Så langt tilbake Oline kan minnes, har hun kjent våren som ei årstid som gir rom for alle slags rare kjensler. Det som hender i naturen slår inn i kropp og sinn. Våren er lukt, smak, lyder, lys og rastløs uro, ei underlig blanding av glede og smerte.
Nå er jeg i gang med Folket på Innhaug, - igjen! Etter akkurat å ha fullført "Til fyret" trengte jeg noe lettere her i vårsolen, og da dukket innledningen på denne boken opp i hodet mitt, som den gjør hver vår:
"Året 1809. Gjertrud, matmor på Innhaug, sitter på burstrappa og lar syn og tanker fare. Maikvelden ligger skimrende og røykblå over fjellbygda. Gardene luter tjærebrune og solsvidde i slake lier ned mot elva som snor seg gjennom dalbotnen. Kveldshimmelen har ennå en svak rødtone over fjellheimen i vest. Det har vært en velsigna god vår."
Så nå er jeg i gang med gjenlesing av denne, - for tredje eller fjerde gang!
Det er fornyes man skal når man reiser - man skal samle inn også, men mest skal man fornyes. Og jeg skallet av meg lag på lag med inntrykk mens jeg reiste nedover gjennom oljetrykkenes gamle romantiske land, og øynene ble unge og grådige og tok alt med, og fantasien ble myk og smidig som den gangen den enda var altetende.
All min fritid driver jeg hen på landeveien og leker med mine fantasibilder, stumper av selvopplevde romaner, bilder fra drømmer og landskapsbilder fra forgangne somre. Jeg har gått og drømt de samme veie så mange ganger at det er som der hang spindelvev på trærne og mitt eget jeg fra år og år tilbake sitter i grøftekanten.
Når man har nådd en viss alder, kan man stort sett gjøre som man selv vil. Det er ingen som setter deg på plass, bortsett fra legen og barna dine.
De ligger vel på kanten av å være "dameromaner", - men så var det det språket da!
Ha, ha, - jeg må jo le av hvor forskjellig syn vi har på dette! Jeg har sett den, og syntes den var helt forferdelig! Jeg ble rent rasende over at det gikk an å endre og forvrenge en bok på den måten, - da var Hitchcocks gamle filmatisering noe heeelt annet! 😊
Rart. Der lå sakene, og ble aldri brukt. Aldri sett på, unntatt når hun lette etter noe annet. De bare lå der og var en del av henne selv, av en tilværelse som var hennes egen. En tilværelse som hektet seg fast i en, selv om en var kommet forbi den.
Veldig interessant hvor forskjellig en bok kan oppleves ut i fra ståsted og forventning! Rebecca er en av mine toppfavoritter fra ungdomstiden som jeg leste om igjen for noen år siden, og da var jeg faktisk nesten like begeistret! Men så er jeg vel tålmodig og kunne identifisere meg hundre prosent med denne navnløse hovedpersonen;-) "Last night I dreamed I went to Manderley again" ... Sukk!
Jeg er ikke med i felleslese-gruppen, men må tillate meg å sende en stor takk for at dere nå har minnet meg på denne boken, - og en særlig takk til Marit Håverstad som var den som foreslo den. Jeg leste Bokklubbutgaven da den kom i 1968, og jeg husker at jeg syntes den var fin, men ikke at den var så fin, - det kan ha noe med alderen min å gjøre. Så nå skal jeg gå i gang med "Ved neste nymåne", - den sto ulest i bokhyllen!
Her strekker ikke terningen til for meg, - jeg har visst vært alt for sløsete med sekserne, så nå gir jeg denne syv, - hvis det var mulig!
For det første: Nedreaas går Undset en høy gang når det gjelder naturskildringer, - jeg kan ikke gjøre annet enn å bruke et forslitt uttrykk og si at de er fantastiske! Man blir sugd inn i Herdis' omgivelser, både ute og inne, - alle hennes iakttagelser og sanseinntrykk blir formidlet så man føler at man har opplevd dem selv.
Men det er jo ikke bare omgivelsene man blir sugd inn i, - man blir sugd inn i Herdis selv, kommer under huden på henne og opplever hvordan hun har det, - og det er ikke så greit! Denne fantasifulle, følsomme, introverte og betraktende lille piken og hennes reaksjoner skildres utrolig innsiktsfullt og gjenkjennelig.
Men det er slett ikke bare Herdis boken handler om, - den bakenforliggende handlingen som fortelles gjennom Herdis' opplevelser, er historien om foreldrenes skilsmisse og det sosiale miljøet hun vokste opp i under første verdenskrig i Bergen, - også det interessant og dyktig beskrevet.
Tre "ting" på en gang, - et Kinderegg! Mesterlig!
Jeg er inne med min Samsung nå, - så det gjelder ikke alle. Tenkte det var kjekt å vite, - lykke til!
Og det gikk jo bra!!! Takk, takk, - gleder meg til å se det!
Flott! Og den er altså tilgjengelig?
Takk skal du ha, flott at du klarte å finne det, - men dumt at det ikke er tilgjengelig lenger! Jeg trodde i grunnen at alt nrk-produsert var tilgjengelig i evig tid.
Takk skal du ha og bedre enn ingenting, - men dette var et langt (bok?)program.
For noen år siden var det et program på NRK der Roy Jacobsen var på besøk på sin barndoms øy på Helgelandskysten, - det som er Bjarrøy i bøkene hans. Jeg leser nå "Bare en mor" og tenkte det kunne vært artig å se programmet om igjen, men så klarer jeg altså ikke å finne det. Er det noen som er flinkere enn meg til denslags søking som kan være behjelpelig?
Dette var en bok som traff blink, - midt i hjertet av hva som opptar meg! Forfatteren forsøker å oppheve tiden ved å vekke tidligere generasjoner til live, - jeg har selv forsøkt meg på det samme i mindre målestokk. Det sies at et menneske dør to ganger: først når hjertet slutter å slå, og så når ingen lenger husker det. Så her forlenger Christensen livet til både sin farmor og farfar, onkler og tanter, foreldre, - og seg selv; vi får nemlig høre om alle sammen, ikke minst ham selv. Så den som tror at de her vil lese en kronologisk biografi om en kinesisk farmor, må tro om igjen, - her hopper vi i tid og rom via alle de minner og assosiasjoner som oppstår i forfatterens hode. Og han er veldig opptatt av at han ikke skal dikte deres liv, bare fortelle det han vet, - for så, av og til, å putte inn bilder av hvordan han liker å tro at det har vært. På denne måten får vi vært med på en springende og interessant «reise» gjennom hele 1900-tallet (pluss litt til), både i Danmark, på Frogner og i Kina. Glimrende!
Uansett krever dette [historiske klarsynet] en årvåkenhet som hører alderen til. Først da makter man å lytte til tiden og høre åndedrettet til de som levde i den før.
Og når jeg ser på disse gamle fotografiene nå, vet jeg endelig hva som åpner seg: Det er jeg som åpner meg. Jeg åpner meg mot denne tiden som for lengst er forbi og puster den inn.