Bokelskere.no

Marianne Storberg har tidligere skrevet en doktoravhandling om vennskap mellom menn på 1800-tallet, bassert på bevarte brev. Denne boken bygger på (noe av) det stoffet hun da fant, en brevveksling som involverer Halfdan Kjerulf, broren hans Hjalmar Kjerulf, Hans Gude og Welhaven, - samt et avgjørende brev fra Betsy Anker;) Boken er skrevet som en roman, og hun sier selv i etterordet: "Romanformen stiller sine egne krav, og jeg har tatt meg store friheter i mine fortolkninger."

Da jeg begynte å lese boken var jeg ikke klar over at den var en roman, - jeg trodde den ville bygge mer direkte på brevene og med utfyllende biografiske opplysninger innimellom. I begynnelsen ble jeg derfor skuffet og litt irritert, egentlig misliker jeg at forfattere fremstiller autentiske personer sett innenfra. Dessuten var jeg sterkt kritisk til at hun hoppet frem og tilbake i tid, hun begynte nesten på slutten, - denslags misliker jeg. Men, - så måtte jeg bare gi meg over! Jeg ble overbevist om at forfatterinnen visste hva hun skrev om, - og hvis ikke, diktet hun veldig godt! Hun fører oss med stor overbevisning inn i denne verdenen (Christiania og Tyskland rundt 1845) og får oss til å skjønne bedre hvordan det var å være ung og forelsket på den tiden, i et borgerlig miljø, - og ikke minst hvordan det var å være kunstnerspirer, og attpåtil med tuberkulosespøkelset hengende over seg! Det er en gripende historie hvor vi føler vi kommer under huden på de involverte.

Ett lite pirk må jeg likevel komme med. Jeg reagerer når hun lar personer fra den tiden si "hadet" (i ett ord) og telle til nittini, - det ville gi en riktigere tidsfølelse hvis de sa "farvel" og talte til ni-og-nitti!

Mitt siste "bokkjøp" var i dag, da jeg lot være å avbestille Månedens bok i Den Norske Bokklubben: "Mårbacka-trilogien" av Selma Lagerlöf, - den gleder jeg meg til kommer i postkassen! :-)

Jeg koste meg med Wodehouse (beklager tidligere feil skrivemåte, - tror jeg;)) som ung, men det begynner å bli lenge siden;) Jeg tror sannelig jeg skal kaste meg over ham neste sommer, - han står også på hytta:)

Å, men Sayers er i en helt annen klasse enn George, - ikke så detaljert utmalende!

Lord Peter er jo ikke akkurat noen Bertie Wooster, men det er f.eks. noe med dette å ha sin egen tjener som står last og brast meg en;)

Og Elizabeth George har "stjålet" litt både fra James og fra Sayers, - bl.a. at helten er adelig. Men Sayers bøker utspiller seg merkbart i en annen tid, - og med en helt fra "the upper-upper class" som får en til å tenke litt på Woodhouse og Wilde:)

Og i 2010 kom Kerstin Ekman med "Mordets praksis" hvor hun "går i dristig dialog med de evig aktuelle spørsmålene i Hjalmar Söderbergs Doktor Glas" - som det står bakpå boken;)

På hytta har vi stående noen av Dorothy L. Sayers kriminalromaner fra mellomkrigstiden, og jeg har akkurat storkost meg med gjenlesing av "Cloud of Witness". Alle elskere av engelsk krim som ikke har lest hennes bøker om gentleman-detektiven Lord Peter Wimsey, har her en uoppdaget gullgruve, - språket, plottet og personskildringene er eminente.
Sayers er en av de største engelske krimforfatterne og både P.D. James og Elizabeth George har latt seg påvirke av henne. Her kan man lese mer om henne og bøkene hennes.

"Perle" er jo et veldig sterkt krav, men jeg vil slå et slag for Marianne Fastvolds "Død som en dronte" som kom ut i 1994, - en rørende og morsom-absurd fortelling om en kvinne som alltid har ofret seg for familien og som plutselig befinner seg innelåst på et stort kjøpesenter hvor hun begynner et nytt liv (fritt etter hukommelsen!). Anbefales!

Veldig god oppsummering, som særlig bør leses av alle dem som ikke har lest "Nattens brød"!

Det er gjort! :-)

Og nå har jeg sett den nye Gatsby-filmen og synes den ikke på noen måte kommer opp mot den første, bortsett fra at jeg synes Daisy virket mer sympatisk her;) Men jeg må nesten le, kritikken i Aftenposten gikk bl.a. på at Robert Redford var en dårlig Gatsby, - mens jeg oppfattet det som om Leonardo DiCaprio gjorde hva han kunne for å ligne Redford, - og han er en flink skuespiller;) Og også denne filmen ble melankolsk på slutten, - det skulle bare mangle! Men lenge var den jo nærmest en masete komedie, også med denne moderne musikken til, - nei og nei!

Jeg hadde den nok ikke som pensum (kan ikke huske det), men leste den mange ganger som ung, det var en av mine favoritter blant Borgens noveller. Novellesamlingen hans har vært omtalt andre ganger her inne, særlig i forbindelse med "Bestefar er en stokk" og "Fra en født forbryters dagbok".
Nå er det veldig lenge siden jeg leste "Elsk meg bort ...", og jeg tør ikke si hva jeg synes om den i dag, men som ung syntes jeg den var fin og fascinerende, men også litt skremmende ...
Jeg tror sannelig jeg får finne frem Borgens noveller igjen;)

Da skjønner jeg virkelig at jeg er nødt til å lese LHB!!! Og Paul Lorck Eidem tror jeg heller ikke jeg har fått med meg, hverken som forfatter eller som omtalt her inne.
Nå kom jeg plutselig på en bok i mine foreldres hyller, "De og vi" (el.l) tror jeg den het. Det eneste jeg husker er at bokens kvinnelige hovedperson hadde vasket håret selv, og resultatet var så forferdelig at hun styrtet avgårde til sin friserdame, og de gråt begge over dette påfunnet og hun lovet å aldri gjøre det mer .... ;)

annelingua, kjenner du Lill Herlofsen Bauer, som MiaMaria omtaler her? Som du ser nederst, tenkte jeg på deg da jeg hørte om den;)

Da har du noe å glede deg til, - de er veldig bra! Jeg har lagt inn bøkene enkeltvis, og skrev en liten kommentar til Norahs innlegg om "Det vokser et tre i Mostamägg". Jeg holder nå på med tredje bind og skal avgårde på biblioteket og låne det fjerde;) Og jeg har hatt første bind om taterne stående i hylla, så jeg skal nok ta for meg det etter at denne har fått sunket inn, - det kan kanskje bli litt mye på en gang.

Takk skal du ha, - den høres helt herlig ut;) Lurer på om annelingua kjenner den, - hun elsker sånne bøker:)

Her er en lenke til alt det jeg - og andre - har skrevet om denne boken her inne;)

Jeg husker også veeeldig lite, - kanskje det er tid for litt gjenlesing;)

Nei, det høres mer ut som om det er å glede seg over noe. Jeg trodde først at det kanskje var en høflighetsfrase tilsvarende "(det) gleder meg" som tidligere ble brukt når man hilste på noen, - men det var det altså ikke:)