Bokelskere.no

Trilogi også, - så gøy! Ellers skriver Mytting i etterordet at historien om søstrene og klokkene er inspirert av gamle sagn som er nedtegnet.

I går avsluttet jeg Søsterklokkene av Lars Mytting, og jeg var så langt inne i den verdenen at jeg nå har litt problemer med å gå inn i en ny. Som en forsiktig overgang bruker jeg George Mackey Browns Letters from Hamnavoe, en interessant og stemningsskapende bok som består av små rapporter fra Stromness på Orknøyene på 1970-tallet. Jeg var på Orknøyene i fjor og ble så fascinert at det er deilig å komme tilbake dit, og det kan jeg gjøre ved jevnlige "småturer", - boken ligger klar ved siden av meg. Ellers skal jeg vende tilbake til Snorre som jeg har som prosjekt å komme meg gjennom, og det har vært mye morsommere enn jeg trodde! Du verden, så mye vi egentlig vet (noenlunde!) om Olav den helliges liv, - jeg gleder meg til Tore Skeies Hvitekrist som jeg håper å få til jul! Dessuten har jeg begynt å lytte til lydbøker via Fabel, og der er jeg i gang med Carl Frode Tillers Begynnelser som jeg lytter til mens jeg strikker babyteppe til et ventet barnebarn. Jeg har lest de to første Innsirkling-bøkene og var veldig begeistret for dem, - denne virker også god, men ganske deprimerende.
Så nå er også jeg i gang med å lese flere bøker på en gang, - det går greiere når man er pensjonist.

Jeg var ikke klar over at det var planlagt et bind nr. to, og syntes det var så rart at vi ikke hørte noe mer om vevnaden og den rare kisten. Nå gleder jeg meg til fortsettelsen!
Ellers kan det jo være Mytting var litt kjapp med å plassere en slimete tang i fødestuen i 1880, men han fikk ihvertfall anskueliggjort noe som var en realitet ikke mange årene før.

Ja, - da er vi jo enige ;-)

Siden du spør, - jeg tror vevnaden er i den korte, brede kisten som det ikke dunket i, der vel også de to sammenvokste søstrene ligger.

Lars Mytting har klart det igjen, og jeg har kost meg glugg ihjel! En liten stund i begynnelsen var jeg litt skeptisk og sukket over at dette hadde jeg da lest før: historien om nypresten og bondejenta, - men jeg skal hilse og si at historien fort tok av fra klisjéen! Jeg har også med årene utviklet en viss skepsis til historiske romaner og undrer meg ofte over om det som fortelles kan stemme. Men her skjønte jeg fort at forfatteren var på trygg grunn, og jeg ble i steden veldig imponert over all kunnskapen som veltet frem, om alt fra stavkirkenes konstruksjon til kunstnerkretser i Dresden og til Kvinneklinikken i Kristiania! Midt i alt det realistiske er imidlertid forbindelsene til fortiden svimlende tilstede, og det er også helt etter min smak! Noen ganger synes jeg nok disse overnaturlige forbindelsene ble i overkant virkelighetsnære, men jeg svelget det glatt, - det er en fantastisk historie! Innimellom gikk tankene mine til Falkberget, både på grunn av konstellasjonen sterk bondejente – prest – tysker og den glidende overgangen mellom drøm og virkelighet. Falkbergets verden var jo på Røros, mens Myttings er i Gudbrandsdalen, og for en som kjenner litt til språket og dalføret er det så deilig å bli tatt med dit! Jeg gir terningskast seks!

Takk for at du gjorde meg oppmerksom på at Peter May har kommet med en ny bok fra Hebridene, - den er nå lagt til i "Skal lese" :-)

Jeg har nå gjenlest (egentlig hørt) Synnøve Solbakken for første gang på over femti år, og jeg må bare si at jeg hadde stor glede av det! I en anmeldelse her inne blir boken nærmest avskrevet fordi den ikke er aktuell i dag, men jeg setter stor pris på bøker som nettopp gir oss innblikk i forgangne tider og som blir sett med datidens øyne og skildret med datidens ord. Det var rett og slett deilig å høre det gammelmodige språket (som var radikalt i en bok dengang!) og interessant å få innblikk i seder og skikker blant bondestanden anno 1850, og – ikke minst – også her å oppdage sannheten i Sigrid Undsets ord om at seder og skikker endrer seg, men ikke menneskehjertene. For det er jo de som ligger i grunnen her, Torbjørns og Synnøves hjerter, et evig eksempel på (litt) bad guy og snill pike. Men vi treffer jo også andre, gjenkjennelige typer, skarpt sett og skildret av Bjørnson, og jeg stopper ikke å undre meg over hvor like menneskene på mange måter er opp gjennom århundrene. Møtet mellom de to familiene fra Granlien og Solbakken på kirkebakken mot slutten av boken er mesterlig skildret! Jeg satte stor pris på boken og gir den terningkast fem.

Da vil jeg anbefale Tore Skeies Jomfruen fra Norge som jeg ga terningskast seks. Her er hva jeg skrev om boken den gangen:

Dette var storveis!!!
Jeg leste også den forrige boken til Tore Skeie, "Alv Erlingsson. En adelsmanns undergang", med stor glede, men jeg synes nok denne langt overgikk den! Antakelig fordi den handler om personer fra middelalderen som jeg vet litt om: Håkon 5. Magnusson, som bygget Akershus, hans dronning Eufemia og deres eneste datter Ingeborg som ble gift med en svensk hertug ... Og så viser det seg at jeg visste jo ingen ting! For du verden, hva som skjedde i Norge, Sverige og Danmark i årene ca. 1300-1319, - det var spennende som en ekte ridderroman, - hvilket det jo også er;)
Tore Skeie gjør en kjempejobb ved å få fortalt om det politiske spillet og den militære strategien på en lettlest og forståelig måte, og slik at jeg faktisk klarte å holde rede på alle involverte personer. Men i tillegg til det formidler han også kunnskap om livet i middelalderen, gjennom skiftende årstider og i forskjellige landskap, man ser det hele for seg og lærer mye. Det spennende handlingsforløpet - jeg har sittet med hjertet i halsen - har han ikke funnet på selv, det har faktisk skjedd, - og det er jo nesten som en kriminalroman!
I tillegg må jeg legge til at det er en av de estetisk vakreste bøkene jeg har lest, det har vært en sann glede å ha den liggende på stuebordet! Bokbindet er vakkert som et gammelt kunsthåndverk, - men siden det ikke nevnt hvor det er hentet fra, går jeg utifra at det er laget i vår tid, - all ros til Øystein Vidnes!
Det er sjelden jeg føler at en roman har lært meg så mye som denne, og på en så god og inspirerende måte. Anbefales!

Takk for langt og reflektert svar! Det ser nesten ut som om jeg blir nødt til å låne boken for å se hva slags stemme Hilda "egentlig" har, dvs. hvordan jeg oppfatter den.
Og det var egentlig veldig galt av meg å bruke ordet "traurig" om Hildas liv, - det var ikke det for henne, det var slik hun ville ha det og valgte det! Og man skal være så forsiktig med å trekke konklusjoner om andres liv utifra egne oppfatninger, - faktisk en av mine kjepphester som jeg her altså red rett i mot! Cecilie Enger klarte jo nettopp å fremstille livet hennes slik at det ble helt riktig for Hilda utifra hvordan hun var, - men jeg må nok innrømme at for meg virket det livet, og derfor boken, litt "traurig".

Jeg har lest et sted at Cecilie Enger liker å gå inn i særegne kvinneskikkelser og prøve å forstå og skildre dem. Det gjorde hun med fotografen Ellisif Wessel i «Himmelstormeren» i 2007, og det gjør hun med Hilda Cooper i «Kammerpiken» fra 2011. Det er et veldig spesielt miljø og kvinnesinn vi blir ført inn i her. Hilda Cooper kom til Norge som dronning Mauds kammerpike i 1926, og hun ble boende på slottet også etter dronningens død og til hun selv døde i 1992! Hennes livsoppgave var å tjene dronningen ved å ta hånd om hele hennes garderobe og sørge for at hun til enhver anledning hadde et passende antrekk. Man skal ha et ganske spesielt sinn og innstilling for å vie hele sitt liv til en slik oppgave, selv lenge etter at det egentlige objektet for omtanken var borte. Skjønt det var egentlig ikke dronningen som fikk hennes hovedomtanke, det var vel så mye klærne i seg selv, - stoffene, fargene, tilbehøret og systemet de ble oppbevart i. Jeg tror man vil kunne kalle henne en kvinnelig nerd på det området, - av en eller annen grunn har jeg inntrykk av at den betegnelsen oftest brukes om gutter med mer teoretiske interesser. Cecilie Enger klarer faktisk å gå inn i Hilda Coopers sinn og skildre henne sånn at vi på et vis forstår henne. Og hun gir oss også en skildring av tjenerskapets liv på slottet som bringer tankene til Downton Abbey og ikke minst til «Resten av dagen», - og det midt i Oslo!
Jeg hørte boken som lydbok (hoppet på gratistilbudet til Fabel!) hvor Gisken Armand leste. Hun ga Hilda en litt hard og «firkantet» stemme, og jeg lurer på om Hilda hadde fremstått litt annerledes for meg hvis jeg hadde lest den selv, - hadde hun virket mer forsiktig? Det er vanskelig å si når man ikke har teksten foran seg, men det er en interessant tanke, hvor stor betydning en opplesers stemme har for hvordan man opplever personene. Men Gisken Armand hadde nok lest boken og visste hva hun gjorde!
Boken ga en interessant skildring av et spesielt sinn og liv, men det var jo ganske traurig, og den klarte ikke å gripe meg mer enn at jeg lar terningen ende på fire, etter å ha vippet mot fem.

MEN, etter å ha tenkt meg om en gang til, høyner jeg til fem! Enger har klart det hun satte seg fore, å forstå og forklare hvordan noen kan velge å leve et slikt liv, - at det var traurig, har jo ikke noe med kvaliteten på boken å gjøre!

... som var veldig bra!

1,80 :-)

Den tittelen hadde jeg på russekortet mitt, - jeg var 1.80 høy

Jeg har hørt denne boken som lydbok, og i og med at det er mye dialoger i den, både ytre og indre, opplevde jeg den nærmest som et skuespill. Å lytte til disse samtalene er en grei måte å bli revet med på, de trigger en slags «kikkerlyst» og nysgjerrighet i meg. Gjengivelsen av livet til en typisk norsk hovedstadsfamilie anno ca. 2017 er god, men den blir fort litt for gjenkjennelig og kjedelig. Selve temaet er interessant; det dreier seg om hvordan de forskjellige familiemedlemmene opplever at familien de alle har vært en del av, oppløses, - hvilke roller de har hatt i familien og hvordan de nå opplever og lever sine liv, inkludert deres syn på kjærlighet og faste forhold. Til tross for presise og gode skildringer av personene blir det for meg i overkant mye sutring og sammenbrudd, - jeg ventet vel enten på at de skulle ta seg sammen, eller på at forfatteren på et eller annet vis skulle løftet historien litt. Dette siste sagt uten at jeg helt skjønner hva det skulle vært, men det hele ble litt for motløst og hverdagslig for meg.

Dette var en utrolig fascinerende bok, - «utrolig» fordi jeg skal innrømme at jeg fryktet at 400 sider om vår fjerne forhistorie kunne bli vel tørt og kjedelig, men så feil kan man ta! Med utgangspunkt i det forskerne nå vet om genetikk og DNA'er, supplert med arkeologiske opplysninger, har den svenske vitenskapsjournalisten Karin Bojs skrevet en lettfattelig bok om sine – og våre – forfedres utvikling og forflytninger de siste 54 000 årene. Den personlige vinklingen med å følge familiens DNA-spor langt tilbake, kombinert med jakten på opplysninger og hennes egen nære slektshistorie, gjorde boken nærmest til en utvidet «Hvem tror du at du er»-historie, - veldig artig og interessant! Det er de store linjer som trekkes opp, både kronologisk og geografisk, og den følelsen av et utvidet overblikk som man da får, er nesten litt euforisk. Samtidig er det jo så fascinerende at dette overblikket skapes via de ørsmå detaljene!
De som har greie på emnet (eller emnene, for de fleste forskere arbeider jo innenfor hvert sitt lille område) vil sikkert finne ting å kritisere. Selv synes jeg nok at de siste 2000 årene ble behandlet litt raskt, folkevandringstiden f.eks. feide hun veldig raskt over, - men i et spenn på 54 000 år var jo den forsvinnende liten! Jeg kan bare slutte meg til Erika Fatlands omtale i Aftenposten: «Folkeopplysning på høyt nivå ... Sjelden har jeg lært så mye av én enkelt bok.»

I etterpåklokskapens lys ser jeg jo at jeg har uttalt meg om noe jeg ikke har greie på! Jeg vet jo ikke om forfatterinnen har skrevet en bok som egner seg for dem som ikke kjenner Sigrid Undset og hennes forfatterskap! ;-)

Jeg blir visst aldri ferdig med Sigrid Undset, - en fascinerende og beundringsverdig dame det er vanskelig å bli helt klok på. Etter å ha lest tre biografier om henne (av henholdsvis Gidske Anderson, Tordis Ørjaseter og Sigrun Slapgard), samt lest de fleste av hennes hovedverk og besøkt Bjerkebæk diverse ganger, kunne jeg ikke dy meg, men kastet meg også over denne lille boken med den fascinerende tittelen!

Det er en liten og hendig bok med korte kapitler, og forfatterinnen takler godt det vanskelige oppdraget hun fikk: å skrive kort om Sigrid Undsets forfatterskap, både for dem som ikke kjenner det fra før, og for dem som kjenner det, - og det klarer hun! Selv om jeg kjenner igjen noe i alle kapitlene, er mye gått i glemmeboken, og jeg blir også presentert for stoff som er nytt for meg. Og selve vinklingen er jo også ny, kapitlene er mer tematiske og de fleste tekstene er knyttet mer opp til Undsets tanker og bøker enn til hennes livsløp, og de er presentert og vurdert av en ny stemme, - og til og med skrevet på Bjerkebæk! Veldig godt gjort, - og det ga meg lyst til å finne frem Kristin Lavransdatter, igjen!

Jeg falt helt for denne gode, interessante og lærerike boken! Inger Merete Hobbelstad har skrevet ti essays om ti av Shakespeares stykker der hun imponerer med sine kunnskaper om Shakespeare og Shakespeareforskningen og med sin evne til å borre seg inn i personenes sinn samtidig som hun ser de store linjer. Hun gir en lettfattelig – og for min del svært nødvendig – gjennomgang av handlingen i det enkelte stykket, mens hun underveis øser på med historiske og litteraturhistoriske tilleggsopplysninger, trekker paralleller til både politikk og kultur gjennom fire hundre år, samt til sitt eget liv. Hun skriver så lett og beveger seg så elegant gjennom hele dette tidsrommet, at man føler at verden utvider seg og at man forstår litt mer.
Boken er tykk, men den kan enkelt og med fordel leses over lang tid, – hvert av de ti kapitlene er på 40-50 sider og kan leses enkeltvis, – jeg har brukt over ett år på den og vurderer nesten å begynne på nytt igjen. Anbefales!

Dette er en omtale av hele Hong Kong-trilogien som jeg merket meg her inne fordi den fikk så god omtale, - men jeg kan dessverre ikke si meg enig.

Den første boken, «En ulastelig mann», syntes jeg var grei nok, skjønt ikke så bra som ventet, men jeg ga den en femmer på grunn av det tidsbildet den ga, samt opplysningene om hvor forferdelig oppvekst de britiske imperialistenes barn fikk når de ble sendt «Home».
Jeg syntes imidlertid det var mye uforløst og uforklart i den, og satte min lit til at det ville bli rettet opp i den andre boken, «En trofast hustru». Det opplevde jeg dessverre ikke, kanskje fordi jeg hadde trodd at vi her skulle bli bedre kjent med den kvinnelige hovedpersonen og hva som gjorde henne så fantastisk som det stadig ble sagt. Men det ble med påstandene, og derfor fikk den bare terningkast fire.
I tredje bind, «Venner til sist», kommer vi nærmere inn på andre i ekteparets bekjentskapskrets, og vi får igjen en skildring av tøffe oppvekstvilkår før og under krigen, - i England denne gang. Og det er nok disse barndomsskildringene som er det beste ved bøkene, samt skildringen av det engelske landskap og hverdagsliv. Dette holdt imidlertid ikke nok på min interesse, - jeg kjedet og ergret meg mer og mer og var lykkelig da jeg var ferdig og kunne gi den terningkast tre.

Jeg kan vel si at jeg rett og slett ikke likte Jane Gardams språk og skrivestil. Fortellermåten hennes var like svevende og forvirret som hovedpersonene var på sine gamle dager, - kanskje det er en god skildring av hvordan man blir i hodet når man blir gammel nok, men jeg vil ikke være der, - ennå;-) Fortellingene hoppet frem og tilbake i takt med mimringen, og tidsplasseringen var ikke helt klar bestandig, - veldig forvirrende! Samtidig består teksten av mange tanker og samtaler som presenteres i korte, løsrevne setninger, - men det er kanskje noe av poenget, at det var slik samtalene foregikk i det miljøet. Det ble i det hele tatt altfor mye direkte tale og gjentatte tanker uten at vi av den grunn ble bedre kjent med personene, - for meg ble de bare noen pappfigurer.