Bokelskere.no

Er det mulig?! Det burde du ikke! Jeg gjenleste den nå for første gang siden jeg var ung, og den er fremdeles (synes nå jeg) like poetisk og vakker:) Gi den en sjanse!

Det var i England på 1600-tallet, under Cromwell - tror jeg. Foreldrene ble drept eller fanget, men forvalteren/skogvokteren fikk reddet med seg barna inn i skogen hvor de måtte lære å leve et atskillig enklere liv enn de var vant til. Litt Robin Hood-aktig stemning, selv om jeg altså ikke husker detaljene så godt.

Og mye mindre risikabelt!

Jeg kan egentlig ikke huske noen spesiell, jeg slukte de fleste av dem som er nevnt her. Anne Cath. Vestly kom jo med en ny bok hvert år, men det ble lenge å vente mellom hver;) Jeg var like gammel som Ole Aleksander og fulgte ham og de første Mormor og de åtte ungene-bøkene i en ny bok hver jul, - stor stas;) Men min eldre søster hadde noen av Dimsie-bøkene av Dorita F. Bruce, og de var veldig spennende, de handlet om jenter på en kostskole i England som løste mysterier. Disse kunne jeg lese flere av etter hverandre, og jeg likte dem bedre enn Frøken Detektiv.

Ellers vil jeg også nevne bøkene til kaptein Maryatt (er det sånn det skrives tro?), de var jeg helt oppslukt av, - "Barna i Nyskogen" og "Peter Simple", - utrolig spennende!

Da hadde du nok klart deg:) Da er det verre med meg som i tillegg til å lese, er veldig glad i å bare sitte stille og stirre ut i luften;) Men å være gravid var veldig fint, - jeg husker at jeg tenkte da jeg fikk førstemann at jeg ville ha ti til! Men det ble med to;)

Ja, du ville nok blitt stammens tulling, - eller kanskje Askeladden som satt og rotet i grua;)
For egen del har jeg tenkt at hvis jeg hadde levd i gamle dager, ville jeg vært en elendig gardkjerring, - stikk motsatt av alle heltinnene i bøkene, som alltid var særdeles driftige og flinke og som jeg naturligvis med manglende selvinnsikt identifiserte meg med;) Snille mennesker har da motsagt meg og sagt at hvis jeg hadde måttet, så hadde jeg sikkert klart det bra;) Og det er da jeg begynner å lure: hvis hodet og kroppen min hadde vært tvunget til hele livet å befatte seg med andre ting, så ville jeg kanskje utviklet meg helt annerledes og utviklet evner som nå har ligget i dvale der jeg har sittet med nesen i en bok?

Såkalte "naturfolk" har jo klart seg med sin muntlig overførte kunnskap og egne erfaringer over lange perioder, - helt til de møtte "sivilisasjonen";) Og jeg ville nok vært en helt annen hvis jeg levde under sånne forhold, da hadde jeg jo vært nødt til å bruke tiden på praktiske ting for å livnære meg. Plasser meg i en naturalhusholdning nå, og jeg hadde gått fort under!

Men det er litt fascinerende å prøve å tenke hva jeg ville gjort hvis jeg ikke hadde bøker. Og enda mer hvem jeg ville blitt! En helt annen, rett og slett. Jeg kan av og til tenke at jeg bruker for mye tid på lesing, at jeg heller burde bruke den på andre, mer kreative eller praktisk rettede ting. Men hvis jeg ikke hadde brukt så mye av min tid på å putte andres tanker inn i hodet og fordøye dem, ville jeg jo hatt et helt annet utgangspunkt,utviklet andre ferdigheter og kanskje sanset verden og tatt den inn over meg på en annen måte!

Jeg ville antakeligvis hatt mer velstelt hus og hjem og hage, og så hadde jeg kanskje laget ting av garn med fine farger eller malt eller tegnet. Også hadde jeg kanskje vært i (enda) bedre fysisk form, og kanskje hatt større kunnskaper om naturen gjennom egen observasjon. Og så hadde jeg nok vært mer sosial ...;)

Blitt kreativ og skrevet dem selv;)

Nei, men jeg har gjort det flere ganger, og så hender det at jeg tar den frem titter på den og leser begynnelsen:)

Har du en bok som alltid dukker opp i hodet ditt på denne tiden? Det har jeg, og det er begynnelsen av "Folket på Innhaug" av Anne Karin Elstad:

Året 1809.
Gjertrud, matmora på Innhaug, sitter på burstrappa og lar syn og tanker fare. Maikvelden ligger skimrende og røykblå over fjellbygda. Gardene luter tjærebrune og solsvidde i slake lier ned mot elva som snor seg gjennom dalbotnen. Kveldshimmelen har ennå en svak rødtone over fjellheimen i vest.
Det har vært en velsigna god vår. Mai har vært mild og fin, med skiftende regn og sol. Et lint småregn de siste dagene har satt fart i voksteren. I dag skein det opp med sol, og det anger av grosvart mold og skirt grønt. De nysådde åkerlappene tegner seg som svarte ruter mot nysprunge bjørk og eng. Gud gi det måtte vare, og Han fri bygda fra frostnettene.

Jeg tror noe av grunnen til at dette sitter så fast, er at jeg første gang attpåtil leste boken i mai. Og tanken på denne innledningen dukket opp i år også, mens jeg sto der på hodet i mitt lille bed;)

Ja, og nettopp den selvmedlidende mangel på forståelse av det annet kjønn har nok også forsterket at Hamsuns mannlige hovedpersoner ikke alltid har stått så høyt i kurs;) Og så har vi jo Glahns forhold til Henrietta og Eva, da;)

Og nå har jeg fullført Pan for ørtende gang, og det er bare én ting å si: Det ER en fantastisk roman! Og det er med stor glede og lettelse jeg sier det, for etter forrige gangs lesing (en gang på 70-tallet;)) satt det nok igjen en liten irritasjon over Hamsun og disse sære mannspersonene hans. Men nå er jeg blitt eldre og mer forståelsesfull, og jeg kunne uhemmet nyte boken!

Det der kunne du også lagt inn under "En bok med historie":) Morsomt!

Jeg har gjenlest denne nå, og dessverre må jeg nok innrømme at jeg ikke ble like fascinert av den nå som sist. Jeg tror nok at det dels har noe med alder å gjøre, og dels at sommerens hendelser og den pågående rettssaken har vaksinert meg mot unge menn som går seg bort i sin egen hjerne og fabulerer om rettferdiggjøring av drap:(