Bokelskere.no

Når det mest dyrebare forsvinner ...

Maris mamma har en ny kjæreste. En stjerneadvokat som heter Petter Eliassen. Hennes more er sjarmert av ham, men Mari liker ham ikke. Hun er på stranda og leker en høstdag da han kommer på besøk. Mari og mora hennes bor i et gammelt hus ved stranda, men en liten stund da Mari ikke er under oppsyn, skjer det noe skjebnesvangert. Hennes mor oppdager at Mari er forsvunnet og hun har vært langt i fra oppmerksom til å ha oppdaget noe uvanlig. En mørk og dyster historie utvikler seg for både Mari og moren hennes del. Vil de finne hverandre igjen eller er Mari borte for godt? Etterforsker Håkon Haakonsen får mye å gjøre fremover.

Vanskelig, men viktig tema
Forfatteren har skrevet en bok om et tema man helst ikke vil vite om. Barn som settes i fare er jo noe ingen vil lese om. Heldigvis er dette en krimbok og ikke en bok fra virkeligheten, men likevel er det et viktig tema. Grusomme ting skjer i verden. Det er man vitne til hver dag på nyhetene: Barn forsvinner. Terrorangrep. Dyreplageri. Eldre som blir svindlet og banket opp. Stygge trafikkulykker. Hver dag er en påminnelse om at verden ikke er et trygt sted.

Mye som skjer, kanskje altfor mye?
Boka får frem en av de dystre sidene av verden på en urovekkende og provoserende måte, noe som også er meningen. Lille Linerle er en vond, mørk og tankevekkende bok som kanskje ikke er for alle som ikke er vant til å lese mørk lesestoff. Noe av det som trekker boka ned, er at av og til oppfører Mari seg noe eldre det hun egentlig er, og det skjer også mye på siden av hovedhistorien at det mister sin troverdighet underveis. Det blir rett og slett for mye som skjer på alle kanter at det nesten blir litt masete. Det tok heller ikke så veldig lang tid før man gjennomskuet hva eller eventuelt hvem som står bak og hva som egentlig skjer slik at man ikke blir overrasket, da det er meningen at man skal bli overrasket. Blir også en smule frustrert over hvor dårlig dømmekraft Maris mor har enkelte ganger.

Myriam H. Bjerkli har skrevet bøker før, men dette er hennes første kriminalroman. Dette er et bevis på at av og til lønner det seg å ta nye retninger for noen ganger funker det. For oss som har lest en del krim og annet mørk litteratur kan denne boka bli noe forutsigbar underveis, men den har sine spennende øyeblikk, og Lille Linerle er verdt å ha i bokhylla.

Fra min blogg: I Bokhylla

Den egentlige tittelen er: Unmasked (The True Life Story of the World's Most Prolific Cinematic Killer).

Kane Hodder er 62 år, stuntmann, skuespiller og stuntkoordinator. Han har viet seg til yrket helt til kroppen svikter. Såpass mye elsker han jobben og med tanke på alderen sier det hvor mye han elsker det han gjør.

Han har hatt mange forskjellige stuntjobber og i en periode måtte han ta strøjobber ved siden av før han slo gjennom karrieren som stuntmann. Selv om han har jobbet i veldig mange forskjellige filmer og Tv-serier, så er han nærmest et ikon for oss horrornerds, som kjenner ham best som Jason Voorhees. Jason Voorhees er kjent fra Friday the 13th filmene. I The Nightmare on Elm Street filmene var det Robert Englund som var Freddy Krueger i alle The Nightmare on Elm Street filmene bortsett fra nyversjonen som ble produsert i 2009, mens i Friday the 13th filmene var det flere som byttet på å være Jason Voorhees. Kane Hodder var Jason Voorhees flest ganger, hele fire ganger. Han var Jason i disse Friday the 13th filmene; Friday the 13th Part VII: New Blood (1988), Friday the 13th Part VIII: Jason Takes Manhattan (1989), Jason Goes to Hell: The Final Friday (1993), og Jason X (2001). Andre filmer han har vært med og påvirket i; Se7en (1995), Wishmaster (1997), Monster (2003) 2001 Maniacs (2005), Hatchet (2006), Frozen (2010), Hatchet II (2010), The Family (2011), Hatchet III (2013), og mange flere. Han har påvirket i flere hundre filmer og Tv-serier. Jeg er sikker på at de fleste har sett en eller to filmer med ham i uten å ha vært klar over det.

En fyr med utrolig overlevelsesinstinkt
I biografien Unmasked (The True Life Story of the World's Most Prolific Cinematic Killer) deler han flere sider av seg selv. Hvor hardt det var å komme seg i bransjen, men at man kan komme langt hvis man virkelig brenner for det og at man virkelig er villig til å jobbe hardt for det. Han gikk på college og bestemte seg til slutt for å følge drømmen istedet. Foreldrene hans var ikke helt enig i det, men de forstod og de greide likevel å ha et godt forhold til hverandre, til tross for at han sluttet utdanningen. Han forteller også om den tragiske hendelsen som gjorde at han han fikk tredjegradsforbrenning 50% av kroppen i ung alder. Han avslører at han skjemmes over arrene og at han synes fremdeles det er vanskelig å leve med dem, men samtidig lære seg å akseptere dem. Selv om denne hendelsen holdt på å ta livet av ham og selv om han ikke liker arrene på kroppen, hindrer det ham ikke å leve det livet han ønsker å leve. Det er også beundringsverdig at han valgte å fortsette som stuntmann. Ulykker kan oppstå uansett hvor forberedt man er, og ulykker kan skje med hvem som helst, også med svært dyktige og erfarne stuntmenn.

Å bruke negative hendelser til noe positivt
Han avslører også hvordan og hvor mye han ble mobbet gjennom barndommen fordi han var liten og tynn for alderen. Om hvor lett bytte han var for andre å havne i slåsskamper. Senere i ungdomsårene var han den som ofte havnet i slåsskamper fordi han har kort lunte. I voksen alder klarer han å bruke sin korte lunte til noe positivt, nemlig i jobbsammenheng. I flere år har han underholdt oss horrornerds med brutale, morbide, kreative og humoristiske mordscener. Han er en av dem som virkelig holder horrorsjangeren i live. Han deler også hemmeligheter om hvordan han jobber på filmsett for å få frem genuine reaksjoner fra sine medskuespillere. Det er også en lettelse å lese at selv om han har gjort det svært bra og stadig får nye roller, så virker han veldig jordnær og menneskelig. Han lar seg ikke påvirke av Hollywoodlivet. Han lever et veldig tilbaketrukket og vanlig liv til tross for yrkesvalget og det er imponerende.

Det er spesielt to ting som overrasket meg mest fra biografien og det er blant annet at han har vært stuntmann i serien Days of Our Lives (en såpeserie jeg har fulgt med siden 1997) og at han på fritiden driver et spøkelsesjeger team (spøkelsesjegere høres så dumt ut på norsk). Han er medlem av et ghost hunter team som kaller seg Hollywood Ghost Hunters Team. Han ser ikke ut som en type som er interessert i det overnaturlige og slike ting, men han er jo med i horrorbransjen så på en måte overrasker det egentlig ikke. Det overnaturlige er jo spennende og kan jo fascinere hvem som helst.

Jeg er kanskje i overkant interessert i horrorsjangeren både når det gjelder bøker og filmer, men jeg har sett på horrorfilmer helt fra jeg var for ung for å se dem. Selv om det er mye tull i den sjangeren er det også noen herlige godbiter. Det er en sjanger jeg aldri går lei av. Derfor er det også kjempespennende å lese om de som bidrar til å holde sjangeren i live. Unmasked (The True Life Story of the World's Most Prolific Cinematic Killer) er en festlig, varm, svært underholdende og tankefull biografi. Man blir kjent med flere sider av Hodder og han byr på både alvor, empati og selvironi. Han er åpen og ærlig om barndommen og tiden frem til nå. Det er også med bilder fra privatlivet og karrieren. Spennende å lese om noen med et annerledes yrke og Kane Hodder er uten tvil en fascinerende mann.

Adam Green, som er skaperen av Hatchet filmene og regissør av thrilleren, Frozen, har også skrevet et forord. Denne biografien er et must for horrornerds.

Fra min blogg: I Bokhylla

Heftig action fra første til siste side ...

Et uvanlig tilbud
Mon skulle tro at Ted McKay levde et normalt liv med kone og barn, og ville være fornøyd med det, men slik er det dog ikke. Han har fått vite at han har hjernesvulst og ønsker derfor å dø. Han går så langt som å prøve og ta sitt eget liv. Han bestemmer seg for å ta sitt eget liv mens kona og barna er bortreist. I det han er i ferd med å gjøre det, blir han forstyrret av at noen dukker opp og gir ham et tilbud. Han får tilbud om å drepe to personer av helt ulike grunner. Har disse menneskene noe med Ted å gjøre? Og vil dette spesielle tilbudet gi Ted god nok grunn til å leve? Eller kommer han til å takke nei og ta livet sitt som planlagt?

Dette er en hvem skal man stole på og hva er det som egentlig skjer thriller? Og spørsmålet er; har han havnet i en kinkig situasjon eller er det hjernesvulsten som spiller ham et puss? Hva er sant og ikke sant? Det er en slik type thriller og det høres kanskje ikke ut som noe spesielt, men det er utførelsen som er spesielt, karakterene, dialogene og nesten alt. Det er gjort på en måte som virkelig gir inntrykk. Det er ikke bare en thriller. Det er en thriller som hjemsøker lenge etterpå, og det er det ikke mange thrillere som har evne til. Det er mye fart og spenning, men det er ikke alltid thrillere som har samme dybde og evne til å sette spor etter seg. Det betyr hakket mer enn at en thriller bare er spennende. Dette er en slik thriller man ikke glemmer med det første, og som er skikkelig gøy og spennende å lese. Man blir litt skuffa da det hele er over for man vil at det skal vare litt til.

Fortjener flere lesere
Federico Axat er argentinsk forfatter og har gitt ut to bøker tidligere, men det var Aller siste utvei han slo gjennom med internarsjonalt. Det var på tide. Det er mange thrillere som er like, spesielt etter at Gone Girl av Gillian Flynn og Piken på toget av Paula Hawkins kom ut. Mange lovpriste disse bøkene og sammenligner de støtt og stadig med andre thrillere, siden Gone Girl og Piken på toget er "originale". Aller siste utvei er heller ikke akkurat original, men den skiller seg ut fra den Gone Girl formelen som er blitt brukt så altfor mye i det siste, og det er forfriskende å lese. Axat bruker sin egen fortellerstemme istedet for å kopiere andres. Det funker og flere forfattere burde være flinkere til å finne sin egen stemme istedet for å se hva som lykkes og ikke lykkes.

Denne boka burde ha fått mer oppmerksomhet enn det den har fått. Den er bedre enn Gone girl og Piken på toget til sammen. Den er også en god del bedre enn andre thrillere også, men det er jo dessverre litt sånn at bøker som virkelig er bra og som gjør inntrykk, havner litt i skyggen av bestselgere som ikke alltid fortjener å være på den lista. Ikke alle bøker får den oppmerksomheten de egentlig fortjener, noe som er litt synd.

Aller siste utvei er en fantastisk drivende god thriller som både gir inntrykk, som hjemsøker en lenge etterpå og som leser blir man satt på prøve. En thriller som både utfordrer og som gir mye underholdning.

Håper at Federico Axat gir ut flere bøker og at de andre bøkene hans også blir oversatt, for man vil automatisk lese mer av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tusen takk :) Han kom til verden på en veldig fin tid, faktisk på min bursdag :)

Nå kan vi vel endelig si at våren har kommet hit til Hammerfest også! Snøen smelter godt om dagen, og endelig er alle veiene frie for snø. Jeg er hjemme i mammapermisjon med vår sønn på 5 uker, så her går dagene i ett. Ingen forskjell på hverdag og helg akkurat nå, og det blir heller ikke så mye tid til lesing. Jeg leser derfor fortsatt Jeg vet hvor du bor av Unni Lindell, og siden jeg ikke fikk fullført boken under forrige lesesirkel leser jeg også på Profetene i Evighetsfjorden av Kim Leine.

Porselensdukker er muligens fine å se på, men samtidig er de litt gufne. De blunker aldri så lenge du ikke beveger på dukkene. Mange synes vel nok de er mer creepy enn fine. Det kommer an på hvordan man ser på dem.

Forlatt av sin mor
Jessica bor i et stort hus på landet med sin far og bror. Moren hennes forlot dem for en stund siden. Hun ville tilbake til bylivet og konsentrere seg om sitt eget liv. Et liv på landet var ikke noe for moren hennes. Jessica er mye for seg selv da faren hennes jobber mye, og hun har ikke så mye til felles med sin bror, Robert. Jessica og Robert har også en eldre søster, Brenda, men hun er flere mil unna for å studere. Jessica leker mye utendørs og en dag, ikke langt fra deres egen eiendom finner hun et gjengrodd, gammelt hus. Der tilbringer hun flere timer i strekk. Hun liker seg der selv om stedet er noe underlig. Det gamle huset som ligner et slott, er ikke i spesielt god stand, det er kaldt og mørkt, men det er der hun vil være, spesielt etter at hun finner en dukkesamling og et dukkehus som hun blir så begeistret for, og kan være der og leke i timesvis. Men det er noe rart med disse dukkene. Det er nesten som om de kommuniserer med henne, snakker til henne uten å åpne munnene sine og hvorfor blir Jessica kalt Annabelle?

Dette er en ny bok fra serien Hjemsøkt som tidligere het Casino Grøsser. En bokserie som ble utgitt på 80/90 - tallet som gledelig blir utgitt på ny. Dette er en bokserie som er frittstående og bidratt av mange forskjellige kjente og ukjente grøsserforfattere. Ruby Jean Jensen har gitt ut en del grøsserbøker, men hun er kanskje ikke noen kjent forfatter. Derfor er denne serien en ypperlig måte å utforske forfattere fra denne sjangeren som er mindre kjente, og som man kanskje får sansen for.

Fyller nesten alle krav
Annabelle er en bok med en god historie. Det finnes mange gode grøsserbøker og grøsserfilmer, men ikke alle er gode på handling eller historie. Det varierer så veldig. Å fortelle en historie som er både engasjerende, gripende og hjemsøkende er utfordrende i den sjangeren. Det er ikke ofte det skjer i horrorsjangeren generelt, men av og til dukker det opp noen perler som byr på alt dette. Denne boka oppfyller ikke alle disse kravene, men den ligger ikke langt etter. Historien er troverdig og god, karakterene er levende og som leser blir man engasjert. Boka er også noe uhyggelig. Den er også noe smårørende.

Det er lett å synes synd på Jessica fordi hun er forlatt av sin egen mor som heller vil være karrierekvinne enn hjemmeværende husmor, som mannen hennes (Jessicas far), helst hun skal være. Ikke noe galt i det, men hun velger å kutte ut sin egen familie og bare satse på seg selv, som om de ikke betyr noe. Det er en smule provoserende. Man får ikke annet enn stor medfølelse for Jessica som stort sett er alene selv om hun fremdeles har sin far og bror hjemme hos seg, men de gjør bare ikke så mye sammen. Det er som om de lever hver for seg til tross for at de bor i samme hus. Heldigvis har de Mrs. Archer som er deres husholderske, som lager mat og som passer på barna mens faren deres har det travelt med jobb. Hun blir en slags mor for dem.

Dette er på mange måter en god grøsser som er både stemningsfull, noe uhyggelig og som vekker nysgjerrighet, bare synd det var noe kort. Sier heller ikke nei til enda mer uhyggelige scener. Annabelle er både gøy og spennende lesing.

Ruby Jean Jensen ga ut litt over tretti grøsserbøker og døde i 2010.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er veldig mange bøker som av like mange forskjellige grunner får meg i godt humør. Men jeg nevner "Harold Frys Utrolige pilgrimsferd" og "Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant" som to bøker jeg drar på smilebåndet av. Eller så blir jeg jo i kjempegodt humør hver gang en av yndlingsforfatterene mine gir ut ny bok. Jeg er veldig fan av blant annet Gert Nygårdshaug, og "Budbringeren" er jeg kjempe fornøyd med! Koste meg halvt ihjel :p

Det store, grå fengselet ruver dystert i det døende landskapet. Alt er stille. De tørre grenene har ikke noen blad som kan risle i vinden; fuglene har fløyet vekk og synger andre steder, og bekkene er for lengst tørket inn og går som brune stier gjennom visne skoger og tørre åkrer.

Fra starten av Den blå drømmen av Lise Valla.

Tre kvinner som har mer til felles enn de tror ....

Disse kvinnene er alle mødre, noe overbeskyttende og de har sine hemmeligheter, mer eller mindre, men hva gjør man ikke for å holde på fasaden? Celeste bærer på en mørk hemmelighet mellom henne og hennes mann, Perry. Jane er den nye i miljøet som nettopp har flyttet sammen med sønnen, Ziggy. Et av Madelines barn, tenåringsdatteren som hun er innmari glad i, men som hun ikke klarer å holde styr på, føler at hun mister henne helt da datteren bestemmer seg for å flytte til Madelines eksmann istedet. Selv om disse kvinnene er meget forskjellige blir Celeste, Jane og Madeline gode venner.

Ting eskalerer seg på aller første skoledag for deres yngste barn. På informarsjonsdagen oppstår det noe mellom noen av deres barn og andres barn, som skaper en stor konflikt blant de fleste foreldre. Hva er sant og ikke sant? En underskriftkampane starter mot å få den "skyldige" ut av skolen selv om ingen har bevis som bekrefter noe. Senere arrangerers det en quizkveld på skolen for alle foreldre. Den kvelden ender opp som et mareritt og noens liv blir forandret for alltid. Underveis gjennom hele boka, stykkevis og delt, blir alle foreldre avhørt av politiet. Hva er det som egentlig foregår?

Hysteriske eller bare frustrerte fruer?
Boka minner litt om Desperate Housewives. Husmødre som sliter med sitt, men som prøver å holde alt oppegående. Alt baller på seg, likevel gjør de alt de kan for å virke positive og energiske. Store hvite løgner har litt av den samme tonen og opplegget som Desperate Housewives. Det andre greia som Store hvite løgner har til felles med Desperate Housewives er at det oppstår et mysterie. Et mysterie som blir til en katastrofe og de er svært raske med anklagelser. Man spør seg selv hvem som er de verste mobberne, barn eller voksne?

Den australske forfatteren Liane Moriarty har gitt ut flere bøker og funnet sin sjanger. Hun liker å blande drama med mysterie, sette karakterene sine på prøve. Selv har jeg lest to bøker av henne tidligere og det er; Ektemannens hemmelighet og Det Alice glemte. Jeg ble ikke spesielt begeistret av noen av dem, men jeg bruker å lese minst to eller tre bøker av en forfatter før jeg bestemmer meg for å lese mer av forfatteren eller ikke. Forfattere har sine oppturer og nedturer de også, derfor er det viktig å gi dem mer enn en sjanse. Noen kan overraske, andre ikke, men da har man i alle fall gitt dem en sjanse. Det er ikke nok å dømme et forfatterskap ut i fra en bok.

Boka har fått mange forskjellige meninger og også fått mye skryt. Jeg ble dessverre ikke en del av fanskaren. Konseptet er kreativt og interessant, men ble ikke helt fan av selve utførelsen eller resultatet. Jeg har ikke noe i mot chick-lit. Det er bare det at det er ikke det jeg leser aller mest av, og i denne boka ble fortellermåten vel damete. Forfatteren er meget opptatt av hva karakterene har på seg og hvordan de ter seg. Noe detaljert til det kjedsommelige. Men liker godt hvordan forfatteren beskriver karakterene på ellers for hun får frem deres personlighet på en ypperlig måte. Man vet godt hvem man skal like og ikke like. Hvem som gjør en god figur. Til tross for at Jane er en karakter man liker godt og som ble min favoritt, for hun virket til å være den mest normale av dem alle, men må si at det var spennende å lese om Celeste og Perry. Det var den beste delen av boka.

Lettlest og kapitlene går fort unna
Selv om jeg ikke fikk helt sansen for Store hvite løgner, var det en svært lett bok å komme seg gjennom. Det er en bok på 568 sider, men de sidene går fort unna for språket er lett og kapitlene er korte og veldig effektive. Den kan virke som en murstein, men det føltes ut som å lese en bok som bare var på 2 - 300 sider. Den er ikke tung i det hele tatt.

Store hvite løgner er en naiv roman på grensen til chick - lit som inneholder en liten mysterie hvor alle trådene samler seg til slutt. Selve "mordsaken" og det som skjedde før og i etterkant var ikke spesielt sjokkerende eller gjorde noen særlig inntrykk. Morsom lesing med festlige og barnslige karakterer, men det pertentlige språket ødelegger mye av spenningen som skulle ha vært der.

Valget mellom å lese flere bøker av Liane Moriarty eller Tv-serien Deseperate Housewives, velger jeg nok Desperate Housewives istedet. Er litt nysgjerrig på Tv-serien Big Little Lies som er basert på denne boka. Kommer kanskje til å se den, men har ikke bestemt meg ennå. Har ikke helt sansen for Reese Witherspoon, men Nicole Kidman er tøff. Alexander Skarsgård, sønnen til Stellan Skarsgård, er også med i serien. Serien er skapt av David E. Kelley som er gift med Michelle Pfeiffer.

Fra min blogg: I Bokhylla

En underlig bok på mange måter ...

James Franco er en kjent skuespiller. Jeg kjenner ham best som Daniel Desario fra TV - serien Freaks and Geeks (1999 - 2000). En fantastisk TV - serie som dessverre fikk altfor kort levetid. Det var en morsom serie som også inneholdt en god del alvor. Den skildrer skoletiden på en utmerket og realistisk måte. Skildringen mellom de kule og de mindre kule, nerdene, skjønnhetene, geniene og så videre er genialt utført, nesten The Breakfast Club aktig. Freaks and Geeks er en serie som beskriver skoletiden på en svært gjenkjennelig måte, på godt og vondt. Jeg får nesten lyst til å se den igjen for husker den som veldig sær.

Karakterer med flere lag
James Franco spytter når han snakker er noe helt annet enn Freaks and Geeks. Den er om hovedpersonen Kenneth som liker å fortrenge sannheten om det ene og det andre ved å dikte opp sine egne historier, fordi det er lettere å håndtere. Han kommer fra en noe komplisert familie der medlemmene består av svært forskjellige personligheter, både sterke og svake. Søsteren hans er en villstyring som er vanskelig å kontrollere. Foreldrene har sine og hverandres problemer å slite med. Attpåtil har Kenneths familie bestemoren hans boende hjemme hos dem. En dag ser Kenneth noe skrevet på en offentlig vegg. Noe om ham selv som gjør til at han flykter fra Skien. Han ender omsider opp i New York og er student ved Columbia University, hvor han studerer kreativ skriving. Noe som er alt annet enn lett for der må man virkelig tåle kritikk. James Franco er på samme studie som Kenneth, og Kenneth blir stadig mer nysgjerrig på denne James Franco. De andre som er på samme studie består av mange forskjellige mennesketyper og det er mye å forholde seg til, både på college og utenfor. Noen år senere vender han tilbake til Skien. Er han den samme Kenneth som han alltid har vært eller er alt annerledes?

En bok bestående av flere deler
Å beskrive denne boka er alt annet enn enkelt da den består av flere deler, og det er en god bok, men det var bare ikke alt jeg likte med den. Må si at jeg likte delen med Kenneth som student i New York best da det var mye som skjedde, og man blir bedre kjent med Kenneth i forskjellige situasjoner. Boka handler om selvaksept, utfordringer, og det å finne seg selv og bare prøve å gjøre det beste ut av ting. Det er mye å kjenne seg igjen i, og Kenneth er en herlig og sterk karakter som er umulig å ikke bli glad i. Han har sine svakheter, men det er helt ok. Det har vi alle og det er menneskelig. Man vil bare heie på ham hele veien for man blir så godt kjent med ham, og jeg har stor sans for hans væremåte.

Boka er på over 400 sider. Jeg har ingen problemer med store bøker, men følte ikke at boka hadde den flyten den skulle ha hatt med en slik størrelse. Da ble det lett at boka ble lest noe stykkevis og delt. Den siste delen var den delen av boka jeg likte minst og som på en måte ikke var nødvendig å ha med. Greit å følge med Kenneths reise videre, men det ble bare ikke like interessant som da han var student i New York, da han måtte klare seg selv og hvor han lærte masse om seg selv.

James Franco spytter når han snakker er en tung, melankolsk og fin oppvekstroman som byr på både humor og alvor. Man blir godt kjent med karakterene og stemningene underveis. En fin roman å få med seg.

Morsom fakta om James Franco som har en liten rolle i boka: Han har blant annet tatt Master of Fine Arts degree in creative writing og har gitt ut egen diktsamling.

Fra min blogg: I Bokhylla

The Dark Tower serien har vært en sterk og overbevisende serie frem til Song of Susannah. Jeg liker serien fremdeles veldig godt, men ble ikke helt fan av denne boka ...

Grunnene er mange og det er vanskelig å peke ut bare en ting. I Song of Susannah er Susannah forsvunnet. Susannah består av mange personligheter, eller er en spaltet personlighet som det egentlig heter. Denne gang er det Mia som har overtatt henne og som har ført henne til New York i året 1999. Susannah er gravid og barnet er egentlig ikke hennes, men Mias. Unge Jake og en annen får oppdrag om å finne henne, mens Roland og Eddie er i Maine.

Forfatteren gir seg selv en gjesterolle
Ikke overraskende at Maine også blir omtalt her som i de fleste bøkene av Stephen King, siden det er hans hjemstat. Denne gang skriver han seg selv inn i boka, noe han ikke har gjort før. Han har riktignok brukt tidligere karakterer som senere dukker opp i noen av hans andre bøker, også i The Dark Tower, men aldri gitt seg selv enn rolle i en av sine bøker tidligere.

De andre bøkene i serien har frem til nå vært både sterke, engasjerende og svært spennende, men Song of Susannah var det mye som vinglet. Den var ikke så voldsom spennende som de andre bøkene har vært, og på en måte føltes det som om boka ikke passet inn i serien. Den ble litt utenfor. En slags outsider. Den hadde heller ikke den samme flyten som de tidligere bøkene har hatt. Man klarer ikke å leve seg inn på samme måte som de andre bøkene. Den hanglet rett og slett.

Delte meninger
Ble ikke helt overbegeistret over at Stephen King skrev seg selv inn i boka selv om han er min forfatterhelt. Det er en morsom tanke, men utførelsen av den ideen er enten en hit eller miss. Det fungerer på et vis, det er ikke det, men likevel passer det ikke helt inn i dette tilfellet av en eller annen grunn. Klarer ikke helt å sette fingeren på det. Skjønner godt hvorfor han ville det med tanke på at han ser på The Dark Tower serien som sitt livsverk. Men spørsmålet er: Var det nødvending å skrive seg selv inn i serien?

Det skjedde mye i Song of Susannah og boka er god, men synes ikke at den er på samme nivå som de andre bøkene i serien så langt. Ser ikke på det som en nedtur da dette er en veldig sterk serie, og det hadde vært for godt til å være sant hvis man likte alle bøkene i en serie, spesielt i en serie med mange bind. Dette er bok seks i serien og da er det lov å ha en liten nedtur for i mange serier får man en nedtur allerede i bok nummer to, så det er sjeldent at en serie består av mange sterke og engasjerende oppfølgere som denne serien.

Jeg velger å holde denne anmeldelsen noe vag og kortere enn til vanlig da jeg har kommet ganske langt ut i serien og jeg ønsker ikke å røpe for mye, helst ikke røpe noe i det hele tatt. Jeg har begynt å lese The Dark Tower som er bok nummer syv og som har samme tittelen som serien. Det er også siste bok i serien, men i 2012 kom Stephen King ut med The Wind Through the Keyhole. Den kan leses enkeltstående uten å ha lest serien i det hele tatt, og for hardbarkede og "erfarne" The Dark Tower lesere kan den leses etter The Dark Tower 4 (Wizard and Glass), og før The Dark Tower 5 (Wolves of the Calla) for å få større utbytte avThe Wind Through the Keyhole. Siden den boka ble utgitt flere år etter at serien var ferdigskrevet og at den kan leses som enkeltstående, skal jeg lese den helt til slutt. Tror ikke det blir noe problem.

Song of Susannah er en god bok med mange vendinger, men det ble ingen favoritt. Synes den ble altfor annerledes enn de andre bøkene i serien så langt. Det ble ikke det samme. Skjønner at utviklinger må til for å holde en bokserie i gang og det har vært rikelig av utviklinger tidligere i serien også, men ble ikke helt fan av vendingen denne boka tok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mulig boka egentlig bare står til en 5-er. Men den har den beste starten jeg har lest på en krimbok på veldig lenge!

Jeg leste for kort tid siden Dores Bibel av T L og ble helt betatt av den boka, en bok etter min smak som jeg ga terningskast 6 og føyde den inn i rekken av favorittbøker. Flere bøker av samme forfatter står på ønskelista og Humlehonning er en av dem.