Fra tid til annen kom et emosjonelt lynglimt, og så - fortsatte vi å danse.
Jeg tror ikke jeg virkelig så folk da, annet enn underordnet mine egne behov. Det er først nå, i tilbakeblikk, at jeg forstår det, men den gangen levde jeg i en skinnende dis som flyttet seg og blafret i overensstemmelse med mine ønsker. Det er naturligvis bare en beskrivelse av å være ung.
Og vitsene våre, utenfor de formelle møtene, sto i motsetning til det vi sa og mente vi trodde på. Det er fra den perioden av mitt liv at jeg vet hvordan jeg skal legge merke til vitsene folk slår. En litt ondskapsfull tone, en kynisk klang i en stemme, kan i løpet av ti år ha utviklet seg til en kreft som har ødelagt en hel personlighet. Jeg har sett det ofte, og mange andre steder enn i politiske eller kommunistiske organisasjoner.
... Thomas Mann, den siste av forfatterne i gammel forstand, som brukte romanen for å komme med filosofiske betraktninger om livet. Poenget er at romanens funksjon later til å være i ferd med å bli en annen; den er blitt en utpost for journalismen; vi leser romaner for å få informasjon om livsområder vi ikke kjenner [som .....]. Vi leser for å finne ut hva som skjer i verden. Én roman av fem hundre eller tusen har den egenskapen en roman skulle ha for å være en roman (nemlig det å være filosofisk).
Apropos Shakespeare, så kan jeg veldig anbefale Inger Merete Hobbelstads essaysamling "Å leve med Shakespeare", der hun presenterer en kortversjon av ti av hans stykker og samtidig kobler dem til diverse senere kulturuttrykk og egne opplevelser, - en personlig, klok og morsom bok, som det står på baksiden.
I år er det 100 år siden denne vakre lille boken ble gitt ut første gang, og Gabriel Scott-Selskabet har satt i gang en kronerulling for å få utgitt en illustrert utgave i år. De som er interessert i å lese mer om dette, eventuelt bidra, kan lese mere her.
Sjeldent har jeg brukt så lang tid på å lese en bok som akkurat denne. Vel er det mange sider å vende, men det var ikke årsaken til mitt tidsforbruk. Denne boken er så sterk, og jeg brukte vanvittig lang tid på å fordøye alle inntrykkene man sitter igjen med. Det er en bok utenom det vanlige, det er vanskelig å beskrive den uten å komme med en masse tåpelig, oppbrukte lovprisninger, men det er virkelig en bok av de sjeldne. En slik som man husker resten av sitt liv, og som utvider sinnet ditt og endrer måten du ser på folk du møter. Hvem vet hvilke historier de i vår omgangskrets egentlig bærer på?
Dette er nok en av de bøkene jeg husker best fra 2017, eller sagt på en annen måte; en av dem som satte mest avtrykk hos meg. Jeg liker veldig godt Engers måte å ordlegge seg på, hun forteller historiene sine rolig, uten for mye dikkedarier og skaper sterke og troverdige karakterer og historier. Det er beskrevet mange gode opplevelser mellom mennesker, og i en setting som er lett gjenkjennelig for mange.
Og det ser ut som om det var en "gullbok", - mimre, mimre, selv om jeg ikke har lest akkurat den :-)
"Egentlig" leser jeg "Her hos de levende" av Levi Henriksen, en veldig passende oppfølger etter "Av lys er du kommet" av Britt Karin Larsen, - de foregår på en måte i samme univers.
Men så har det seg sånn at jeg også jobber med bildene mine fra en tur til Skottland og Orknøyene i høst, og i den forbindelse begynte jeg å lese litt i "Orkneyinga Saga" som viste seg å være både lettlest og fascinerende og som også berører Norges eldste historie. Og om kveldene ser jeg "Outlander" på Netflix, - en serie som utspiller seg i det skotske høyland på 1700-tallet. Så mentalt er jeg en tur tilbake til Skottland og Orknøyene for tiden, og oppvekstskildringen fra de hedmarkske skoger får vente litt.
Wow, - takk! "En av bokelskerne det er verdt å lytte til", - you made my day! :-)
Da har du mye å glede deg til, annelingua!
Ja, sannelig ser det ut som om det må være Amik hos indianerne, - tusen takk skal du ha!
Takk skal du ha, - jeg skal sjekke det ut! :-)
Er det noen her som kan huske noen barne(pike)bøker som handlet i fangstmiljø i Alaska eller Canada og som kunne leses rundt 1960? Det kommer av og til noen inntrykk fra dem fallende ned i hodet mitt, - men jeg husker dessverre ikke mer!
Her har du vel innledningsvis fått med omtalen av en annen bok?
Har det fremmede sin egen trygghet, fordi det er uten minner, kan selv mangelen på tilhørighet ha en trygghet tilhørigheten ikke har?
Å kunne avstå fra et mål er også en frihet, er det ikke? Kanskje noe som kan føre til andre ting som gir større glede?
Slik de kristne tror at de en gang skal bli ønsket velkommen til himmelen, liker jeg å tro at de som ikke hører til noe sted en gang skal komme en plass hvor noen blir glade for å se dem.
Jeg ser at jeg er ganske slepphendt med seksere og femmere, - jeg leser bare bøker jeg liker! Den eneste som av meg fikk dårlig karakter (4!) var "The Underground Railroad" som ikke svarte til forventningene.
Året startet med at jeg avsluttet det siste bindet i Napolikvartetten til Elena Ferrante. Hele kvartetten var en gigantisk opplevelse som imidlertid for mitt vedkommende satte mer preg på leseåret 2016. Av årets leste bøker vil jeg særlig fremheve de tre bøkene til Roy Jacobsen fra Helgelandskysten, - de to første leste jeg om igjen, mens den siste, Rigels øyne, var også en av årets største leseopplevelser.
Men det er også to bøker til som må nevnes. De har begge satt dype spor, kanskje fordi de har blitt lest som "oppfølgere" etter reiser og på den måten har vært med på å utvide reiseopplevelsen. Det er Axel Munthes "Boken om San Michelle" som jeg leste etter å ha vært i villaen hans på Capri, - en fascinerende bok av en like fascinerende mann, og George Mackay Browns "Winther Tales", - tidløse fortellinger fra Orknøyene.