Ser biblioteket har bestilt lydboken også, på norsk - og jeg står på ventelisten til den.

I dag har bokelskere.no blitt flyttet over på nye og raskere servere.

Målingene vi har gjort har vist mellom 20% og 40% ytelsesøkning, og det betyr at sidene kommer opp raskere enn før.

Takk for tips :-) Ja, jeg skal prøve å la være å se serien og heller se om jeg kan komme meg gjennom boken. Jeg leser som regel sakte, i rykk og napp. Lydbøker pleier jeg å være raskere med. Men jeg falt ikke for oppleseren i lydbokversjonen, så da blir det papirbok. Kanskje jeg bør sette meg et mål om å ha lest så og så mange sider daglig. Har aldri prøvd den metoden før, men det kan kanskje være noe da diverse serier ligger og frister på netflix og hbo :-)

Jeg har gått til et steg som for meg er ganske aparte: jeg har begynt å lese mursteinen A Game of Thrones (den første). Jeg har aldri interessert meg for fantasy. Derav et merkelig valg av lektyre for min del. Men etter å ha lest anbefaling i A-magasinet, så tenkte jeg at jeg skulle gi det en sjanse; av og til bør man vel prøve seg på noe nytt :-)
Jeg har ikke sett serien på Hbo selv om jeg abonnerer på Hbo. Før jeg evt tester serien vil jeg gi boken en sjanse.

Holder også på med en tynn liten moderne klassiker: Falconer av John Cheever - et mye mer "safe" valg for min del.

Har en pause i lydbokversjonen av The Dinner av Herman Koch. Har lyst til å lytte til mer Murakami i sommer. Det får bli når håndarbeid frister igjen. Fint å lytte og skape noe samtidig.

Her er det en deilig, solrik lørdagskveld. Ønsker alle god helg!

Ekstraordinært om liv og død

Jeffrey Eugenides (f. 1960) har så langt i sin forfatterkarriere tre romaner bak seg. Jeg har selv kun lest "Middlesex" (linken fører til min omtale av boka), men har "Formål ekteskap" liggende på vent. Siden jeg likte "Middlesex" så godt, ønsker jeg å lese alt Eugenides har skrevet. Det var derfor naturlig å begynne med debutromanen "The Virgin Suicides" aller først.

"Den morgenen det var den siste Lisbon-datterens tur til å begå selvmord - det var Mary denne gangen, og sovepiller, som Therese - visste de to førstehjelpsmennene meget vel hvor knivskuffen var, og gasskomfyren, og bjelken i kjelleren der man kunne gjøre fast et rep. De steg ut av ambulansen og tok det som vanlig altfor rolig etter vår mening. "Dette er ikke TV, folkens," mumlet den tjukkeste av dem halvhøyt. "Vi har vårt eget tempo." Han bar det tunge hjerte- og lungeredningsutstyret inn forbi buskene som hadde vokst til digre utysker, og videre over den raggete plenen som hadde vært føyelig og plettfri bare tretten måneder tidligere, da elendighetene tok til." (side 7)

Allerede den første setningen i boka røper hva vi har i vente. De skal alle dø, Lisbon-søstrene ... og de skal alle ta sine egne liv. De er unge, svært vakre, og har knapt tatt fatt på livene sine ... Hvorfor ender det slik til slutt at de ikke ønsker å leve? Hva er det som foregår innenfor husveggene til Lisbon-familien?

Fortelleren - eller rettere: fortellerne - er et anonymt "vi". Vi får egentlig aldri vite eksakt hvem de er. Ikke annet enn at de er gutter som har levd tett på - med dog så fjernt fra - Lisbon-søstrene. Betraktet dem på avstand, der de har drømt forbudte tanker om alt de kunne tenkt seg å gjøre med dem, de vakre søstrene som er gjenstand for deres drømmerier og begjær ... Historien fortelles 25 år etterpå.

Det er fem av Lisbon-søstrene; Mary, Therese, Lux, Cecilia og Bonnie. Fordi de er så lite tilgjengelig for omverdenen, innesperret som de stort sett er, spinnes det mange myter rundt jentene.

Første del av boka handler først og fremst om Cecilia, den første av jentene som lykkes i å ta sitt eget liv, etter først å ha mislykkes. Hvorfor gjorde hun det? Og hvorfor valgte hun å gjøre dette den ene gangen Lisbon-familien faktisk åpnet opp huset for gjester for å ha fest?

"Vår interesse for Lisbon-søstrene ble bare større de første dagene etter begravelsen. I tillegg til sin skjønnhet kunne de nå fremvise et nytt og mystisk lidende vesen, i all stillhet, synlig bare i den blå hovenheten under øynene, eller i hvordan de plutselig kunne stanse og slå blikket ned og riste på hodet, som til livet selv. Sorgen fikk dem til å gå lange turer. ... Vi lå på en tiloversbleven tepperest i familien Kriegers kjeller og drømte om hvordan vi kunne trøste Lisbonjentene. Noen av oss ville legge seg i gresset sammen med dem, eller spille gitar og synge sanger for dem." (side 55)

Etter hvert deltar jentene i sine vanlige sysler utenfor huset igjen, inntil en katastrofal kveld fører til at de så og si fullstendig innesperret i hjemmet sitt. De får nemlig husarrest etter å ha kommet for sent hjem etter et jubileumsball.

"Det gikk bare noen uker fra Mrs Lisbon murte jentene inne under iverksettelse av de strengeste sikkerhetstiltak, til vi fikk de første rapportene om at folk hadde sett Lux elske på taket.

Jubileumsballet førte til at Mrs Lisbon trakk ned rullegardinene i første etasje for godt. Vi så ikke annet enn jentenes innesperrede skygger, som fikk fantasien vår til å løpe løpsk. Til dette kom at etter som høsten ble til vinter, ble trærne tettere i grenverket og tok til å lute, så de til slutt skjulte huset, trass i at det manglende løvet snarere burde ha gitt bedre innsyn. Det virket som om det til enhver tid hang en sky over familien Lisbons tak. Det fantes ingen annen forklaring enn den psykiske, som gikk ut på at huset ble gradvis mer tilslørt fordi Mrs Lisbon ville det slik." (side 143)

Selvmordene - for det blir jo flere av dem utover i boka - fører til slutt til at Mr. Lisbon, som er lærer, mister jobben sin. Hvem vil ha ham som lærer når døtrene hans ikke orker å leve? Etter dette går det for alvor nedover med familien Lisbon, for nå går heller ikke faren ut av huset. Glimtene som de som står utenfor får av familien, er at de nærmest virker upåvirket av at den ene jenta etter den andre dør ...

Uhyggestemningen ligger over romanen fra begynnelse til slutt, uten at vi som lesere blir presentert for noen løsning eller forklaring. Det er forteller-vi´et som formidler historien, og det er dette vi´et som gjetter og analyserer det som skjer. Med stor fare for misforståelser, slik det jo også er i det virkelige liv. Vi tror at vi har forstått alt, vi trekker våre slutninger - men ofte tenker vi helt feil og er ikke i nærheten av sannheten. Dette er for øvrig det fortellende vi´et i romanen smertelig klar over. De skjønner at det er mye de ikke vet, at de rett og slett ikke kan vite. De skjønner at alt blir gjetninger. Men så handler det kanskje aller mest om å bearbeide sterke følelser som de har hatt med seg fra de var i puberteten selv? Sånn sett blir deres gjetninger og analyser kanskje aller mest historien om dem selv, og i liten grad Lisbon-jentene, selv om det tilsynelatende er dem alt handler om.

Når vi ikke får vite hva som egentlig skjedde - hva er det da med denne romanen, som etter min mening har noe Ian McEwansk over seg? For meg var det en stor opplevelse å lese denne romanen, fordi jeg fra før av hadde hørt så mye om den og derfor hadde store forventninger - som ble innfridd, bare for å ha nevnt det. Boka har sterke litterære kvaliteter, og måten den er skrevet på er spennende og original. Det er ikke ofte forfattere velger vi-formen når en historie skal fortelles. (I farten kommer jeg i grunnen bare på Julie Otsukas roman "Buddha på loftet". Linken fører til min omtale av denne boka.) Dette fortellergrepet - flertallsformen - førte til at det ble et slags spenningsforhold mellom guttene som levde opp og som nå kunne se tilbake på noen helt spesielle opplevelser i ungdommen, og Lisbon-jentene, som alle døde den gangen. Romanen er på et vis fokusert rundt en gryende seksualitet i puberteten, og denne lå der hele tiden - riktignok uforløst for det meste, med unntak av Lux, som etter hvert ble svært så promiskiøs og elsket med den ene etter den andre på taket av Lisbon-huset. Jentene blir gjenstand for guttenes seksuelle fantasier, og fordi de er så fjerne og utilgjengelige for dem, forblir de mystiske og nærmest idealiserte.

Johan Harstad har i etterordet i boka analysert romanen, og på side 253 skriver han følgende:

"Det er noe Virginia Woolf-aktig over det hele. Det er også slik at Lisbon-jentene ikke fremstilles som underdanige, lett påvirkelige eller udugelige. Tvert imot, det er guttene, "vi"-et som fremstiller seg som den svake part, tilskueren, den passive (voyeuren, vil nok noen si), mens det hele tiden påpekes hvordan Lisbon-søstrene er perfekte taktikere, både i forhold til sine jevnaldrende gutter og sine foreldre som de tilsynelatende adlyder uten å stille spørsmål ved deres avgjørelser. Tilsynelatende er ordet, naturligvis, all den tid jentene bruker tålmodighet og forståelse for å dekke over planleggingen som foregår bak lukkede pikeromsdører.

Lisbon-søstrene er aldri ufarlige, de er ikke forsvarsløse. De er bare uoppnåelige. For alle som forsøker å være nær dem, forstå dem. Redde dem."

Det er helt klart mange innfallsvinkler til denne romanen, som selvsagt kan leses med svært forskjellige briller. Dette er dessuten en roman som vil vokse seg større ved annen gangs lesning, fordi man da vil se det større bildet og ikke bare detaljene rundt jentenes selvmord og guttenes nysgjerrige blikk på dem.

Dette er en fascinerende roman som ikke slipper taket med det første! Anbefales!

Boka er tilgjengelig i pocketutgave fordi Cappelen Damm har utgitt den i serien moderne klassikere. Jeg kjøpte den tidligere i år, og bare det forhold at min utgave utkom i 2012 og er 1. opplag av 1. utgave, forteller meg at dette ikke er en bok med altfor mange lesere. Boka fortjener å bli gjenoppdaget av flere lesere! Boka er for øvrig filmatisert.

Når den arabiske og vestlige kulturen møtes

Mathias Énard (f. 1972) er en fransk forfatter som har studert arabisk og persisk, og som har bodd mange år i Midt-Østen. I dag bor han i Barcelona. I følge Wikipedia har han utgitt åtte bøker i årene 2003 - 2013. "Tyvenes gate" ("Rue des voleurs" - 2012) er hans syvende bok, og den første som er oversatt til norsk.

Forfatteren har mottatt en rekke litterære priser, og ved siden av forfatterskapet har han vært redaktør for flere kulturell tidsskrifter og medvirket til åpningen av to gallerier for samtidskunst i Paris, fremgår det av bokas smussomslag.

Lakhdar har vokst opp i Tanger, Marokkos havneby med forbindelse til Spania og Gibraltar. Han har aldri vært noen andre steder i hele sitt liv da han i en alder av sytten år blir sparket ut hjemmefra. Han og kusinen er nemlig tatt på fersken i en svært intim situasjon, og dette oppfattes som helt uhørt. Han er etter dette uønsket i familien.

Plutselig står Lakhdar helt på bar bakke og må klare seg selv. De første månedene bor han på gata og lever fra hånd til munn.

"Jeg har sultet, jeg har spist råtten frukt som torghandlerne lar ligge igjen til tiggerne, jeg har vært nødt til å sloss om epleskrotter og mugne appelsiner, klappe til alle slags krøplinger, énbeinte, mongoer, horder av stakkarer som virret rundt omkring på markedet akkurat som meg; det har vært kaldt, jeg har ligget gjennomvåt i høstnettene når uværet har høljet over byen og jaget fattigfolket inn under arkadene og inn i krokene på Medinaen, inn i nybygg der du må bestikke vaktmannen for å få overnatte i ly; på vinteren trakk jeg sørover, uten å finne noe bedre enn purken som banket meg opp på et skabbete politikammer i Casablaca for å oppmuntre meg til å dra hjem til mor og far; jeg kom meg på en trailer til Tanger, en grei kar som ga meg halve nistematen sin med én på trynet da jeg nektet å være jente for ham, og da jeg stakk innom for å hilse på Bassam, da jeg tok sjansen på å dukke opp i nabolaget, var jeg blitt gud veit hvor mange kilo lettere, klærne mine var i filler, jeg hadde ikke lest en bok på mange måneder og hadde nettopp fylt atten. Ingen fare for å bli gjenkjent. Jeg var utkjørt." (side 18)

Møtet med Bassam blir skjebnesvangert for Lakhdar. Med løfte om en jobb i bokhandelen Forsamlingen for spredning av Koranens tanker og et sted å bo, havner han inn under sjeik Nureddins "beskyttende" vinger. Vi forstår ganske snart at bokhandelen kun er et skalkeskjul for en fundamentalistisk bevegelse som utfører terrorhandlinger mot sivilbefolkning og turister. Handlingen foregår midt i "den arabiske våren", dvs. rundt 2011.

Lakhdar er en følsom ung mann som lengter etter kjærligheten. Ja, og få utløp for noe av sitt begjær ... Han og Bassam oppsøker Tangers tvilsomme steder i håp om å treffe utenlandske damer. Her treffer de Elena og Judith, to spanske jenter på ferie i Marokko. De studerer at på til arabisk.

"Jeg hadde vondt for å tro at de virkelig studerte arabisk, det vil si var interessert i hjemlandet mitt, språket mitt, kulturen min; dette var mirakel nummer to, et merkelig mirakel, man kunne lure på om det ikke var diabolsk - hvordan kunne to jenter fra Barcelona ha så lyst til å interessere seg for dette språket at de satte i gang med å lære seg det? Hva skulle de med det?" (side 51 - 52)

Kontakten med Judith skal etter hvert komme til å bety mye for Lakhdar, særlig når han etter hvert ser seg nødt til å flykte fra Marokkos havneby Tanger og starte et nytt liv i Spania som illegal innvandrer. På dette tidspunktet står den arabiske verden i brann, mens Europa preges av finanskrise. Hva er egentlig verst?

"Byer kan temmes, eller rettere sagt, de temmer oss; de lærer oss å te oss pent, de rensker av oss utlending-slagget, skreller av oss den bondske barken, smelter oss inn i seg, former oss i sitt bilde - ganske snart gir vi slipp på vårt eget ganglag, vi glor ikke tomt ut i lufta, vi nøler ikke på vei inn på metrostasjonen, vi har den riktige rytmen, vi beveger oss i riktig takt, enten vi er marokkanere, pakistanere, engelskmenn, tyskere, franskmenn, andalusiere, katalanere eller filippinere, så klarer Barcelona, London eller Paris til slutt å dressere oss som hunder. En dag griper vi oss i å stå og vente på grønt lys i fotgjengerovergangen; vi lærer oss språket, byens ord, dens lukter og lyder ..." (side 214)

Noe av det som fascinerte meg mest med denne boka, er hvordan forfatteren bruker språket til å utvikle bokas jeg-person - i begynnelsen en nokså enkel gutt med et begrenset begrepsapparat, til han utvikler seg til en verdensborger som forstår de fleste kodene i samfunnet, som på mange punkter er mye mer komplisert enn gata han vokste opp i. Barcelona er en flerkulturell by og det å passe inn er ikke gjort i en håndvending. Samtidig er det enklere å leve der nettopp fordi byen ikke på noen måte er preget av konformisme. Her er det tillatt å være den man er, bare man følger spillereglene. Samtidig beskrives et samfunn som har sin "hakkeorden" eller sosiale hierarki - der som alle andre steder.

Selv bor Lakhtar i tyvenes gate - Carrer Robadors; derav bokas tittel. Dette er strøkets verste gate, der horene, junkiene og drankerne bor. Det som på mange måter holder ham oppe er kjærligheten til litteraturen og særlig poesien, og dessuten kjærligheten han føler for Judith ... Samtidig er han en smule desillusjonert, der han til stadighet sammenligner mennesker med hunder. Så spørs det om det er mulig for ham å flykte fra fortiden når det kommer til stykket ...

I "Tyvenes gate" ser vi alt fra Lakhtars perspektiv. I og med at forfatteren har valgt jeg-person-formen, møter vi ikke en allvitende hovedperson som analyserer det store bildet. I stedet møter vi et menneske som er godt over middels reflektert, og som etter mange år uten familiens beskyttelse har blitt street smart så det holder.

Hvordan er det egentlig å komme til et fremmed land som illegal innvandrer? Hvorfor er det slik at det i de fleste storbyer ikke er landets egne innbyggere, men "de andre" - utlendingene - som rundstjeler turistene? Har vi ikke hørt det mange ganger tidligere? Hvorfor blir det slik? Jo, fordi nøden tvinger de illegale innvandrerne til å stjele for i det hele tatt å overleve. Nøden skaper tyver, og sånn må det nødvendigvis bli når ingen vil gi dem oppholdstillatelse og langt mindre en anstendig jobb. Overlevelsesdriften får mennesker til å gjøre det som skal til for å overleve! Akkurat på dette punktet mener jeg at boka er glitrende. Den får oss til å forstå mer enn vi gjorde fra før av. Så får det heller være at jeg ikke oppfattet boka som høy-litterær. Jeg forventet for øvrig ikke å bli presentert for alle nyansene ved den arabiske våren eller å få det store overblikket. Dette er først og fremst en roman om den lille mann og hans overlevelse i en komplisert verden.

Jeg opplevde for øvrig at forfatteren har evnet å skape et troverdig persongalleri, og at miljøskildringene også fremstår som autentiske. Forfatteren har åpenbart stor innsikt i det han skriver om.

Jeg anbefaler boka varmt!

I går morges rullet jeg ut en stor databaseendring for å tilpasse oss en arkitekturendring i Django som er rammeverket bokelskere.no kjører på. Jeg oppgraderte også flere programmer vi bruker.

Dette ser ut til å ha gått fint, utenom menyknappene som viser antall stjerner, svar på dine meldinger og ny internpost.

Disse oppdateres tilsynelatende ikke skikkelig før man har logget ut og inn igjen.

Besettende om rovfugl-temming

Helen Macdonald er poet, forfatter og vitenskapshistoriker ved Universitetet i Cambridge. Hun har tidligere utgitt et par diktsamlinger og flere fagbøker. Hun har bakgrunn som rovfugltemmer og har bidratt som forsker og rådgiver på forskjellige prosjekter for å styrke rovfuglbestanden i Storbritannia.

H is for Hawk utkom i Storbritannia i 2014, og boka har ført til Macdonalds litterære gjennombrudd. Boka har solgt over en halv million eksemplarer totalt, og har innbragt forfatteren Samuel Johnson-prisen i sjangeren beste sakprosa i 2014 samt Costa-prisen for årets beste bok samme år. Boka utkom på norsk med tittelen H for hauk tidligere i år. Over alt høster den gode kritikker - både fordi den er litterært meget sterk og helt spesiell, vakker, sår og så respektfull i sin tilnærming til denne i utgangspunktet så fryktede rovfuglen. (Kilde: Bokas smussomslag)

Helen Macdonald drømte om å bli falketemmer fra hun var ei lita jente. Hun leste alt hun kom over og lærte seg alt som var å vite om faget og fuglene. Ingen relevante bøker unngikk hennes oppmerksomhet. Likevel skulle det ta mange år før hennes drøm ble til virkelighet. Det var først da faren døde og hun selv nærmet seg førti at hun bestemte seg for at hun ville temme en hauk - betraktet som en av verdens ondeste fugler.

"Jeg visste at det kom til å bli vanskelig. Hønsehauker er vanskelige. Har du noengang sett en hauk fange en fugl i hagen din? Jeg har ikke sett det, men jeg vet at det har skjedd. Jeg har funnet bevis. Ute på hellene i patioen en gang i blant, små fragmenter: det lille, insektlignende beinet til en sangfugl, med kloen knyttet hardt til senene som har strammet den; eller - enda grusommere - et avrevet nebb, overnebbet til en spurv, eller undernebbet, en liten blygrå konisk dråpe, svakt gjennomskinnelig, med noen årsmå kjevehår klebet til den." (side 11-12)

Fra før av hadde forfatteren erfaring med falker, falkoner som hun var. Fullstendig annerledes hønsehaukene, disse "nifse, blekøyde psykopater som levde og drepte i tette skoger. Falkene var rovfuglene jeg elsket: skarpvingede, prosjektiltunge fugler med mørke øyne og en ekstraordinær eleganse i luften." (side 29)

Så skaffer hun seg en hønsehauk. Hun betaler åtte hundre pund for den og kaller den Mabel. Hun burer seg inne i leiligheten sin bak nedtrukne gardiner, og begynner det møysommelig arbeidet med å temme den i utgangspunktet umuligste av alle fugler. Samtidig som vi følger hennes kamp mot (eller med?) Mabel, forteller hun oss om Whites biografi om temmingen av hauken Gos ("The Goshawk" fra 1951) - etter hvert omtalt som tragedien med White og Gos, siden han til slutt mistet fuglen.

" ... katastrofen var uunngåelig. White innså at hauken var ham selv, en fugl som var en "ungdom som var blitt drevet til vanvidd av alskens uforstand, savn og tukt". Og endelig innså han med gru at han selv var blitt tuktet, uansett hvor mange ganger han forsøkte å fortelle seg selv det motsatte. Hauken var barnet foran lekeslottet. Han var faren. Han var faren. Det var han som var diktatoren, ikke hauken. Så gikk da også den store tragedien mot sitt endelikt, og spikeren i kisten skyldtes naturligvis ren sentimentalitet." (side 169)

Hun eksperimenterer med mat som belønning, finner frem til den perfekte matchvekt på fuglen og gradvis, gradvis vokser det frem en relasjon mellom henne og Mabel. Hun må bare først komme forbi fuglens dødsangst, der den sitter tjoret fast og ikke kan komme noen vei. Er fuglen bare ond? Eller finnes det en leken fugleunge bak de kalde øynene? Klarer hun å temme Mabel og opprette et tillitsforhold, slik at hun kan slippe henne og stole på at hun kommer tilbake og setter seg på hansken hennes? Til slutt blir hun nesten ett med fuglen ... Hun vet ikke hvor hun selv slutter og hvor fuglen begynner.

"Der ute glemte jeg helt at jeg var menneske. Alt hauken så, var rått og ekte og sylskarpt, og alt annet ble fullstendig neddempet. Terrenget skapte betydninger i hodet mitt som kjentes som trykk, som lys, som gaver: følelser det var umulig å sette ord på, som når man værer fare eller noen leser over skulderen på en. Alt ble mer komplekst, men også underlig forenklet." (side 192)

"H for hauk" er en av de mest besettende romanene jeg har lest som handler om forholdet mellom et menneske og et dyr. Helen Macdonald beskriver naturen, opplevelsen av hauken som på et vis et mer opphøyet vesen enn henne selv som menneske, og hun skriver om følelsen av å miste kontrollen. Der White tvang gjennom egen vilje og tapte alt, der nærmer Macdonald seg dyret på dets egne premisser - og hun lykkes ... og vinner hva da? Den kampen som hun hele livet har drømt om å vinne ... Mabel gjør noe med hennes opplevelse av mening og retning i livet, der alt dreier seg om sansene og her-og-nå-opplevelser. Der det handler om å komme i kontakt med sitt eget jeg, avsondret fra resten av verden. I begynnelsen handler alt om å være så usynlig som mulig for fuglen. Derfor kan ikke vennene komme på besøk. Etter hvert handler det om å få kontakt med Mabel, kommunisere med henne. Når hauken flyr gjennom luften, løper hun på bakken - hele tiden i kontakt med fuglen for aldri å miste den av syne, redd for å lide samme skjebne som White og Gos. Uten Mabel er hun ingenting lenger. Alt som betyr noe er fuglen og dens velbefinnende. Det fuglen ser, det ser hun. Alt annet er uten betydning.

Jeg må innrømme at da jeg fikk denne boka anbefalt, tvilte jeg sterkt på at den ville fenge meg. Samtidig var det kanskje nettopp dette som fikk meg til å prioritere boka likevel? Hva var det egentlig med den? Skepsisen varte de første 20-30 sidene, boka ble lagt til side i noen dager, før jeg tok den frem og slukte den i løpet av en eneste dag. Historien var så besettende og så intens at jeg ikke klarte å legge boka fra meg. Jeg har for så vidt alltid vært fascinert av store rovfugler - fortrinnsvis havørner - uten å ha behov for nærkontakt gjennom annet enn zoomen på kameraet mitt.

Så ble også dette en historie om et myteomspunnet rovdyr som absolutt har flere sider enn ondskap og en hang til å drepe ...

Dette er rett og slett en av årets bøker, som man bør få med seg! Boka har sterke litterære kvaliteter og beskrivelsene av naturen er så fantastiske at jeg følte at jeg ble trukket inn i forfatterens univers, og ikke mitt eget. Kjærligheten til naturen og hauken gjennomsyrer hele boka, og jeg ble underveis i lesingen dypt rørt over hvordan forfatteren nærmet seg fuglen i håp om å temme den.

Denne boka anbefaler jeg veldig sterkt!

Har ikke sett filmen før nå - den var også fin, men jeg synes boken var et hakk bedre. (Jeg har omtalt filmen i bloggen )

Sjarmbombe av en bok!

Engelske Andy Jones debuterte som romanforfatter med boka "The two of us" tidligere i år. Papirutgaven av boka kommer ut på norsk 3. august og den har fått tittelen "Sammen". Av forfatterens nettside fremgår det at han tidligere har utgitt novellesamlingen "Untogether Lives" samt et par barnebøker. Til daglig jobber Andy Jones i et reklamebyrå, og for å få tid til å skrive må han ta grytidlige morgener og helgene til hjelp. "Sammen" er under utgivelse i åtte land.

"Folk spør: Hvor lenge har dere vært sammen? Hvordan møttes dere?

Dere sitter ved et bord og syder av forelskelse, brisker dere demonstrativt med ny kjærlighet (kan det kalles det? Er det kjærlighet allerede?), ler altfor høyt og kysser mer energisk enn det sømmer seg på en landsens pub, og noen sier: Slutt å tafse på henne! Skaff dere et rom! For et søtt par dere er, eller en variasjon over temaet." (side 5)

Fisher og Ivy føler at de har noe helt spesielt, som det er svært få forunt å oppleve. Siden de traff hverandre for 19 dager siden, har de knapt vært ute av senga. Fullstendig oppslukt av hverandre, knapt i stand til å være fra hverandre.

Fisher tenker at Ivy er kvinnen i hans liv, og bestemmer seg for å ta henne med hjem til familien sin. Selv om faren og søsteren er noe spesielle ... Han har aldri hatt med en jente hjem, men velkomsten de får - dvs. det er vel egentlig Ivy som får den, selv blir han temmelig oversett - er overveldende. Hun har så vidt kommet over dørstokken før gamle familiealbum blir dratt frem, slik at alle kan le av de rare frisyrene og klærne han har hatt opp gjennom tidene. Ja, for ikke å snakke om den bare rumpa hans da han var liten ... Og mens faren bombarderer Ivy med spørsmål, går det opp for ham hvor lite han egentlig vet om sin utkårede ... De har rett og slett ikke hatt tid til å fortelle hverandre historiene sine, opptatt som de har vært av helt andre ting. Og da kvelden ender med at faren tilbyr dem sin seng, er det som om all tidligere romantikk er blitt borte.

Tilbake i London er ingenting det samme lenger, og det er som om Ivy holder seg lengst mulig unna ham. Er hun i ferd med å dumpe ham, kanskje? Ble familien hans for mæget for henne? Snart skal det vise seg at det er noe helt annet som er årsaken. Ivy er nemlig gravid, og dermed er det slutt på den "lettbeinte", nytelsesorienterte forelskelsen ...

"Ivy spyr på badet mitt, lyden bærer like klart som fuglesang på en åpen eng en stille sommerdag. "Helvete," sier hun, og stemmen skaper ekko og gjenklang fra innsiden av doskåla og siver ut på badet og inn på soverommet som damp. Hun spytter, spyr, spytt,. spytt, spytter. Og spyler ned. Ivy har en utagerende og produktiv måte å spy på, og før jeg går på jobb, må jeg tørke vekk oppkast fra undersiden av setet, fra badegulvet og alle andre steder det har sprutet på. Og det er helt greit for meg; hun tar morgenkvalmen, jeg tar Jif-flaska - det er bare rettferdig." (side 45)

Når Fisher ikke er sammen med kjæresten, er han hos vennene El og samboeren Phil. El lider av en forferdelig sykdom som gir ham ukontrollerte rykninger og krampetrekninger i kroppen. Koordinasjon, balanse, empati og taleevne svekkes gradvis, og El har for lengst havnet i rullestol. Dette vennskapet betyr mye for Fisher, som har kjent El så lenge han kan huske. Å være vitne til vennens fysiske forfall er ikke enkelt, selv om relasjonen også inneholder mye galgenhumor.

Er det noe som nettopp preger denne boka, så er det humor! Men ikke tro at dette er en lettbeint roman av den grunn! Jeg opplevde at "Sammen" har mange lag, og at den er langt dypere enn man først skulle tro. Blant annet skildrer den nydelig hva kjærlighet egentlig er. De små tingene som gjør at noen par holder sammen også etter at den første forelskelsen har avtatt i styrke, mens andre forhold ender med brudd ... Det udefinerbare som man kanskje ikke tenker så mye på, men som er helt avgjørende når det røyner på med ytre påkjenninger ...

Romanens styrke er kombinasjonen av et godt språk, mye humor og mange situasjoner som jeg vil tro er nokså gjenkjennelige for de fleste. Samtidig som jeg humret og lo mye underveis i lesingen, opplevde jeg også et stort alvor i historien. Det er ikke småtterier dette paret utsettes for!

I teorien trenger jeg ikke å like hovedpersonene for å like boka, men det er jo ingen ulempe heller. Ja, jeg falt både for Ivo og Fisher, selv om min sympati definitivt gikk i Fishers favør i de fleste tilfellene. Jeg vil for øvrig understreke at personskildringen av hovedpersonene er svært nyanserte, slik at de rommer både gode og dårlige egenskaper. Her er ingen stereotyper, og jeg vil også hevde at klisjéene er fraværende. Dette er en bok å bli glad i, rett og slett! En perfekt sommerbok etter min smak!

Jeg anbefaler boka varmt!

Kanskje Ingvar Ambjørnsens Natten drømmer om dagen kunne være noe? :-)

Jeg har ikke lest Harry Potter, men likte også denne boken veldig godt. Som du sier er det et troverdig og engasjerende persongalleri og fengende handling.

Da har jeg lest min første bok av Marit Kaldhol. Hun skriver vakkert - denne har en trist historie, men den er kanskje ikke uten håp - eller: man klynger seg til håpet så lenge det er liv. Mer om denne i Reading Randi

Det finnes mange interessante "tungvektere" her - skal ikke ramse de opp. Men vil man ha en liten, folkelig, overkommelig en, synes jeg denne var veldig grei

Interessant. Jeg ville gitt den bortimot en 5'er i den britiske lydbok-versjonen (audible.co.uk)!
En god oppleser føyde nok noe positivt til leseopplevelsen. Jeg likte parallell-historiene og vandringen mellom nåtid og fortid. En upålitelig fortellerstemme kan være ganske spennende!

Den kan vel ikke akkurat kalles en krim-roman; er vel heller en psykologisk thriller? Drivet, som du etterlyser, lå vel nettopp i det upålitelige, usikkerheten om hva som var opplevd, skjedd, virkelig, uvirkelig/fantasi. Mao mye mentalt involvert. Det likte jeg :-)

Bra det finnes podcast slik at man kan høre når man vil! Satser på at det du tipser om her også legges ut på podcast :-)

Takk for omtalen. En viktig bok; jeg føler meg liksom forpliktet til å dytte denne oppover på leselista for å styrke allmenndannelsen og historiekunnskapene. Sikkert mye materiale der som inviterer til filosofering og ettertanke.

Legger ut link til en podcast fra Nrk om Ulysses (Bok i P2; program fra tidligere i år).

Dette radio-programmet ga meg lyst til å en dag lese romanen!

http://nl.nrk.no/podkast/aps/17524/nrk_bok_i_p2_2015-0126-0335_6355788349.mp3

Jeg prøvde å starte på den for mange år siden, men kom ikke langt. I følge podcast'en skulle jeg ligge bedre an nå, da den frarådet de yngste leserne å lese den (man skulle visstnok få mer ut av den med noen år på baken). De opplyser for øvrig at Ulysses har blitt kåret til verdens beste roman!

Tusen takk for omtalen som for øvrig vekket leselysten :-) Jeg har ikke tatt meg tid til å lese omtaler eller anmeldelser av denne før og trodde kanskje at det var ei bok full av klisjeer. Men i lys av det du skriver ser jeg annerledes på det. Oppvekstromaner evner ofte å fenge meg også dersom det er godt fortalt og godt skrevet.

Det er jo ikke for sent, da! :-)