Kan ikke lese det diktet uten å høre den stemmen jeg heller. Men det gjør ikke noe :-)

Kafka på stranden driver jeg og "sparer på" - dvs har utsatt å lese den (og gleder meg til å lese den), he-he. Dette gjelder flere Murakami-bøker for min del.

Jeg ble oppslukt av Sauejakten og så oppfølgeren Dans, dans, dans. Jeg hørte dem begge på (engelsk) lydbok - med en fantastisk oppleser.

Har du lest novellene? Hvilken novellebok likte du i såfall best?

Vi har også en bergnabbe utenfor. Der vokser jo småting som kan passe fint i sånne arrangement og trenger lite jord! Takk for at du satte meg på den ideen :-)

Bikubesong er genial! :-) Har ikke lest hele - må "spare litt". Fant dessuten lydboka til 29 kr her forleden, så den skal prøves! "Prinsessa av Burundi" sitter veldig godt i minnet! - For en fortellerevne!

The Reader er en favoritt her! Gone Girl også :-)

Stusser man røttene før planting? Er de ikke litt skjøre da? Eller skal man ta dem opp og stusse underveis?

Jeg tenkte faktisk etterpå at det sikkert vil bli i overkant utfordrende og at jeg burde komme meg gjennom en mer lettlest tysk roman først. Jeg skjønner tysk greit når det snakkes og kan gjøre meg forstått. Men å konsentrere seg om å lese ei hel bok, når man ikke har lest annet enn litt tyske aviser og nettsider siden skoledagene, ja - det er en utfordring.
Jeg har noen relativt tynne klassikere på tysk i hylla. Får vel starte der...
Er ikke medlem i Bokklubbene, og har ikke tenkt til å bli det. Hadde jeg vært det, så hadde jeg slått til der. Tenk om jeg kunne finne den på loppis til helgen, he-he.
Håper du forteller mer om din opplevelse av boka etterhvert!

Nå har jeg testet litt lesing på Galaxy Note 2. Jeg har forsøkt det i mørkt rom om kvelden og i dagslys. Det funker greit mtp kortere leseøkter (15-30 min). Noe utover det har jeg ikke testet. Men jeg har inntrykk av at jeg ville blitt litt sliten i øynene. Fordelen er jo at skjermen lyser, om man vi llese i mørket, men det er litt anstrengende for øynene. En Kindle Paperwhite ville kanskje vært bedre for øynene - særlig i dagslys. Blir jo mer blaing enn med bok eller Kindle. Men Note'n er altså en nokså grei løsning om man ikke trenger lese lenge.

Mesterlig fra Oksanen - igjen!

Tidligere denne uka var jeg på Litteraturhuset og hørte Sofi Oksanen bli intervjuet om sin siste bok - "Da duene forsvant". Det var en veldig fin opplevelse, og ikke minst var det svært interessant å høre henne fortelle om hva hun hadde tenkt underveis i skrivingen og hva denne boka egentlig handler om. I boka har hun ønsket å fokusere på krigsårene 1941 - 1945 og begynnelsen av 1960-årene - begge perioder turbulente i Estlands historie. Under andre verdenskrig opplevde Estland en dobbelokkupasjon. Da resten av Europa ble fri etter Hitler-Tysklands fall, ble Estland atter okkupert av Sovjetunionen. Kun fem dagers frihet opplevde landet. Plutselig måtte man forholde seg til sin tidligere fiender igjen, og det var de som var "flinkest" til å snu kappa etter vinden, som klarte seg best. Med dette som bakteppe gikk utviklingen videre ... Det er klart det må ha gjort noe med landets historie.

I bokas åpningsscene befinner vi oss i Nord-Estland. Landet er under sovjetisk okkupasjon, og det er ham vi skal bli kjent med som frihetskjemperen Roland som fører ordet, som er boka jeg-person i noen løsrevne kapitler i en bok som ellers fortelles i tredjeperson. Han og fetter Edgar er ute i felten. Dvs. nokså tidlig har Roland mistanke om at hans feige fetter har stukket av. For fetteren er ikke egnet for kamp, og selv ikke tanken på et fritt Estland får ham til å være villig til å ofre noe som helst. Ja, det skal sagtens vise seg at det eneste Edgar er villig til å ofre noe for er redningen av sitt eget skinn. Det er han til gjengjeld villig til å ofre alt for.

"Før jeg rakk å tenke etter, nikket jeg og var på vei med beskjed om at vi dro for å beskytte flyktningene, selv om Edgar sikkert hadde brakt det på bane i håp om å slippe unna et nytt angrep og derved berge skinnet. Han kjente det svake punktet mitt. Hjemme hadde vi alle sammen etterlatt kjærester, forloveder og koner, det var bare jeg som så kvinnen min som en grunn til å forlate kampen. Men jeg forsikret meg selv om at valget var fullstendig hederlig, ja til og med fornuftig." (side 15)

Edgar gifter seg senere med Juudit, men ekteskapet blir alt annet enn lykkelig. Hva det er med Edgar som gjør at han ikke engang er opptatt av å fullbyrde det slik man forventer av en mann, er det vanskelig å få øye på. Kanskje er han seg selv nok også her? Ikke bare vansmekter Juudit i ekteskapet, men hun er også nødt til å late som om ekteskapet er lykkelig overfor omgivelsene. Det faller også Edgar tilsynelatende lett å finne frem til sine gentlemannsfakter når andre ser på. Men dette skrus av så snart de er alene.

Så blir Estland okkupert av nazistene. For noen fremstår de som redningen fra det gudeløse Sovjetunionen og de forhatte bolsjevikene. Og det gjelder å være inne med de rette for å overleve også nå. Roland mister ikke sin sjel oppi dette, mens fetteren Edgar atter vet å sno seg. Juudit er på sin side desperat av kjærlighetslengsel, og utstyrt med et oppdrag om å infiltrere tyskerne og dermed kjempe for et fritt Estland, skjer det som ikke burde skje: hun forelsker seg i en av fiendens menn. Det er tale om ekte kjærlighet fra begges side - men en kjærlighet med helt umulige vilkår. Dessuten er det farlig for dem, særlig ettersom krigen skrider frem og nazistenes posisjon atter er truet. Dessuten oppdager Edgar forholdet, og da blir det riktig farlig. Men for Juudit er forholdet redningen - uten sin tyske elsker ville hun ikke hatt noe å leve for.

"Foran alle disse menneskene, guttevalpene, skrapselgerne og gatefeirne oppførte SS-Hauptsturmführer seg på den måten, lot henne løpe til bilen for å ta avskjed, enda vinden limte nattkjolen til lårene og lot silken gli ned av skuldrene, og han belønnet blottingen med å kjærtegne øret hennes. En sånn mengde uanstendighet, en sånn berøring som hørte til mellom laknene i de private budoarene, en sånn mengde ømhet midt i gata, en sånn berøring som ikke var for et ludder. Edgar hadde sett hvordan krigsbrudene ble behandlet, her var det noe annet. En sånn berøring er bare for én her i livet, mange får aldri oppleve den." (side 179)

Så vakkert, så skjørt og så farlig - fordi kamelonen og svikeren Edgar, Juudits egen ektemann i navnet (men ikke i gavnet), bevitner det hele og skjønner hva det dreier seg om ... En ektemann hun ikke kommer fra, fordi man rett og slett ikke skilte seg på den tiden, men var prisgitt det feilaktige valget man en gang hadde foretatt, en gang og for alltid til døden skilte dem fra hverandre ...

Parallelt følger vi ekteparet Edgar og Juudit Parts i begynnelsen av 1960-årene. Edgar har blitt kamerat Parts, og kamerat Parts skriver bok. Han skriver bok om sin og andres roller under andre verdenskrig, og han dikter seg selv inn i boka som helt, mens han gir de fleste andre skurkeroller. Bl.a. levnes fetteren Roland ingen ære. Hvor ble det forresten av ham? En historieforfalskning som dessverre ikke er fjernt fra hvordan det foregikk under kommunistveldet, hvor det gjaldt å slette alle spor fra fordums estisk storhet og erstatte dette med en kommunistisk vi-følelse som ikke tillot separatistisk tankegods. På litt avstand kan vi betrakte Juudit, som er blitt en alkoholisert og fetladen sjuske, som lar alt rundt seg forfalle. Hva skjedde egentlig med henne underveis?

Jeg kjenner til at denne boka har fått litt lunken mottakelse av enkelte anmeldere. Bl.a. er boka kritisert for å være noe rotete bygget opp. Jeg kjenner meg ikke igjen i denne beskrivelsen, all den tid kapitlene er tydelig merket med årstall, og det forhold at persongalleriet ikke er stort eller vanskelig å få oversikt over. Boka handler i all hovedsak om Roland, Edgar og Juudit, mens alle andre bare er bipersoner. Og det handler om å takle en kaotisk situasjon i et land med mye svik, hvor man ikke kan være trygg for angiveri, heller ikke innad i sitt eget ekteskap.

Oksanen skriver som en gudinne, og jeg elsker hvordan hun noen ganger ikke avslutter setningene, men bare fortsetter og fortsetter, like fullt med korrekt bruk av tegnsetting sånn ellers, selv om bruk av punktumene altså er sparsomme. På den måten får fortellingen noe fortettet over seg, og som leser fikk jeg følelsen av at forfatteren holdt meg i et strupetak og nektet å slippe før jeg hadde fått med meg alt. Det er for øvrig en hel del symbolikk i boka, som tilstedeværelsen på Litteraturhuset tidligere denne uka hjalp meg med å forstå bedre. Som at tittelen på boka - at duene forsvant - er et bilde på at nazistene faktisk spiste dem opp. Og siden duer er et symbol på fred, kan dette tolkes som at nazistene spiste freden. Oksanen presiserte også under intervjuet at det aldri er tilfeldig hvilke navn hun velger på hovedpersonene sine. Jeg liker for øvrig at hun skriver historisk korrekte bøker, og at hun gjennom sitt forfatterskap på et vis har viet seg til Estland, hennes mors hjemland, og dermed bidrar til å gi andre verdenskrig-elskere som meg mer kjøtt på beina i forhold til å forstå hva de baltiske landene faktisk har gjennomgått i årenes løp.

"Parts husket godt at da hammeren og sigden ble heist i standa på Lange Hermann 22. september 1944, var det ikke flagget til Hitler som ble fjernet, det var Estlands eget. Selvstendighet i fem dager. Fem dager med frihet. Parts så flagget selv, men i manuskriptet kunne han naturligvis ikke nevne det, for Sovjetunionen befridde Estland fra hitleristene. Hva med Roland, hadde han sett det samme, og hvis så var, hadde han klart å løsgjøre seg fra synet?" (side 290)

Det kan faktisk ikke bli annet enn terningkast seks denne gangen!

Livet er en ensom sak ...

Det er ingen tilfeldighet at jeg nok en gang har plukket opp en Ingvar Ambjørnsen-bok. Ambjørnsen har en enorm produksjon bak seg, og jeg har langt fra lest alt av ham. Ikke alt treffer like godt, men det som treffer gjør det til gjengjeld til gangs. "Natten drømmer om dagen" er en slik bok. Og det er stemningen som treffer. Kanskje også det outsider-aktige som i grunnen hefter ved alle hans bøker ...

"Jeg kom over de lange myrene i skumringen, og da jeg begynte å ta meg nedover mot Veggeli, så jeg taket på hytta inne mellom dvergbjerkene; det var tekket med torv, høstfarget mose og eng. Jeg ventet til det var blitt mørkt. Så tok jeg meg inn på den beste måten: Med nøkkelen jeg fant under hellen.

Det er gjerne der de gjemmer den. Der, eller oppe på listverk, eller under store blomsterpotter, dersom de har slikt stående utenfor. Det finnes et dusin andre steder også. Jeg kan dem.

Jeg ble stående helt stille i vindfanget etter at jeg hadde låst meg inn. Det luktet tyri og grønnsåpe, og ikke av folk. Det var ei hytte etter min smak. Enkel og oversiktlig. To soverom, og et oppholdsrom med kjøkkenkrok. Et lite bad uten dusj. Peisovn i stua.

Helt stille. Bare vinden i trærne; den la seg nå mot kvelden. Jeg har gjort det til en vane å stå slik og lytte og lukte i noen minutter. Gjøre meg kjent med stedet.

Jeg var sulten. Jeg visste at jeg ville bli liggende våken dersom jeg ikke fant noe spiselig ..." (side 9)

Sune har trukket seg unna folk og har beveget seg mot skogen, hvor han vandrer fra hytte til hytte, som han bryter seg inn i. Men han er ikke som innbruddstyver flest, for han behandler hyttene med respekt og etterlater seg alltid det meste i den skjønneste orden. Det eneste han stjeler er maten han finner, og kanskje et og annet klesplagg når han finner dette nødvendig. Aller helst vil han være alene, men det er vanskelig å isolere seg fullstendig fra omverdenen skal det vise seg. Selv Sune har et nettverk som krever at han er til stede - i alle fall av og til. Samvittigheten hans gjør dessuten at da han treffer på Vale, en ung asiatisk kvinne med ødelagte og verkende hender, klarer han rett og slett ikke å overlate henne til sin egen skjebne. Etter dette blir ikke vandringen i skogen som før ... I stedet for å gå mutters alene, har han nå et menneske å ta seg av.

Sune og for den sakens skyld vennene hans holder seg langt unna myndighetene generelt og politiet spesielt. De handler ut fra nokså korte tidsperspektiver, hvor det handler om den neste rusen eller den neste kvinnehistorien som kan gi dem et øyeblikks sjelefred. På den ene siden handler det om en dyp og inderlig frihetstrang, om å slippe unna forpliktelser - på den annen side handler det om å høre til et sted. Kanskje er det her samvittigheten tross alt melder seg? Den virkeligheten som beskrives ligger kvantesprang fra det vi vanligvis forbinder med kos og hygge og hytteliv. Og for meg som selv vokste opp med hytte i øvre Telemark, nettopp i de traktene hvor Sune vandrer fra hytte til hytte, og hvor vi alltid pleide å legge nøkkelen oppe på listverket over hyttedøra (i tilfelle vi skulle glemme den hjemme), skaper dette et aldri så lite gufs fra fortiden. Var det virkelig så opplagt hvor nøkkelen ble gjemt? Og kunne vi i grunnen vite om noen hadde vært der siden sist vi selv var der?

Som et årvåkent dyr med en hørsel som virkelig kommer godt med, hører Sune etter lyder av for ham "uvedkommende", uten tanke for at det er han - ikke de andre - som faktisk er nettopp "uvedkommende". Noen ganger kommer samvittighetskvalene riktignok kastende over ham, og da hender det at han foretar enklere vedlikeholdsarbeid eller hogger ved. Som om dette skal rettferdiggjøre alle innbruddene han foretar seg på sin ferd.

I Ambjørnsens bøker og kanskje i særdeleshet i novellesamlingen "Natt til mørk morgen", er det outsideren som går igjen. I så måte har romanen "Natten drømmer om dagen" noe erketypisk Ambjørnsensk over seg. Det er dystert, mørkt og noe dessillusjonert over det hele, og som tittelen antyder - her forfølger nattens mørke også dagene. Få forfattere klarer som ham å beskrive naturen så levende. Jeg tror faktisk det bare er Per Petterson som når opp, og som kanskje til og med passerer Ambjørnsen, når det gjelder å beskrive naturens magi. Tendensen i Ambjørnsens romaner er for øvrig at det meste av handlingen foregår på det indre plan og ikke i særlig grad i det ytre. "Natten drømmer om dagen" er en av hans virkelig bedre romaner. Her blir det et sterkt terningkast fem! Avslutningsvis må jeg nevne at Ivar Neergård leste lydbokutgaven helt nydelig.

Det vil jeg tro! Jeg anskaffet den for ca 70 kr via månedsavgiften i lydbokklubben min. Full pris på lydboka der ville vært hvertfall 530 kr...

Imidlertid føler jeg nå at jeg må legge opp en liten strategi for å lese den (lytte til den). Den er så lang at jeg må ha andre leseprosjekter på siden :-) Jeg elsker jo lydbøker, men nå er jeg inni papirboklesing for første gang på lenge. Så da kan det passe å ha (tynne) papirbøker (100-350 sider) på siden :-)

Glad du tok frem denne tråden, gretemor! Jeg må sette "Berlin Alexanderplatz" på lista over "leses snart"! :-)

Jeg var nå inne på amazon.de (tyskspråklige amazon-bokhandelen) og jeg ser av en av de siste leseranmeldelsene at de 100+ første sidene kan være noe tunge å komme seg gjennom. Imidlertid, skrives det videre, er det verdt å holde ut og fortsette!

Jeg er dypt inne i "Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land" (se lesehelg-tråd). Der er mye fra Berlin. Jeg var sist i Berlin i fjor og jeg lengter tilbake (enda Tyskland er et land jeg kjenner lite til mtp personlige reiser). Det er nå på sin plass å fylle dannelses-biblioteket ved å lese mer tyskspråklig skjønnlitteratur og "Berlin Alexanderplatz" :-)

Jeg ser imidlertid at den er dyr å bestille (tanum.no - kr 332 er visst billigst på nett). Jeg leser en del, og denne prisen er veldig høy ift bøker jeg vanligvis kjøper og leser (mest engelsk, fransk samt at jeg kjøper en del bøker brukt - veldig billig). Så jeg er vel noe "gjerrig på krona" der... Jeg tror faktisk jeg går for å kjøpe den tyske utgaven i paperback til i underkant av 70 kr...

Det blir en utfordring å prøve å lese den på tysk. Men, tenker jeg, hvorfor ikke prøve. Skole-tysken er ikke glemt. Så da får vi se... Har noen andre tyskspråklige samtidsromaner (på tysk) i hylla og har tittet litt på dem. De går an å lese - på tysk (med litt stahet og ordbok, he-he). Jeg liker språk. Hver sin lyst :-)

Jeg er halvveis i "Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land" av Astrid Sverresdotter Dypvik.

Dette er virkelig en bok jeg anbefaler.

Forfatteren skriver intelligent, saklig, lettlest og underholdende om menneskeskjebner og fortellinger i etterkant av DDR's oppløsning.
Hva var DDR, hvordan var det i DDR, hvordan så og ser Vesten på DDR osv.

Jeg leser sjelden historibøker, men denne boka gir meg virkelig interesse for det feltet. Det er nok også fordi her gås inn på enkeltskjebner samtidig som de store linjer ikke går tapt. Alt er skrevet på en klar og lettfattelig måte samtidig som det ikke simplifiseres. Viktig er det at DDR var, og er, mange fortellinger. En rekke perspektiv kan antas, og det er forfatteren god på å forstå og formidle. Jeg gleder meg til å lese resten av boka og vet allerede at jeg skulle ønske at den var så mye lenger!

På forsiden av boka står det et sitat-utdrag fra Dagbladets Jon Rognlien: " ...norskskrevet bok av internasjonalt format...". - Det vil jeg sannelig skrive under på!

Så vil jeg takke bokelskere.no som gjorde meg oppmerksom på denne perlen av en bok. Tråd til boka m/ andres vurderinger finner du her:

http://bokelskere.no/bok/det-var-ddr-forteljingar-om-eit-nedlagt-land/360500/

Vi snakket om Infinite Jest forrige helg og nå har jeg fått meg den på lydbok (ca 60 kr). I overkant av 56 timer vil det ta å lytte på den - det er jo snakk om en murstein :-) Jeg fant ut at lydbokforlaget gir lytteren pdf med alle noter osv, så det burde vel ordne seg.

Dette var inspirerende bilder, Kirsten! Jeg tror jeg satser på å lage noe lignende med våre to små her :-) Sikkert morsom for barn å ha en slik "hage" å leke med på terrassen. Utfordringen blir å holde det smått mens det vokser. Men her er jo bl.a. benyttet sukkulenter, oregano og gress og slike ting går det an å holde styr på :-)

Mark Haddon: The Curious Incident of the Dog in the Nighttime.
Roald Dahl: Mathilda.

Skuespilleren Jon Eikemo har foretatt en mesterlig innlesing av dette diktet! :-)

Håper du liker den....til tross for den smertelige sorgen boken starter med, så synes jeg det var en "feel-good" roman.

Skaper litt "uorden" dette ja. Jeg skrev et innlegg under din bokomtale, men slettet det da jeg tenkte det skulle være en ren bokomtale. Kanskje ikke så lurt denne delingen. Ville bare si:
Romanen reiser mange interessante spørsmål - som du nevner. Nettopp ferdig med denne. Ser den som enda en god roman av Ketil Bjørnstad.
Jeg synes slutten var positiv og optimistisk. Et fint eksempel på at sorgen kan gi styrke og vekst. ..og at hat og hevn ikke alltid gagner en selv.
(Noen tanker i bloggen )

Skjønner, Fred (har forståelse for deadlines)! Da skal jeg forsøke å følge med på bloggen din, og vi satser på at Klar går klar :-)