Bokelskere.no

Denne boken omtales på omslaget som «En av dansk litteraturs smukkeste og mest tragiske kærlighedshistorier».

Jeg ble imidlertid først kjent med den da jeg så en filmatisering på slutten av 80-tallet, - en film som egentlig heter det samme som boken, men som i Norge da ble kalt «Katinka» etter hovedpersonen. Det var en film som gjorde dypt inntrykk på meg og har blitt stående som en av de beste og mest rørende filmer jeg har sett! Og det var nok ikke så rart, for i tillegg til å bygge på den kjente danske forfatterens historie, var det Max von Sydow som sto for regien, Klaus Rifbjerg som hadde skrevet manus, den kjente Bergmanfotografen Sven Nykvist som filmet, mens Kurt Ravn, som noen av oss kjenner som «Røde» i Matador, hadde den mannlige hovedrollen, - et stjernelag! Jeg bør nok her også nevne den kvinnelige hovedpersonen, Tammi Øst, som leverte et inntagende spill, men for meg er hun dessverre ellers et ukjent navn.
Jeg strevde lenge med å få tak i en video av filmen, og rundt årtusenskiftet kom jeg over den i en bruktbutikk i Danmark, og lykken var stor! Men etterhvert gikk videospilleren min i stykker og filmen i glemmeboken. Et nylig besøk i Danmark minnet meg imidlertid på den, og nå fant jeg den på dvd via nettet, riktignok ikke i Norge, men i Danmark hvor den er utgitt i serien Nordisk Film Klassikere. Og gjensynet var så vellykket og stort at jeg ble inspirert til å kjøpe boken, som jeg tidligere bare hadde lånt på biblioteket.

Fortellingen ble først utgitt i 1886 som en av flere i boken «Stille Eksistenser», men på grunn av sin popularitet ble den utgitt separat allerede i 1898. Den boken jeg nå kjøpte, er et opptrykk av en utgave fra 1911, så jeg leser et alderdommelig dansk, men det går stort sett bra og er med på å gi historien det riktige steds- og tidskolorittet.

Som man forstår av tittelen på den boken som historien først ble utgitt i, «Stille Eksistenser», så er dette en skildring av tilsynelatende stillestående liv, - så fjernt fra vår tid som tenkes kan. De leves på den litt høyere sosiale rangstige på den jyske landsbygd for rundt 140 år siden, der dagens høydepunkt var å gå på stasjonen og se dagens tog komme og gå, slik forfatteren i forordet forteller at han selv hadde gjort. Der forteller han også hvordan denne historien oppsto i hodet hans med utgangspunkt i et kvinneansikt han en gang hadde sett i vinduet på en stasjonsbygning han reiste forbi, et syn han ikke kunne glemme. Slik vokste Katinka og hennes liv og skjebne frem til å bli en vemodig og rørende historie, bygget på menneskekunnskap og med en skarp iaktagelsesevne, - det siste bringer også litt humor inn i historien. Bang benytter seg av antydningens kunst når han skriver, det er gjennom de små bevegelser og bemerkninger historien fortelles, - på en like stille måte som livene leves.

For en som meg, som er over gjennomsnittet interessert i kulturhistorie, er Bangs skildringer et funn, og boken kan anbefales til alle likesinnede, - samt til alle dem som har sansen for en vakker kjærlighetshistorie!

Ja, - akkurat det med at forfatteren var kvinne, hang jeg meg også opp i, jeg tenkte han var for god til å være sann

Ja, - sannelig, takk skal du ha! Men de var jo ikke lette å finne, - ellers pleier det da å komme opp flere utgaver i basen.

Jeg har akkurat begynt på denne boken, men da jeg skulle legge den til i boksamlingen, kunne jeg ikke finne den i basen! Dette er en utvidelse av boken med samme navn som kom i 2008, og den fant jeg, men bare som lydbok. Derfor ønsket jeg å legge til denne - lett forundret over at ingen har gjort det før! - , men jeg klarte dessverre ikke å få lagt inn det vakre omslagsbildet, så hvis noen ville føle seg kaldet til det, ville det være kjempefint! Og så kan jeg ikke tro annet enn at det vil være aktuelt for flere enn meg å legge den til i boksamlingen sin!
Hvis den likevel allerede skulle være lagt inn, vil jeg jo gjerne bli gjort oppmerksom på det, men jeg har søkt både på tittel og forfatters navn.

Jeg har akkurat fullført «Stiklingen» av Audur Ava Ólafsdóttir, hvor hovedpersonen, en to-og-tyve år gammel mann, har et sterkt og positivt forhold til sin ni måneder gamle datter, - det er utviklingen av det forholdet som er det bærende – og svært vakre – elementet i romanen.
Og det fikk meg til å lure på hvilke skildringer av livet som småbarnsfar har vi egentlig i litteraturen? I et intervju i Aftenposten i dag, forteller Silje Bekeng-Flemmen at da hun var gravid og fikk barn, savnet hun skjønnlitteratur om emnet, noe som førte til at hun selv tok det opp både i debattform og i bok, - noe som igjen førte til at en anmelder beskrev fjorårets bokhøst som «en tsunami av brystmelk»!
Uten å ha lest disse bøkene, høres det jo ut som om de er sett fra et kvinneperspektiv, og nå lurer jeg på om det er noen som har lest litteratur om denne fasen i livet sett fra en manns ståsted, og gjerne som en positiv opplevelse, - skjønt det er vel for mye å håpe, god litteratur skal jo sette problemer under debatt, - men i "Stiklingen" finner vi det, ihvertfall.

Dette var en sjarmerende, rørende og vakker bok.
Grovt sett kan man vel si at den, som så mange andre bøker, handler om en ung manns vei for å finne ut av livet og seg selv. Men i motsetning til de andre bøkene (ihvertfall dem jeg har lest), finner han her ut av det gjennom ansvarsfølelsen for og kjærligheten til den lille datteren.
Pussig nok sto det akkurat i dag en artikkel i Aftenposten om Silje Bekeng-Flemmen som hadde savnet bøker skrevet om det å få og ha barn, - og det er altså det denne boken, som kom ut i 2009, handler om, men fra farens synsvinkel.
Men den handler også om så mye mer: om kropp og død og å miste sin mor, og om å bryte opp fra barndomshjemmet for å følge en drøm om å stelle med blomster - den store fellesinteressen til mor og sønn - og om kjærligheten mellom mann og kvinne.
Det er en meget sympatisk ung mann vi møter i boken, - som er skrevet av en kvinne, og det er min eneste innsigelse mot boken, at jeg-personen kanskje var litt for god til å være sann. Det, og at den lille datteren forekom meg særdeles fremmelig og grei å ha med å gjøre! Men så foregår jo også handlingen hovedsakelig i en liten sør-europeisk landsby med et nesten magisk preg, og boken har en tilsvarende velsignet letthet over seg, - de store temaene, til tross. Og for en mor som nylig har opplevd å se sin sønn gå inn i farsrollen, gikk jo denne boken rett til hjertet.

Jeg kunne ikke la være å kjøpe denne etter å ha vært innom Stonehenge på en rundreise i Sør-England i sommer. Og jeg kan med det samme innrømme at jeg hadde to motstridende reaksjoner på den: jeg syntes boken var interessant, og jeg avbrøt den!

Boken lar oss møte menneskene i den steinalderkulturen som skapte både Stonehenge og alle de andre steinringene spredt utover Storbritannia, - slik de levde med sin religion og i sitt samfunnssystem. Alt er naturligvis oppdiktet, men basert på diverse forskningslitteratur.
Cornwell følger i hovedsak tre brødre som representerer forskjellige mennesketyper med forskjellig innstilling til livet, og de er på mange måter forbausende lik vår tids mennesker, - med unntak av at de jo blant annet har en helt annen religion. Hvor like de var, kan sikkert diskuteres, men for meg menneskeliggjorde dette disse steinaldermenneskene og gjorde Stonehenge til noe mer enn det vi ser.

Så hvorfor avbrøt jeg da? Jeg hadde lest ca. halve boken da jeg ga meg, og det skyldtes nok at jeg følte at forfatteren da hadde klart å vise meg den kulturen og de menneskene som laget disse steinringene. Jeg skjønte hvor han ville hen, samtidig som selve historien og menneskeskjebnene ikke var interessante nok til å holde på min interesse. Og så må jeg innrømme at det faktum at jeg leste boken på engelsk nok også bidro. Det var litt for mange ukjente gloser i forbindelse med bygging av templer og steinringer, - noe som bidro til at lesingen innimellom ble et lite ork.

Men jeg er altså likevel glad for at jeg leste det jeg gjorde, - jeg ser nå mye klarere for meg hva som kan ha skjedd da Stonehenge ble bygget.