Så flott at du bestemte deg for å lese noe av Stephen King og fin omtale du har skrevet:) Piken som elsket Tom Gordon er ingen favoritt hos meg, men godt at du likte den:) Delte meninger kan også være spennende:) Håper du kommer til å lese mer av Stephen King og takk for at du delte din omtale med meg. Hvis du bestemmer deg for å lese mer av ham så gjerne del dine meninger med meg, bare hvis du vil. Det er bare hyggelig og fint at du gir bøkene hans en sjanse:)
Jeg har muligens "kompliserte organiserte" bokhyller. Jeg har sortert etter målgruppe, sjanger, og engelske bøker og norske/oversatte bøker for seg. Synes det er mer "oversiktelig" istedet for alfabetisk orden:) Og sorterer samtidig etter fargene på bokomslagene ...
Etter et besøk i et loshus i sommer falt tittelen Lodsen og hans Hustru av Jonas Lie inn i mitt hode. I bokhylla mi har jeg J L samlede romaner derfor var det ikke vanskelig å finne boka. Boka var bind to i hundreårsutgaven og gitt ut i 1933. Boka ble først utgitt i 1874, og orginalspråket var beholdt. Etter bare få sider er det lite problem med å lese, selv med stor forbokstav i alle substantiv og aa i stede for å, sammen med en mengde ord og uttrykksformer som ikke er vanlig i dag.
Lodsen og hans Hustru er vår første ekteskapsroman og vår først sjøroman. Den starter opp temaer som blir stadig viktigere. Camilla Collet hyller Lie som den første ridder i vår litteratur for den våknende menneskeverdighet i kvinnen, om Elisabeth og hennes stolte handlingsmåte.
Forventningene til boka var ikke så store, men interessen og gleden ved boka økte etter hvert som jeg leste. Boka er virkelig verdt å lese i dag også, har fremdeles noe å si oss selv om utsagn og handlinger kan virke noe fremmed på oss i dag.
Et annet sted har jeg forsøkt å få igang en diskusjon om J L. Les og si din mening om de gamle store. Er de fortsatt store?
Under TV har jeg en liten bokhylle med litt spesielle bøker. Bl a er Jonas Lies samlede verker i skinnbindutgave sentralt plassert. Dette er arvegods og bøker som bare pryder bokhylla.
I sommer besøkte jeg et gammelt loshus ytterst i Oslofjorden, et sted hvor noen av mine forfedre kommer fra og de fleste av dem hadde sitt levebrød på sjøen.
Disse to hendelsene fikk meg til å finne fram en bok av J L: Lodsen og hans Hustru. Forventningene til denne boka som er fra 1874 var ikke så stor, men leseopplevelsen var mye større enn forventet.
Jonas Lie blir regnet med blant de fire store sammen med Bjørnson, Ibsen og Kielland . Selv om han virket for snart 150 år siden, har han noe å gi oss i dag? Jeg regner med at det ikke er så mange som leser han i dag, han blir/ er vel glemt for de fleste som håpløs gammeldags. Men jeg regner med at det er noen som leser/ har lest noe av han. Er det bare en forfatter for de historisk interesserte eller har han noe å gi oss i dag?
Et annet sted skriver jeg en bokomtale av Lodsen og hans Hustru. Det kan gi oss et lite innblikk i Jonas Lies forfatterskap.
Man kan ikke like alt, heller ikke når det gjelder bøker av forfattere man liker.
Etter noen års stillhet og endelig kom John Hart tilbake med ny bok, men det ble dessverre ikke et gledelig gjensyn, i hvert fall ikke for min del. Noe som er kjipt siden jeg er glad i forfatteren ellers, men dette ble bare et gigantisk mageplask. Det er som om man har gledet seg til noe, også blir det ikke helt som man har forestilt seg det. Det er en skikkelig nedtur. Og så prøver jo man å ikke ha forventninger for da er det lettere å ta sorgene på forskudd. Ikke lett å finne den balansen hele tiden.
Mange problemer på en gang
Elizabeth Black er i hardt vær om dagen etter en avgjørelse fra hennes side, så hun er ikke spesielt populær for tiden av den grunn. Hun tok livet av to kidnappere for å redde en jente, men ikke alle er enig i dømmekraften hennes og hvordan hun håndterte den saken generelt, så hun må forsvare seg til tross for at hun reddet et liv i tragedien. Samtidig blir et spøkelse fra fortiden sluppet ut etter mange år i fengsel som skaper mer bryderi for henne. Kommer hun til å vinne tilliten til sjefen og medarbeiderne sine igjen eller vil de alltid tro at hun skjuler noe for dem? Som om dette ikke er nok, blir et lik funnet i et gudsforlatt sted, bokstavelig talt i en nedslitt kirke langt ute i huttuheita.
Så det er mye som skjer fra alle kanter og det er småspennende partier her og der, men det er ikke nok. Selv om Elizabeth ikke er særlig godt likt av de andre i boka, får jeg sansen for henne for hun står på sitt og gjør det som kreves av henne. Hun gjør det som føles er rett for henne. Hart skriver fremdeles godt. Han er fremdeles meget god på karakterbeskrivelser og atmosfære, men her var han ikke like god som før når det gjelder spenningsnivå og thrillerfaktorer, som er hans sterke kort ellers. Syntes ikke Syndenes forlatelse var like interessant som de andre bøkene jeg har lest av ham; Ved elven og Brødrene fra Iron House som er sterke bøker på hver sin måte og som virkelig er spenningsbøker. Dette bleknet i forhold til det han tidligere har skrevet og det er synd siden man er glad i forfatteren ellers, men forfattere har tross alt sine oppturer og nedturer de også.
God skikkelse i hardt vær
Det er vanskelig å påpeke nøyaktig hva som er "galt" med boka, men den fenget rett og slett ikke, og temaet var heller ikke medrivende. Det føltes ikke som en John Hart bok på noen måte. Opplevde de andre bøkene hans som mer strammet opp enn denne. Liker at flere ting skjedde på en gang, men likevel var det litt dvask og flere partier var uinteressante. Er ikke spesielt glad i kvinnelige autoriteter eller autoriteter generelt, men fikk sansen for Elizabeth Black som er omtrent det eneste positive med denne boka. Hun står på sitt og viser sin menneskelige side til tross for at ikke alle er like fornøyde med det hun gjør og hvordan hun er. Hun prøver å stå gjennom det hele i denne vanskelige tiden hun gjennomgår. Man får sympati for henne.
Vet ikke helt hva mer jeg skal si om boka for jeg ble så utrolig skuffet. Endelig en bok av John Hart og så tenker man etter at den er ferdiglest; "Var det alt?" Det er den følelsen man sitter igjen med. Det er leit. Har sett at den har fått en del firere og femmere som er svært positive terningkast i mine øyne, men føler virkelig ikke at Syndenes forlatelse var på det nivået. Jeg dømmer ikke noen som likte boka, bare så det er sagt, slik at det ikke blir noen misforståelser. Alle har rett til å like de bøkene de liker og omvendt, og det er noe jeg alltid respekterer. Denne boka hadde bare ikke den samme kraften som de tidligere bøkene hans og ga ikke den samme lesegleden. Plottet var bare ikke interessant nok og ikke mange karakterer fascinerete like mye som i hans tidligere bøker, og følte at en del av suspensen var fullstendig borte.
Jaja ... uansett, jeg gir ikke opp John Hart på grunn av denne boka. Jeg vet han kan bedre og jeg har fremdeles lyst til å lese hans andre bøker jeg ennå ikke har lest: Det siste barnet og Løgnenes konge. Og så håper jeg at han kommer sterkere tilbake neste gang,
Fra min blogg: I Bokhylla
Man forventer mer av science fiction enn dette ...
"John" og "Henri" er ofte på flyttefot. Så fort de hører noe merkelig eller mistenktsomt, må de dra et annet sted og bytte identitet fordi de ligner på helt vanlige mennesker, men det er de ikke. De kan ikke avsløre deres virkelige identitet da livene deres står i fare. Det som er greia er at en krig oppsto på planeten Lorien og noen av dem var så heldige at de klarte å flykte fra Lorien og til vår planet. Her må de holde seg skjulte fra "Mogadorians" som da gikk til angrep og er nå på jakt etter de få gjenlevende som flyktet fra planeten Lorien og søkte tilfukt hos oss.
Interessant konsept, men slapt gjennomført
Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor boka ikke falt i smak eller, helt ærlig så var det ganske mye som gjorde at en god del trakk ned. For det første var det fortellerstemmen fortalt fra hovedpersonens perspektiv. Perspektivet i seg selv var ikke problemet, men hans "stemme". Til tenåring å være virket han noe barnslig og lite selvstendig. Skjønner jo at det er mye som skjer med ham som er nytt og uforståelig, men likevel. Han virker lite rasjonell og ikke spesielt løsningsorientert. Han "lener" seg for mye på "Henri". Dessuten har "John" også veldig lite personlighet. Man blir ikke så godt kjent med ham til tross for at han er hovedpersonen i boka. Han forsvinner litt i seg selv og handlingen, selv om det er mye med, og i ham og rundt ham som skjer. Han og "Henri" må late som de er helt vanlige mennesker, til tross for at "John" samtidig må bli kjent med hans nye evner. De oppholder seg i Paradise i Ohio lenger enn andre steder de har vært hittil, så "John" har aldri hatt venner eller følt seg hjemme noe sted tidligere. Han forelsker seg i en jente ganske fort (den peneste jenta på skolen, selvfølgelig), og får for første gang venner, men selv om alt ser bra ut foreløpig, må han alltid være på vakt og hvor lenge varer denne "lykken"? For han vet at noen er ute etter ham og de kan slå til når som helst og hvor som helst.
En god åpningsscene er ikke nok når resten av boka ikke holder mål
Både baksideteksten og konseptet hadde noe mystisk og vekket oppsikt med en gang. Selv om jeg ikke leser altfor mye science fiction, så er det en sjanger jeg er noe nysgjerrig på, og sier heller ikke nei til en "utfordring". Men denne boka var hverken en utfordring eller som holdt på nysgjerrigheten, dessverre. Dette var virkelig tamt til en science fiction å være. Det starter bra med en spesiell åpning, men så blir det bare monotont og platt underveis. Man føler at hele handlingen plutselig står stille. Jeg krever ikke action hele tiden, og har heller ikke noe i mot saktegående bøker, men dette var rett og slett platt gjennomført på mange måter, både når det gjelder persongalleri og handling. Og noe jeg alltid irriterer meg over ungdomsbøker generelt er at noen forelsker seg i noen med spesielle evner og de blir sammen i løpet av kort tid. Hvor oppbrukt er ikke det? Det er på tide med noe nytt!
Pittacus Lore er selvfølgelig ikke et ekte navn. Det er James Frey og Jobie Hughes som står bak og hvordan to forfattere kan skrive en så platt og innholdsløs science fiction bok er for meg en gåte. I Am Number Four hadde en lovende start, men falt rett gjennom. Dette er første bok i Lorien Legacies serien og jeg har ikke tenkt å lese resten. Det frister ikke i det hele tatt. Beklager.
Fra min blogg: I Bokhylla
Hjerteskjærende bok fortalt gjennom en fem år gammel gutts øyne. Om kjærlighet og hat, om å bli holdt til fange og frihet.
Det tok meg et par sider før jeg ble vandt til skrivestilen, men så var jeg solgt. Jeg måtte stoppe flere ganger mens jeg leste for å tenke. Midtveis i boka var det så spennende at jeg leste uten å puste.
Anbefales!
For mye av det gode.
Gir meg likevel lyst til å utforske mer av Fjells forfatterskap.
En spesiell sak
I en eldgammel Cadillac blir bein fra en menneskehånd tilfeldigvis funnet, og det betyr en ny sak for Anton Brekke. Han blir nødt til å reise til Las Vegas av alle steder for å løse saken og det blir alt annet enn enkelt. Kommer han til å klare å løse saken eller er det allerede for sent? Og kriposetterforskeren får mye å streve med. For er det så lurt å sende nettopp ham til Las Vegas siden han har slitt med gambling før? Ikke bare bærer han press på å finne løsningen på en gammel mordsak, men han må også hamle med sine indre demoner ...
Lykkejegeren er en bok som allerede har fått mye ros fra alle kanter (og så kommer jeg, gledesdreperen ...), og jeg skjønner godt hvorfor. Dette er en hardbarket krim med fullpakket action, inneholder stor thrillerfaktor, og har flust av interessante karakterer. Så det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne boka har blitt så populær, men det kan også bli vel mye av alt. Det blir litt "over the top". Det er ikke noe galt i det, men det kan faktisk hende at for mye action også kan føles noe drepende. Det kan bli for mye av det gode. Da blir det fort for mye av alt. Det er ikke noe galt med mye action, men mangelen av undertoner blir da stor, og det merkes godt.
Persongalleriet er sterkere enn selve plottet. Det er mange spennende karakterer man vil bli bedre kjent med. Liker den interne beskrivelsen forfatteren har på enkelte og dem seg imellom. Her er det både humor, action og interessante relasjoner. Det er lett å se karakterene for seg. De blir nærmest levende.
Godt bakgrunnsarbeid
Jeg har bare lest en bok av Fjell tidligere og det var Rovdyret som jeg leste i 2014. Husker at jeg ikke likte den altfor godt. Selv om jeg ikke har lest andre bøker i denne serien og ikke lest serien fra start i kronologisk rekkefølge, så føler jeg at det ikke gjør noe. Så lenge det følger en rød tråd gjennom bøkene og man får god bakgrunnshistorie av hovedkarakterene, så synes jeg det går helt fint. Man blir ikke forvirret og det dukker opp en ny sak i hver bok, så føler ikke at jeg misser noe ved å ikke lese bøkene i Anton Brekke serien i kronologisk rekkefølge. Jeg blir godt kjent med både Anton og medarbeiderne hans og Antons private liv. Man får et godt inntrykk av hva slags type han er og dem han tilbringer tiden med. Jeg liker også krimbøker med parallelle historier, også der fortid møter nåtid og det gjør også Fjell på en fin måte. Det er oversiktelig og overgangene gir en fin flyt. Man blir ikke lost underveis.
Det er så mangt man kan si om Lykkejegeren, men det er vanskelig å skrive om oppfølgere uten å røpe noe, noe jeg helst vil unngå. Dermed ønsker jeg å holde oppfølgere så vage som mulig. Man vil jo ikke ta gleden fra andre som ennå ikke har lest boka, men det jeg vil si er at til tross for at jeg ikke ble helt forelsket i Lykkejegeren så er det en god og verdig oppfølger i Anton Brekke serien, og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av Fjell. Han er god på karakterbeskrivelser og intern humor.
Lykkejegeren er femte bok i Anton Brekke serien.
Fra min blogg: I Bokhylla
Koleraepidemiene ... hadde blottlagt et samfunn der fattigdommen var utbredt og økende, og der det offentlige hjelpeapparatet - fattigvesenet - kom til kort når det gjaldt å dekke behovene til alle dem som trengte hjelp. Men kanskje viktigst var det at sykdommen ikke kjente grenser. Koleraen er ofte blitt betegnet som fattigmannsykdom, "the Poor Man's Disease", men i hovedstaden i 1853 var sosiale skillelinjer av mindre betydning. Sykdommen spredte seg overalt - i byen, i forstedene, i landsognet. Den rammet begge kjønn og alle aldersgrupper og forekom i alle yrker og sosiale lag.
Så kjekt. Gleder meg til å høre dine meninger under utforskning av forfatterskapet:) Kos deg:)
...absolutt ingen sykdom hadde hatt så stor betydning for helsevesenets utvikling som koleraen.
Vi ser den evige diskusjonen eller den politiske kampen om hvilket ansvar myndighetene skal ha overfor sin befolkning, og hvilken plikt individet har overfor fellesskapet. Eller formulert på en annen måte: På den ene siden, hvilken rett har individet - som sykt eller friskt - til ensidig å handle ut fra egne interesser, og hvilken plikt har individet til å ta ansvar for eget liv? På den andre siden, hvilken plikt og rett har myndighetene til å gripe inn, til å regulere og organisere?
Når en guttunge drakk seg full, gjorde han det for moro skyld. En voksen mann, derimot, gjorde det for å flykte, for å glemme.
Gratulerer med ny jobb, Krira!
Nå er jeg hjemme igjen fra ferie, og jeg må si at det er litt godt å komme hjem igjen. Borte bra, men hjemme best - er det ikke det man sier? :) Denne helgen leser jeg Skygger av blod av Anne Frasier. En spennende bok om en seriemorder som går etter unge, blonde jenter. Regner med at jeg leser ut boka i løpet av helgen, men har foreløpig ingen planer for neste bok ennå.
God helg!
Men det oppleves heller ikke som rotete om hun ikke leser de kronologisk. Jeg har ikke gjort det. Man blir jo kjent med både hjemstaten hans Maine (som han ofte skriver om) og karakterer uansett. Kommer det inn en karakter fra en bok man ennå ikke har lest blir man bare desto mer nysgjerrig på den boka:)
Så gøy å høre at du blir inspirert. Det er bare å sette i gang og gjerne del din mening underveis når du undersøker forfatterskapet hans. Det hadde vært spennende:)
Kampene raser villere for hver dag, og mennenes likegyldighet overfor døden blir stadig tydligere. De tenker ikke lenger på å berge livet; hvis de har noen tanke, så er det den at de må holde stillingene. Det er ikke nødvendig å leve, det er viktigere å kjempe.
"Hvordan var det i Nyland?" Spurte en av dem. "Å jo, det var sig selv likt", svarte en av de hjemkomne med et forsøk på å smile.
"Godt å vite det, for det ser ikke ut til at vi skal komme dit noen gang. Veien til himmelen er betydelig kortere."
Uimotståelig. For en historieforteller han er, Wilbur Smith.
Jeg har ventet lenge på denne boka, og det var slett ikke forgjeves.
Jeg er fortsatt på Tenerife, koser meg med ferie og nyter sol og varme. Denne helgen leser jeg Nå som jeg har funnet deg av Ciara Geraghty. En anmelder har omtalt den boka som en perfekt romantisk bok for sommerferien, og så langt må jeg si meg enig.