som er ironiserende men på samme tid forsonende. Litt som man kunne tenke seg at en høyerestående skapning ville ha sett på alt det vi strever med.

Jeg er enig i at tittelen er forførerisk fin! Men derfor var boken desto mer skuffende;) Jeg tror rett og slett jeg ikke kan noe med den distanserte ironiske stilen han har!

Nei, det er nok riktig at dette ikke er en av Kunderas best forløste prosjekter. Det er mange år siden jeg leste den og likevel sitter det igjen noen enkeltbider fra boka. Det i seg selv har en verdi for meg i alle fall.