Bokelskere.no

Nettopp avsluttet denne jeg nå...og som sagt i en annen tråd her, er jeg meget positivt overrasket over denne, faktisk har den blitt en helstøpt roman, ryddig og strukturert, og sentrert om et viktig tema, med farsfiguren som et kraftfullt sentreringspunkt gjennom hele romanen. Begravelsen ble et klimaks og en verdig avslutning av denne fine oppvekstromanen. Oppleseren Yngve Berven traff også veldig godt i denne romanen, og forsterket opplevelsen. Nå har jeg startet på neste bok i "serien" og her er det forfatteren selv som leser. Det var morsomt å møte den "rette" dialekten for romanen. Det skal bli spennende å følge Jarle videre. Dessverre ser jeg at den siste boken Pixley Mapogo ikke kommer ut i lyd, etter Renbergs egen beslutning, så her får jeg vel ta til takke med "håndholdt papirutgave" da hvis jeg skal ha med meg den. Randi

Ja, har sterkt inntrykk av det ja...

Noen som vil anbefale en bok om Romeo og Julie som er god for unger? Jeg har vært med ungene på Romeo og Julie-forestillingen til Nordic Black Theatre/Oslophilarmonien og minstemann har mange spørsmål og jeg blir svar skyldig!

For et par år siden så ble det publisert en undersøkelse angående dette. http://www.abcnyheter.no/node/59613 Jeg tror ikke temasituasjonen har endret seg mye, temavalget har vel heller hatt en enda sterkere "introspektiv" dreining de siste par årene, hvor det nå topper seg med Min kamp. Er vi lesere fornøyd med å ha det slik - på det hverdagslige, småsludrende, triville nivået? Er det fordi vi trenger en motvekt til dagens og verdens store problemer med konflikter, fattigdom, katastrofer og stadig flere uløste fastlåste scenarier? Er de norske forfatterne "flinkere" til å holde seg unna disse hard core, realistiske temaene? Får vi dekket vårt behov for å orientere oss i dagens problemer gjennom en del absolutt topp utenlandske forfattere, og ikke minst gjennom nyhets-media? Jeg bare spør....jeg har tenkt over "saken" for mitt eget vedkommende...

Er han et forbilde, mønster for flere av dagens forfattere som skriver "introspektivt" og selvransakende om sitt eget liv, og utleverer sin egen indre verden? Jeg bare spør, har ikke lest Proust enda, bare om han...(Jeg setter han kanskje litt på linje med James Joyce, vet ikke om det stemmer helt)

Overraskende bra var denne ja...her er det mange viktige temaer som berøres, og det er en engasjerende fortellermåte, ikke mange kjedelige partier her nei. Jeg har også kontaktet oppleseren av lydboken og kreditert han for en ypperlig opplesing, noe av det beste jeg har hørt i så måte. (Og jeg har bra sammenligningsgrunnlag - sikkert vært gjennom langt over 200 lydbøker de siste 5-6 årene). Jeg har de to neste bøkene i "Jarle-serien" også, så jeg gleder meg til fortsettelsen.

Fint...ja det er mange gleder i litteraturen. Nå er jeg straks ferdig med Kompani Orheim, lydbok, og der måtte jeg sannelig kontakte oppleseren og gi uttrykk for at jeg tror det er den beste opplesingen jeg har hørt i lydbok. (Og jeg har hørt temmelig mange de siste 5-6 årene)

Ja akkurat, man får utnyttet tiden så mye bedre...og det var en liten tilvenningsperiode, men nå får jeg nesten ikke til å "lese" uten at jeg er i farta...et annet problem jeg hadde, var at jeg hadde så enormt mye bøker i et stort hus, så flyttet jeg for 5 år siden til en liten leilighet og måtte kvitte med med en del bøker...noen vegger hadde jeg plass til da, men så å si alt er oppbrukt, derfor kan jeg kjøpe minimalt og låner lydbøker på mitt utmerkede lokale bibliotek.

Joda, jeg skal lese den, men den har nettopp kommet i lyd og jeg står på vent. (De siste 6 årene har jeg fått inn så å si alle bøkene via lydbok, utnytter tiden med det både ved gåing til jobb, møter og trening) PS. Ser forresten at vi har mange "felles-leste" bøker.

Leste lesebloggen din, bra anmeldelse..som oftest leser jeg bare omtaler helt flyktig før jeg leser en bok selv, føler det er viktig å starte uten motforestillinger. Men gjorde av nysgjerrighet en unntagelse på de to bloggene som kom opp her, begge var strukturerte og velskrevet. Takk for det.

Interessant, kikket i lesebloggen din. Skal lese denne, men jeg står på vent på lydboken,biblioteket.

Svenne handler om en foreldreløs 17-åring fra landet som blir oppdaget av den politiske strategen Nils Daeckemann og gjort til partisekretær i hans politiske prosjekt: “ Det svenske rettferdighetspartiet “. Svenne er helt gjennomsnittelig, hvit svensk ungdom, som havner i avisen etter at han blir overfalt av en drabantbygjeng på Grøna Lund og knivstukket. Dette gjør ham til en egnet symbolfigur I Daeckemanns populistiske prosjekt. Svenne – som naturligvis egentlig heter Sven – gjenforteller sin historie retrospektivt, på et tidspunkt der han er Sveriges mest hatede person.

Til å begynne med får Svenne en fett betalt sommerjobb, som foruten å skjøtte Daeckemanns enorme hage består i lesing og samtaler om forskjellige politiske emner. Slik får han sin politiske skolering som partisekretær. Romanens egentlige hovedperson er Nils Daeckemann. Han er fundert på den myrdede nederlandske populisten Pim Fortuyn, en homoseksuell dandy som iscenesatte seg selv som en ikke-rasistisk, liberal politiker, samtidig som han nørte opp under anti-islamske og rasistiske holdninger i det ellers så avslappede Nederland. Det samme med Daeckemann. Han er ikke homoseksuell, men gift med en svart kvinne, og er dermed vanskelig å brennemerke som rasist i tradisjonell forstand. Men det er kritikk av innvandringspolitikk og islam som gjør at Rettferdighetspartiet hans i løpet av få måneder vokser fra ingenting til å bli Sveriges nest største parti.

Svenne beredes for den politiske manesjen, som et (over)levende bevis på at typiske, hvite svensker har grunn til å føle seg truet av stigende gjengkriminalitet og en naiv integreringspolitikk. Bidraget hans i partiorganisasjonen er ellers beskjedent. Han flyter med strømmen, rakt inn i tragedien. For når partiet får mange tilhengere og mye makt viser det seg at en del av de impulsene som blir sluppet løs er vanskelige å styre. Ved siden av å være politisk analyse er dette nemlig en spenningsroman.

Rettferdighetspartiet vokser på “vanlige folks” misnøye og legitimerer den. Resultatet er tiltagende sjikane og vold mot muslimer, feks. kampanjen “Avslør islam”, der selvoppnevnte borgervernere river skautet av muslimske kvinner. I kjølvannet av lov og ordenspartiets gjennombrudd kommer mord, nazigjenger og meget skumle leirskoler. Nettet snører seg snart om Svenne, som for sent innser hva han har vært med på.

Historien er godt oppbygd. Svennes gjenfortelling er jevnt krydret med med frampek, slik at en hele tiden føler at en ikke vet nok. Til tross for at Svenne ble utgitt i 2006 blir den stadig mer aktuell. Per Nilsson har forutsett Sverigedemokratenes fremvekst. De anvender en del av de samme populistiske grepene som ”Rettferdighetspartiet”, der også kritikken av den politiske korrektheten er sentral. Boken omhandler et fenomen som vokser, og den gir perspektiver på mekanismer som ikke alltid er lette å forstå. Språket i boken er ukomplisert, og det er en ungdomsbok som godt tåler å leses av voksne også.

• fra bokpresentasjon på Deichmanske bibliotek.

Nesten alle bøkene jeg har "lest" de siste 6 årene har jeg "gått eller syklet"...jeg "går" en til to lydbøker i uken, det jeg leser av vanlige bøker er for det meste fagbøker. Da jeg startet med det, trodde jeg det skulle være vanskelig å konsentrere seg, men det er en vanesak..nå er det slik at jeg må ut og gå for å få "lest".

Godt sagt...helt enig

Ja, den oppfatningen har jeg også, men jeg liker "tidens elv" bedre, synes det er en mer helstøpt, stramt komponert roman som konsentrerer seg stort sett om ett tema. Den gjorde et dypt inntrykk på meg med sin inderlighet...jeg følte jeg forstod så godt hva forfatteren mente og hva hovedpersonen i boken følte. (Sikkert fordi jeg kunne identifisere meg med de følelsene)

Må si jeg ble positivt overrasket over denne ja...leste "Yngve" for en stund siden, og syntes den var OK, men denne er jo fengslende god. (Har kommet bare en fjerdedel enda, men det skrives jo gripende og troverdig om det som skjer i denne familien.)

Fant mange positive kommentarer her til denne romanen. Ble positivt overrasket over den selv jeg (Har bare lest en fjerdedel enda). Leste Mannen som elsket Yngve for en stund siden, syntes den var ganske OK. Etter å ha lest Min kamp 1-2-3, tok jeg fatt på "Kompani" i pausen mens jeg venter på "Kamp 4". Må si jeg ble slått av mange likhetspunkter mellom denne oppvekstromanen og skildringen av Karl Ove, forfatterne skriver på ulik måte, men det er jo så mye som er likt...(et vanskelig far-sønn forhold, en positiv morsskildring, fotballinteresse, musikkinteresse, jenteinteresse etc etc...), morsomt å sammenligne, ikke så rart kanskje når to forfattere av samme generasjon og fra nokså lik middelklasse skriver om sin oppvekst...

Godt sagt. Følte jeg kom til et antiklimaks, et metningspunkt der med siste delen av 3..ikke særlig god den biten nei. Men hvis det tar seg opp igjen i de neste bøkene, skal det være "glemt". Jeg står i "kø" for lydbok 4 på biblioteket, så det er greit med den vente-pausen nå. I mellomtiden tar jeg Kompani Orheim, og følger opp med de andre om Jarle Klepp hvis vente pausen blir lengre.

Siste delen var nesten slett, (har et innlegg en annen plass om det)....vel mye intetsigende pubertalt vis-vas, trekker aldri skriveferdigheten hans i tvil, men det temaet ble uttværet til det nesten tåpelige. (Den dårligste delen av de tre jeg har lest)

Skal fortsette med 4 ja, når den kommer i lydbok på biblioteket, står først i køen. Vanskelig å anbefale noe, det er så enormt mye bra, du kan jo se om du finner noe i boklisten min. Vet ikke hva du har lest fra før. Anna Gavalda: Saman er ein mindre aleine synes jeg var en vakker bok. I en helt annen gate: Francis Meyers lidenskap, av H. Langaland likte jeg også godt. Meg eier ingen (Åsa Linderborg), Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv. Carl Frode Tiller: Innsirkling (meget interessant), Juleoratoriet (Göran Tunström), Tiden det tar (Hanne Ørstavik), Halvbroren (L.S Christensen)...er noen bra vi har lest