Bokelskere.no

I’ve tried to present some hints of the culture Elvis came out of as a set of forces that could have held him back and worn him down as easily as they gave him life; to build a context that puts us in touch with will and desire, not just smug sociology.

Min erfaring er at å sende venner håndskrevne brev dessverre ender opp som en slags høyttravende utgave av å sende dickpic: Man tvinger de fleste mottagere opp i et hjørne der de føler seg overkjørt, krenket og uten anledning til å respondere.

Hvis ens primære modus er å forholde seg til en online skjerm, er det ikke så lett å veksle den inn til en bok for en dag. Det er mange som oppgir at alle skjermer har gjort det vanskeligere for dem å lese bøker. Det er ingen som sier at bøker har gjort det vanskeligere for dem å sjekke Twitter eller TikTok.

Det er vanskelig å måle, men også vanskelig å betvile at det er blitt mindre boklesing i det offentlige rom. Boklesere på parkbenker og T-baner er blitt såpass sjeldne at de vekker samme entusiasme i meg som når jeg ser en bever eller en elg i skogen: Man vet at de ikke er utryddet, men de er artige å støte på allikevel. Før var boklesere mer som byduer.

At uttrykket «ok, boomer» også brukes om «gen X»-ere, de som er født mellom 1964 og 1980 og har selvbilde som uavhengige rebeller klemt mellom egoistiske gamle hippies og unge mennesker i Canada Goose-uniform, svir litt for meg.

Den økende skjermdominansen kan nærmest anses som en eneste stor hurtigbaklengsspoling av vår kultur. Alt som er blitt skilt fra hverandre, blandes nå sammen igjen. Jobbing i ferier og på kveldene, og fritidsaktiviteter i arbeidstiden. Røykepause hele døgnet.

People think they are seeing it in the Leader of Her Majesty’s Opposition, Jeremy Corbyn; but they are only seeing its wraith. I mean the hard revolutionary left, which was Christopher’s [Hitchens] proper home. To belong there you needed three characteristics: a) fire, b) dogmatism, and c) humourlessness. Corbyn hardly had any a), but he had b), and he had c) in sumptuous profusion. Hitchens, on the other hand, had plenty of a) and quite enough b), but no c) whatever.

Kommer du ihåg i början när vi höll på och skämtade om att vi var kulturtanternas Brokeback Mountain?

Kunnskapen var den samme, men anstrengelsen økte dens verdi.
Var det ikke sånn?
Eller var det bare nok en åttitallstanke? Da motstand var et kvalitetstegn? Støy i musikken, uleselighet i litteraturen?

Jeg måtte egentlig pisse, men prioriterte å komme meg ut av huset. Likte heller ikke å pisse ved siden av de nye kollegene. Kunne så klart tatt en bås, men da ville bare folk tro at jeg ikke klarte å pisse sammen med andre. Man kan si mye om meg, men nevrotisk vil jeg ikke ha på meg å være.

– Åsa, det var verkligen tråkigt att höra att du är kompis med Lena Andersson.

Mjøsa er eit landskap som er minst like mykje i meg som rundt meg. Også i Benidorm har eg Mjøsa i sjela, eg har Mjøsa i språket og tankane.

Same kor eg er i verda, ser eg rett på Mjøsa.

Fleire av funksjonshemmingane mine er genetiske og arvelege. Legg til at eg kjem frå ein familie med diabetes, fleire tilfelle av kreft og hjarteproblem, tidleg demens og passe mykje sinnssjukdom. Eg plar seie at eg er ein haltande, genetisk søppelhaug. Ei komplisert sjel i ein komplisert lekam. Å spreie desse tinga vidare har eg ikkje sett på som eit must.

I’m trying to tell people that really you should be listening to Delroy Wilson, and not Pete Townshend or Paul Weller. [Penny Reel]

The other thing is because of the nature of the managers and because of the nature of what was happening, the Clash is what we would now consider to be a boy band. [Paul Morley]

And the truth was I fucking hated the Clash, and I still hate the Clash. I quite like the first album. And even more than the Clash, I hate blokes who love the Clash. Is that ideological enough for you? [Barney Hoskyns]

[Tony] Parsons had established a “reality test” for music, Springsteen passing, the Clash not. But this only exacerbated rock’s wider authority crisis. Aggressively (unwinnably) jockeying to be more real than itself, with self-conscious pop playacting bracketed off as a sin against social realism, this cockpit for the young, the male, the anxiously energetic, was setting out on its long retreat down from glam towards premature dad-rock.

As it evolved through the 70s and 80s, the music press engineered its imagined community round a clash of different styles; a shared family quarrel, or perhaps a family of shared quarrels among the consumer pointers, with “rock” less one type of music among others than the agreed-on central platform on which all these quarrels took place.

I was supposed to have a Watford board meeting, but I rang them and told them I was unwell. I didn’t wash, I didn’t get dressed. I sat around, wanking, in a dressing gown covered in my own puke. It was sordid. Awful.

I was in bed alone at Woodside one morning, half watching television, when a guy with bright orange hair suddenly appeared on the screen and called Rod Stewart a useless old fucker. I hadn’t really been paying attention, but now I was suddenly riveted: someone slagging Rod off was clearly too good to miss. His name was Johnny Rotten, he was wearing the most amazing clothes and I thought he was hilarious – like a cross between an angry young man and a bitchy old queen, really acidic and witty.